Ironi, kamerater…

LOs informasjonssjef Øyvind T. Hansen lurer på hva Frp egentlig vil med sin søknad om 200.000 i valgkampsstøtte fra LO.

Hint, hr. informasjonssjef: Dette kalles på nynorsk et "stunt" og hensikten er å få pressedekning. Besvares med en vittig kommentar eller et tilsvarende stunt (f.eks. å be om plass i Frps sentralstyre, om noe slikt finnes.) Du har vunnet hvis du, og ikke Siv Jensen, er i avisen.

Akk ja, disse politiske debattene….

Betaling over Internett i Norge

KassaapparatEn BI-kollega har skrevet en bok som han kunne tenke seg å selge over Internett, og spurte meg om jeg kjente til noen "betalingsterminaler". Mitt svar var at det enkleste (litt avhengig av hvor mye man selger, naturligvis) antakelig er å legge ved en bankgiro når man sender den ut (det er det Fru Andersen gjør på sin web-butikk, og hva Haugenbok gjør).

Hadde dette vært USA, ville jeg svart at eBay og/eller Amazon har ypperlige tjenester, samt at PayPal er tingen for betaling. Jeg vet at Mamut har noen løsninger, men synes de binder opp utseendet på websiden for mye (nå har jeg ikke sett på hva de har på en stund, forøvrig).

Men spørsmålet gjenstår: Hvis man skal selge noe over Internett, som f.eks. en bok eller diverse små gjenstander, hva er den letteste måte å sette opp en liten nettbutikk på? Forutsetter at man har kunnskaper nok til å lage sin egen webside, men ikke tid eller interesse for noe særlig koding.

Forslag mottas med takk! (og hvis ikke dette finnes, burde det jo være et interessant forretningsområde for Skandiabanken eller for den saks skyld en hvilken som helst annen finansinstitusjon. Eller kanskje Haugenbok?)

Kjappe inntrykk fra India

Noen kjappe inntrykk fra India:

