Glimrende kronikk av Sara Azmeh Rasmussen. Hennes konklusjon…

En sunn og konstruktiv debatt om integrering og utfordringene i det flerkulturelle fellesskapet krever at vi fører debatten på et prinsipielt og saklig spor. Veien mot et humant og fredelig samfunn begynner med å se på alle mennesker som individer med mangfoldige og komplekse identiteter.

Vi må slutte å gi menneskelige offer på kulturvernets alter.

..yter faktisk ikke kronikken rettferdighet, hverken i språk eller innhold. Les hele.

Hadde verden vært rettferdighet og rasjonell, kunne vi nå fortsatt debatten med dette som basis.

Men verden er ikke rettferdig, og ikke rasjonell. Ei heller internasjonale kulturdebatter i små nasjoner.

Enda noen flere India-inntrykk, nå er det hjemreise i morgen, så da får det holde:

• Hvis man spiser for kraftig krydret mat, er løsningen å spise eller drikke noe søtt. Har ikke vært nødvendig for mitt vedkommende, men det er jo noe å huske på
• Indisk TV er 25% religiøse programmer (skjeggete guruer og blekfete midt-vesten-amerikanske fundamentalist-kristne), 35% musikkvideoer (eller Bollywood-filmer med så mye sang og dans at man tror de er musikkvideoer), 20% cricket og resten enten nyheter eller amerikanske B-filmer. Samt Nature Channel. Får i alle fall lest og skrevet endel.
• Å leie en taxi fra klokken 1730 til 2300 koster kr. 130. Det er omtrent det som pleier å stå på taksameteret når jeg bestiller en taxi hjem i Oslo.
• Den lokale bankautomaten kan ikke gi ut mer enn ca. 2000 Rupee, som tilsvarer 282 kroner. Men det holder i en uke.
• Skolen males akkurat nå, og malerne drypper masse maling overalt. I stedet for å dekke til gulv og vegger, kommer en hær av folk og skraper vekk malingflekkene etterpå. Det sier vel noe om prisen på ufaglært arbeidskraft heromkring.
• Jeg trodde indisk brød het naan, men det vanligste i syd-India er roti. Forskjellen er at naan stekes i en ovn mens roti stekes som en lefse, gjerne med litt olje. Naan er tørrere, men sunnere. På gode restauranter har man gjerne mange forskjellige sorter, og kelneren blir entusiastisk og kommer trekkende med mye rart hvis man spør.
• A propos gode restauranter: Firdaus på luksushotellet Taj Krishna er svært bra, om enn relativt dyr (260 kr. for full middag med drikke). Men bra.
• Hyderabads favorittrett er Hyderabad biryani, og det beste stedet å spise dette er visstnok restauranten Paradise, som nesten bare lager denne retten. Jeg fikk dessverre ikke gått på denne restauranten, men biryani fikk jeg spist – en slags indisk paella, med ris og kjøtt. Meget godt.
• Det har ikke blitt så mye sight-seeing, bortsett fra en kveldstur til Golkonda-fortet, som har et lysshow med historiefortelling om kvelden, hvor man annet fikk vite litt om grunnleggeren av Hyderabad, Mohammed Quli, en lærd og poetisk anlagt sultan som forelsket seg i en lokal danserinne, grunnla en by utenfor fortet (fordi det var bedre vannforhold) og kalte opp byen etter henne. Verdt å ta med seg.
• Det utdannes 400.000 ingeniører av ulike slag i India hvert år. Nå er dette økt til 500.000, og de ekstra 100.000 kommer ut om ca. 3 år. Det skal bli interessant å se hva som skjer med arbeidsmarkedet – for meg virker det som det fortsatt er rom for vekst.
• Og med det, tid for å forberede morgendagens forelesning og bedriftsbesøk, denne gang til Accenture. Deretter er det flyet hjem, som går klokken ti over ett om natten. Akkja.

