Jeg har nettopp fylt ut en spørreundersøkelse sendt ut av Direktoratet for Internasjonalisering og Kvalitetsutvikling i høyere utdanning (DIKU). Jeg kjenner ikke til dette direktoratet og deres historie, men som så mange andre kvalitets- og innovasjonsaktiviteter igangsatt av folk som gjerne vil ha mer innovasjon men ikke kan gjøre det selv, resulterer den i rapporteringer og målinger og enda flere spørreskjemaer.

Og man spør om de vanlige tingene: Bruker du digitale verktøy i undervisningen (ja, siden 19871983), har du tilbud om opplæring og støtte fra din institusjon (ja, på de verktøyene de har), og så videre og så videre. Under det hele ligger en forestilling om at digitale verktøy er noe som stilles til disposisjon for undervisere fra institusjonen, at foreleserne trenger hjelp og veiledning (særlig «pedagogisk» veiledning, uten at noen kan fortelle meg hva som er god pedagogikk i en digital verden eller ikke) for å ta dette i bruk, og at dette er verktøy primært for å understøtte interaksjonen mellom studenter og foreleser, der det tydeligvis er store mangler. Samt at de verktøy som institusjonen stiller til disposisjon representerer fremskritt og teknologifront.

Eller, for å sitere Arne Krokan: Man går fra «skriv fem faktasetninger om Hokksund» til «skrive fem faktasetninger om Hokksund i PowerPoint» og dermed har man digitalisert og, presumptivt, innovert. Eller man kan i de minste måle det og rapportere det.

Vel. Min erfaring er at innovasjon innen undervisning primært skjer ved at undervisere tar i bruk verktøy som er generelt tilgjengelige (for eksempel Google Docs og appear.in), at dette brukes for å gjøre jobben lettere for studenter og underviser (ikke som et mål i seg selv), og at den virkelige innovasjonen strekker seg mye lenger enn i selve undervisningsleveransen, både i tid (før og etter kurset) og bredde (ved at man bruker samme opplegg i flere kurs) og mellom personer (ved at man deler på materiale og egenutviklet funksjonalitet.)

Ingenting av dette måles i et spørreskjema – der måler man ikke endring, men bruk.

Her er noen spørsmål som kanskje burde stilles:

• har institusjonen brukt digital teknologi for å korte ned tiden fra en idé til et nytt kurs eller et studium formes til kurset eller studiet kan leveres?
• har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at du lettere kan samarbeide om kursutvikling og -leveranse med dine kolleger (både ved egen og andre institusjoner)?
• har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at du kan øke studentenes faktiske innsats i kurset (forberedelse, deltakelse, diskusjon, etc.)?
• har du eller institusjonen tatt i bruk verktøy som gjør at du lettere kan holde orden på studentenes innsats og resultater gjennom kurset, og gi dem gode tilbakemeldinger?*
• har du eller institusjonen tatt i bruk prosesser og teknologi for å sikre at nye digitale verktøy raskt kan taes i bruk (uten at de er forhåndsgodkjent av institusjonen)?
• har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at studenter kan delta i utviklingen av kurs selv, og at innovasjon kan videreføres fra år til år?
• har institusjonen lagt til rette for at administrative distraksjoner (som spørreskjemaer og rapportering om digital undervisning) minimaliseres slik at man kan konsentrere seg om forskning og undervisning?

Saken er – og jeg mener ikke dette som kritikk av de menneskene som veileder i digitale verktøy ved de institusjonene jeg jobber ved – er at det jeg ønsker av digital støtte er å kunne kjøpe meg de dataverktøyene jeg vil, uten innblanding, og ta dem i bruk der jeg ser det nytter.

Samt en sekretær. Som kan svare på spørreskjemaer for meg.

____

* Et av spørsmålene i spørreundersøkelsen var noe slikt som: Gir du tilbakemeldinger/evalueringer til studentene gjennom læringsplattformen? Nei, jeg gjør ikke det, fordi jeg ikke synes dette verktøyet har gode nok funksjoner til å gi skikkelige tilbakemeldinger (i noen kurs). I stedet følger jeg mitt eget opplegg eller gir tilbakemeldinger gjennom felles dokumenter, så alle kan lære av alle.