Fra Olav Anders Øvrebø fikk jeg en link til en fantastisk artikkel i Atlantic Monthly, som rapporterer at det finnes en rekke privatskoler i slummen i Hyderabad og andre steder, til en pris av 70 øre dagen for hver elev. Dette er om trent 10% av de mange fattige tjener (skjønt, jeg mistenker snittet er noe høyere i byene enn dette.) Men hvorfor sende barna på privatskole når det finnes offentlige skoler? De offentlige fungerer ikke – mange lærere oppfatter jobben som en sinekyre og gidder ikke engang møte opp, mens sterke fagforeninger opprettholder situasjonen. Og de rapporterer til den nasjonale regjeringen, som skulle tilsvare noe sånt som at alle lærere i Norge rapporterte til Brussel…. Internasjonale hjelpeorganisasjoner støtter de korrupte offentlige skolene, så det blir altså opp til de enkelte fattige å finansiere barnas utdanning selv. 60% av skolene er private, men eksisterer i det skjulte.

Nok et eksempel på at u-hjelp bør gis først etter at man har satt seg inn i mottakerlandenes situasjon…. Som Gurcharan Das sier, Indias fattigdom skyldes ikke mangel på naturressurser eller andre eksterne faktorer, men vanskjøtsel.

Heldigvis er byråkratene på retur, gjennomsnittsalderen deres er stigende, og lovende ungdom går nå inn i forretningsliv i stedet for offentlig administrasjon. Men det kommer til å ta mange år ennå. Andelen fattige i India har sunket fra 36% til 26% de siste ti årene, men nominelt er det like mange fattige fordi befolkningen vokser. IT-revolusjon og åpnere handel hjelper, men det må mye mer til….

På New Zealand har de tydeligvis skikkelig kjemiundervisning…..

I alle fall et tips for naturfaglærere rundt omkring – og legg resultatene inn i en felles wiki for alle skoler og sammenligne produkter. Snakk om forbrukerveiledning!

(Via Boingboing.) 

Mer og mer:

• India er forbausende dynastisk til et demokrati å være: Familiene Gandhi og Nehru har fortsatt stor innflytelse, og det samme gjelder på delstatsnivå. Omtrent som USA, med andre ord….
• Jeg klarer ikke helt å venne meg til alle ekteskapsannonsene i Times Indias søndagsbilag. De er sortert under en mengde ulike kategorier, som kaste, yrke, språk, sted, religion og så videre. Litt spesielle kategorier er manglik, HIV-positive, "senior citizens" og "second marriage". Mange annonserer etter brud eller brudgom i eller fra utlandet. Typisk eksempel under kategorien manglik, som tydeligvis har problemer med å bli gift:
  "CANADIAN Citizen handsome high Caste MBA boy Sr. financial analyst 31/5’9» Manglik looking for very beautiful educated, homely, cultured girl 25-26 years from Status family. Visiting India in April’07 Early marriage. Caste and Region no bar."
  Ryddig, i alle fall. Forøvrig forteller mine kolleger meg at dette er nokså gammeldags og på retur, men det er nå en 3-400 annonser hver søndag, da….
• India ble slått ut, ganske tidlig, av verdensmesterskapet i cricket i forigårs, og nasjonen er i sorg. Halmdukker med bilder av spillerne blir brent i gatene og minst to personer døde av hjerteattakk, en her i Hyderabad. Spillerne venter litt med å reise hjem, og debatten går i avisene om dette skyldes korrupsjon eller spillfiksing (mens andre, mer sindige kommentatorer påpeker at Indias lag faktisk har tapt de fleste av sine kamper det siste året, og at de andre lagene ganske enkelt var bedre.)
• Internett gikk ned i 6 timer her for etpar dager siden, og jeg fant ut at min abstinensperiode er ca. 5 minutter. Forbausende hvor irritert man kan bli over ikke å kunne slå opp et ord som "octroi" i Wikipedia. Octroi er forøvrig et stort problem i India: Lastebilsjåfører betaler like mye i octroi over et år som de tjener selv. Her er det heller ikke automatiserte bompengestasjoner, så man må betale både avgiften og en liten påskjønnelse til bomvakten for å komme videre. I det hele tatt er oversentralisert byråkrati og korrupsjon et kjempeproblem og mye av årsaken til Indias fortsatte fattigdom, men et åpnere samfunn og mer utdannelse hjelper.
• Det begynner å bli varmt her nå: Ca 35 grader idag, og varmere skal det bli.
• Man ser mye fargerike klær, men de fleste indiske kvinner går nesten ikke i sari lenger, men heller i salwar kameez og dupatta eller ganske enkelt i vestlig fritidstøy. Men de sariene man ser er flotte og fargerike. Fordelen med sarien er at den ser flott ut på alle, ulempen er at man må gå med kortere skritt. Den oppfattes, tror jeg, som et litt gammeldags plagg som brukes mest til fest. (Men alle kvinnene som klipper og vanner gress og planter rundt skolen går i ensfargede dypgrønne sarier.) Menn går enten vestlig kledd (T-skorte eller skjorte, khakibukser, eventuelt med en khurta. Dhoti ser man nesten ikke i byen.)
• Jeg har sett skilt som advarer mot det meste, men "Peacock Crossing" var nytt for meg. Parken rundt skolen har mange påfugler, som er nokså ampre og territoriale – så derfor skiltet.

Vi fortsetter:

• IBM har nå 50.000 ansatte i India (opp fra 25.000 for to år siden) og har de siste tre årene investert $2 milliarder i India. Frem til 2009 skal de bruke $4 milliarder mer.
• Indias fremste politiske og økonomiske skribent, Gurcharan Das, har en utmerket blogg og har skrevet en aldeles utmerket bok, India Unbound, som jeg har begynt på og som ser ut til å være en glimrende fremstilling av Indias økonomiske historie fra 1947 til i dag. Han var sjef for Procter & Gamble i India og også for store deler av resten av verden da han trakk seg tilbake som 50-åring for å skrive. Snakk om å ha autoritet…
• Det selges 6,5 millioner PCer i India i året.
• Studenter her er som studenter i Kina, Littauen, USA og Norge. Noen fleiper, noe er overseriøse, alle de sosiale mekanismene man har blitt vant til virker. Men de er godt forberedt.
• Jeg går meg litt vill i valutaen her. 1 Rp (rupee) er 14.1 øre, og det er greit nok. Men 100.000 rupee kalles 1 lakh og er ca. 1.400 kroner. 1 million Rp kalles ikke noe spesielt, men 10 millioner Rp. kalles 1 Crore (ca. 1,4 mNOK). Så IBM skal altså investere 17.414 Crore de neste to årene. (Dette skyldes det indiske tallsystem, som grupperer nuller to og to i stedet for tre og tre som vi gjør.)
• Hyderabad har en kunstig innsjø med en Buddhastatue på en liten øy i midten. Innsjøen er livsfarlig å bade i på grunn av forurensing og Buddhismen forsvant fra dette området på 1200-tallet, men den er flott å se på.
• Indisk trafikk er akkurat like pulsdrivende å være i som å se fra oven. Reglene er ganske enkle: Blås i filer, blinklys og slå inn sidespeilene. Se kun fremover, og stol på at folk tuter hvis de ikke vil slippe deg inn. Tut hvis du skal forbi. Se opp for vannbøfler, kameler og trebarnsfamilier på motorsykkel. I følge en indisk kollega med mange år i USA er det egentlig ganske avslappende – ting flyter nokså greit, inntil det blir en kollisjon, hvorpå omkringstående tilskuere banker opp sjåføren (det er derfor det ikke er lurt å kjøre selv).
• På indiske restauranter kommer kelneren rundt bordet og serverer en liten smakebit av alle forrettene som er bestilt til alle som vil ha. Det blir mye spennende mat på den måten.

Noen kjappe inntrykk fra India:

• Det er helt utrolig hvor mange mennesker det er plass til i en tuktuk (eller auto rickshaw som de kalles her). Ifølge en indisk kollega er det ikke tillatt med fler enn 4 voksne eller 8 barn, men politiet tillater som regel mer. Jeg har sett noen med minst 12 i.
• IT-bransjen her nede vokser så man kan nesten se det – 30-40% vekst i året. Infosys (et av de største og mest lønnsomme indiske firmaene) mottar 1,65 millioner søknader hvert år, og ansetter 1 av 65. Kvaliteten er ekstremt bra – hvis man tar som forutsetning at talent er jevnt fordelt i alle folkeslag (og det er det jo all grunn til å tro) kommer vi kunnskapsarbeidere der oppe i det bortskjemte nord til å få mange nye konkurrenter (og kolleger). Og bare så det er sagt, LO: Dette er ikke "sosial dumping". Infosys har en campus her som får Telenors hovedkvarter på Fornebu til å virke spartansk.
• India er, i motsetning til Kina, et åpent, sekulært, rotete men livlig demokrati. Det finnes korrupsjon, mye rare reguleringer, maktdynastier og et stort skisme mellom by og land. Men i motsetning til Kina snakker man om det, i aviser og møterom. Jeg har hatt livlige diskusjoner om indisk delstatspolitikk med forretningsfolk og byråkrater – og indiske aviser bobler over av indignasjon og gravende journalistikk. Herlig!
• Studentene her i går’n sover ikke i timen, nei.
• Prisnivået er pinlig lavt og det er folk som står til tjeneste på alle kanter, noe en nordbo har litt problemer med.
• Indere er gale etter cricket. I går tapte India for Bangla Desh (det er verdensmesterskap på Jamaica akkurat nå) og flere av de kjente spillerne har opplevd angrep på husene sine. Men det er minst like ille i Pakistan – de ble overraskende slått ut av Irland i går, noe deres trener tok sin død av. (Oppdatering: Det ser ut til at han ble myrdet.) Jeg har blitt fortalt at under den årlige India-Pakistan kampen står begge land stille, og mer enn en milliard mennesker sitter klistret til TV-skjermene. (Cricket-kamper varer lenge, forøvrig. Og jeg forstår ikke stort av hva som foregår.)
• Indisk mat er god – Hyderabad er kjent som et kulinarisk senter. Nå lærer jeg nok til å kunne gå på indisk resturant i Oslo og kunne navigere menyen sånn nogenlunde. Og mine barn bør være stolt av meg – det går stort sett i vegetarisk. Hinduer spiser som regel ikke kjøtt, og derfor må man bestille kjøtt ved egen disk i kantinen. På restauranter har menyene har egne avsnitt for ikke-vegetarisk mat.
• Et problem med matforsyningen er mangel på transportmidler og kjølelager: Mellom 40 og 50% av matvarer blir ødelagt under transport eller før de blir transportert. Dette er et problem rundt byene, som vokser, og derfor blir transportveiene lenger.
• A propos religion: Hyderabad-området er en smeltedigel av religioner: Hindu, islam, sikh, kristendom og en hel del mer lokalt. I fredelig sameksistens gjennom århundrer.
• Jeg har etterhvert skjønt at India er en samling stater, og at forskjellen fra landsdel til landsdel er stor. Eller som en indisk kollega sa: "Every 100 km, the culture changes." For eksempel har alle sekretærene fri idag, fordi det er nyttårsaften for folkegruppen Telugu (81 millioner), som dominerer Andhra Pradesh. Fridagen skulle egentlig vært i går, men ble overraskende flyttet til mandag etter en avstemning i delstatsforsamlingen for to uker siden, noe som gjør planlegging litt vanskelig. (Slike overraskende vedtak er visstnok ikke helt uvanlig i India.)
• Skolen jeg er ved har bygningsmasse omtrent dobbelt så stor som BIs "palass" i Oslo – og 420 heltidsstudenter. Kontoret mitt er dobbelt så stort som på BI, og jeg har sekretær og en meget dyktig doktorgradsstudent som undervisningsassistent (hun står blant annet for eksamenssensuren). Nyter det så lenge det varer.
• A propos det, kanskje jeg skal rekruttere mine vitenskaplige assistenter her nede? En tanke kunne være å starte et oppdragsforskningsfirma med indiske forskere. Kvaliteten er det ingenting å si på, og siden en god årslønn her nede (for en programmerer av god kvalitet ca. $6000 i året, men prisene går opp med 12-15% hvert år) er omtrent en sjettedel av hva den er i Norge burde i alle fall økonomien være i orden. Virkelig noe å tenke på.
• Indere er utrolig vennlige og åpne, snakker flytende engelsk (om enn med til tider kraftig aksent som det kan være vanskelig å forstå) og er vanskelige ikke å like.
• Hele døgnet igjennom hører man dumpe drønn som får vinduene til å riste. Det skyldes byggevirksomhet – det bygges overalt, og rundt Hyderabad er det mange store kampestener som sprenges i småbiter. Dette er etterhvert blitt et problem, og mange mener at disse fjellformasjonene er i ferd med å bygges ned.

Nok om det. Tid for å forberede morgendagens forelesninger.

Hyderabad er Indias nest største IT-by, med mange store firma, vestlige og indiske, som bygger store kontorbygg (eller, rettere sagt, leaser store kontorbygg fra staten Andra Pradesh) midt mellom fattige teltbyer og tradisjonelle, nedslitte indiske hus. Aktiviteten er stort sett samlet i et område kalt HITEC City, Det er en klisje å si at i India er kontrastene slående, men det er de altså. Og i Hyderabad ser man det nye India vokse frem, med rekordfart.

Det hele startet med at delstatsregjeringen bygget denne bygningen, Cyber Towers, midt ute på en slette.

I denne bygningen har mange av de store firmaene, som Microsoft, startet sin virksomhet, og etterhvert ekspandert til egne bygninger. Den neste bygningen, kalt Cyber Gateway, var enda større og bygge som en tunnel med en stor åpen plass i midten:

Navnet "Gateway" var meget riktig – her begynte firma som Dell, General Electric og andre, før de bygget seg egne bygninger i nabolaget. Et eksempel på egne bygninger er Hyderabad-avdelingen av Tata Consultancy Services, Indias største IT-konsulentfirma.

Man får litt Las Vegas-følelse, både fordi dette er store bygninger med original arkitektur, og fordi alt sammen ligger ute i et flatt og sandete landskap, med mange store kampestener som brukes som dekorative element for endel av kontorbyggene. Samtidig vrimler området av det tradisjonelle India, med små gule tuktuks, kvinnelige anleggsarbeidere som bygger disse husene med håndmakt, og teltbyer. India har 1.1 milliarder innbyggere, men i forfjor var det kun 52 millioner familier innenfor middelklassen, definert som de som tjener mellom $1800 og $20000 i året. 70% av befolkningen lever på landet, stort sett i små landsbyer.

Førsteinntrykket er i alle fall overveldende. Idag var jeg i møte med den tidligere delstatssekretæren for IT – en mann som står bak mye av det som har skjedd her. Det var meget interessant – mer om dette siden. 

Om akkurat en uke reiser jeg til India i tre uker. Jeg skal forelese et kurs i "Global Issues in IT Management" ved Indian School of Business i Hyderabad, sammen med min venn og tidligere kollega Ramiro Montealegre. Jeg gleder meg – både til å forelese ved skolen (som er nokså prestisjetung, startet av Rajat Gupta, tidligere sjef for McKinsey, og med en ny og nokså formidabel campus) og til å bli litt kjent både med India og byen Hyderabad, som er den nest største IT-byen i India (etter Bangalore). Håpet er å lære så mye som mulig om den indiske teknologitjenestebransjen sett fra den andre siden.

En sideeffekt er at jeg kommer til å få greie på (nåja, et datapunkt i alle fall) om indiske studenter faktisk er så skarpe som ryktene sier. Og jeg kommer til å jobbe i en setting med skikkelige fasiliteter for case-undervisning. Det kan nok bli en utfordring rent undervisningsmessig – men også et skikkelig energikick hvis det går bra.

Spennende!