  • Auto rickshawsDet er helt utrolig hvor mange mennesker det er plass til i en tuktuk (eller auto rickshaw som de kalles her). Ifølge en indisk kollega er det ikke tillatt med fler enn 4 voksne eller 8 barn, men politiet tillater som regel mer. Jeg har sett noen med minst 12 i.
  • IT-bransjen her nede vokser så man kan nesten se det – 30-40% vekst i året. Infosys (et av de største og mest lønnsomme indiske firmaene) mottar 1,65 millioner søknader hvert år, og ansetter 1 av 65. Kvaliteten er ekstremt bra – hvis man tar som forutsetning at talent er jevnt fordelt i alle folkeslag (og det er det jo all grunn til å tro) kommer vi kunnskapsarbeidere der oppe i det bortskjemte nord til å få mange nye konkurrenter (og kolleger). Og bare så det er sagt, LO: Dette er ikke "sosial dumping". Infosys har en campus her som får Telenors hovedkvarter på Fornebu til å virke spartansk.
  • India er, i motsetning til Kina, et åpent, sekulært, rotete men livlig demokrati. Det finnes korrupsjon, mye rare reguleringer, maktdynastier og et stort skisme mellom by og land. Men i motsetning til Kina snakker man om det, i aviser og møterom. Jeg har hatt livlige diskusjoner om indisk delstatspolitikk med forretningsfolk og byråkrater – og indiske aviser bobler over av indignasjon og gravende journalistikk. Herlig!
  • Studentene her i går’n sover ikke i timen, nei.
  • Prisnivået er pinlig lavt og det er folk som står til tjeneste på alle kanter, noe en nordbo har litt problemer med.
  • Indere er gale etter cricket. I går tapte India for Bangla Desh (det er verdensmesterskap på Jamaica akkurat nå) og flere av de kjente spillerne har opplevd angrep på husene sine. Men det er minst like ille i Pakistan – de ble overraskende slått ut av Irland i går, noe deres trener tok sin død av. (Oppdatering: Det ser ut til at han ble myrdet.) Jeg har blitt fortalt at under den årlige India-Pakistan kampen står begge land stille, og mer enn en milliard mennesker sitter klistret til TV-skjermene. (Cricket-kamper varer lenge, forøvrig. Og jeg forstår ikke stort av hva som foregår.)
  • Indisk mat er god – Hyderabad er kjent som et kulinarisk senter. Nå lærer jeg nok til å kunne gå på indisk resturant i Oslo og kunne navigere menyen sånn nogenlunde. Og mine barn bør være stolt av meg – det går stort sett i vegetarisk. Hinduer spiser som regel ikke kjøtt, og derfor må man bestille kjøtt ved egen disk i kantinen. På restauranter har menyene har egne avsnitt for ikke-vegetarisk mat.
  • Et problem med matforsyningen er mangel på transportmidler og kjølelager: Mellom 40 og 50% av matvarer blir ødelagt under transport eller før de blir transportert. Dette er et problem rundt byene, som vokser, og derfor blir transportveiene lenger.
  • A propos religion: Hyderabad-området er en smeltedigel av religioner: Hindu, islam, sikh, kristendom og en hel del mer lokalt. I fredelig sameksistens gjennom århundrer.
  • Jeg har etterhvert skjønt at India er en samling stater, og at forskjellen fra landsdel til landsdel er stor. Eller som en indisk kollega sa: "Every 100 km, the culture changes." For eksempel har alle sekretærene fri idag, fordi det er nyttårsaften for folkegruppen Telugu (81 millioner), som dominerer Andhra Pradesh. Fridagen skulle egentlig vært i går, men ble overraskende flyttet til mandag etter en avstemning i delstatsforsamlingen for to uker siden, noe som gjør planlegging litt vanskelig. (Slike overraskende vedtak er visstnok ikke helt uvanlig i India.)
  • Inngangspartiet, ISBSkolen jeg er ved har bygningsmasse omtrent dobbelt så stor som BIs "palass" i Oslo – og 420 heltidsstudenter. Kontoret mitt er dobbelt så stort som på BI, og jeg har sekretær og en meget dyktig doktorgradsstudent som undervisningsassistent (hun står blant annet for eksamenssensuren). Nyter det så lenge det varer.
  • A propos det, kanskje jeg skal rekruttere mine vitenskaplige assistenter her nede? En tanke kunne være å starte et oppdragsforskningsfirma med indiske forskere. Kvaliteten er det ingenting å si på, og siden en god årslønn her nede (for en programmerer av god kvalitet ca. $6000 i året, men prisene går opp med 12-15% hvert år) er omtrent en sjettedel av hva den er i Norge burde i alle fall økonomien være i orden. Virkelig noe å tenke på.
  • KampestenerIndere er utrolig vennlige og åpne, snakker flytende engelsk (om enn med til tider kraftig aksent som det kan være vanskelig å forstå) og er vanskelige ikke å like.
  • Hele døgnet igjennom hører man dumpe drønn som får vinduene til å riste. Det skyldes byggevirksomhet – det bygges overalt, og rundt Hyderabad er det mange store kampestener som sprenges i småbiter. Dette er etterhvert blitt et problem, og mange mener at disse fjellformasjonene er i ferd med å bygges ned.

Nok om det. Tid for å forberede morgendagens forelesninger.

Torsdagsfestende studenter

30 av 170 studenter...Studenter fester på torsdager og dukker ikke opp på forelesning på fredager. Og foreleseren har 30 studenter av 170 på forelesning….

Kjære kolleger: Dette kan dere gjøre noe med hvis dere faktisk bryr dere om forelesninger og tar litt ledelsen, i stedet for å akseptere situasjonen. Her er oppskriften:

  • pliktig oppmøte i alle forelesninger
  • 40% av karakteren basert på deltakelse i diskusjonen
  • forutsett at alle artikler er lest på forhånd, og diskuter derfra
  • stryk alle studenter som ikke fyller disse kravene

Kan ikke ha denslags, sier du? Jeg har gjort det med 160 studenter, måtte riktignok dele dem i to grupper, men vanskelig er det ikke. Krever bare litt forberedelse, samt at en foreleser tar hele kurset og dermed får oversikten. Men OK, hva skal man gjøre hvis man er bundet til en forelesende form? Her er løsningen:

  • hold så interessante forelesninger at studentene møter opp fordi de vil
  • og hvis ikke dette er nok (og det er det ikke), fortell studentene på første forelesning at pensum er a) litteraturlisten, b) utdelte og diskuterte artikler og annet materiale, og c) alt du kommer til å finne på å si i forelesning. Sørg, med andre ord, for at det ikke er mulig å bestå kurset uten å ha vært i nesten alle forelesninger.
  • Når studentene dukker opp på siste forelesning for å høre om hva som kommer til å være på eksamen, så svarer du ikke på det – for i den grad du har svart på det, har du gjort det i nest siste forelesning.
  • Og for all del: Ikke bruk forelesningene til å gjennomgå litteraturen. Den skal de ha lest på forhånd. Bruk forelesningene til eksempler, utdyping, og å trekke linjer mellom de ulike delene av pensum.
  • Ikke bruk forelesningen til å lufte dine egen forskningsprosjekter eller standard presentasjoner. Det har man seminarer til.

Gjør dette i et par år, og ryktet går foran deg. Ta ansvar for hele kurset, behandle studenter som produkt, ikke kunder (de har betalt for en utdannelse, ikke for en grad), og nekt å forholde deg til studenter som ikke jobber.

Høyere utdanning er ikke enhetsskolen, hvor man skal forsøke å få alle igjennom. Hvis målet er å få alle igjennom, snakker vi ikke lenger om høyere utdanning. Enkelt og greit.

Dette er ikke så vanskelig….. 

Oppdatering 19.3: Livlig diskusjon over hos Iskwew.

Bare en bil

Fru Andersen var – helt uforskyldt – innblandet i en kjedekollisjon på E18 heromdagen, og resultatet er at bilen vår (eller i alle fall den av bilene våre vi kan stole på) sannsynligvis blir vraket. Den er 12 år gammel, en Dodge Grand Caravan AWD med varierende antall seter og en ganske fin farge – teal. Vi har aldri blitt enige om en norsk oversettelse: Jeg sier "den grønne bilen" og resten av familien kaller den "den blå".

Uansett, da vi satt på verkstedet og pustet ut, takknemlige for at Fruen og Hunden ikke var skadet, sa kundemottakeren på verkstedet at det viktigste var jo at det gikk bra. En bil er jo bare litt blikk, sa han. Det har han jo rett i, og biler skal gå i stykker for å redde liv.

Dodgen i gladere dagerMen Dodge’n var nok mer enn det for oss. For minstemann i familien har den vært BILEN i hele hennes bevisste liv: Scene for mange ferier og familiens første transportmiddel i alle situasjoner (vi har en rød, etterhvert rustfarget Golf også, men den har vi ikke noe emosjonelt forhold til.) Dodge’n har tatt oss til Florida, Canada, England, Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike og Sveits. Den har gjort kort prosess med glatte veier og bratte snøbakker, har dratt båt til Sørlandet, tilhenger til fjells, flyttelass rundt omkring i Oslo-området. I en oppryddingsperiode hadde den vært så mange ganger på gjenbruksstasjonen på Brobekk at mannen i vakta bare vinket meg igjennom og ikke gadd fortelle meg hvor ting skulle legges.

Både finansiering og innkjøpsprosess var spesiell. Vi bodde i USA, var en fattig studentfamilie, men så fikk jeg jobb og det var tid for barn nummer tre. Fru Andersen kontaktet konsulatet i New York for å avklare hva norsk helsevesen hadde å tilby. Der fikk hun en gledelig melding: Saksbehandler på konsulatet fant ut at vi hadde fem års barnetrygd til gode. Barnetrygden hadde blitt stoppet da vi dro fra Norge, men det viste seg å være feil (vi dro for å studere, ikke arbeide), og dermed hadde vi budsjett til innkjøp av fin bil (og dessuten sjansen til å ta den med hjem avgiftsfritt.) Vi vurderte og kikket på mye rart – kombinasjonen flerbruksbil og firehjulstrekk er ikke så lett å finne i Massachussetts – men til slutt fant vi altså vidunderet. Nå var det tid for innkjøp.

Far i huset hadde lest forhandlingsteori og visste at det ikke var om å gjøre å få lavest mulig pris, men en pris man kunne leve med. Han bestemte seg for et prisleie han var fornøyd med, og så forberedte han seg ved å lage et regneark med alt som fantes av ekstrautstyr, hva det kostet, hva forhandlerens innkjøpspris var (slikt blir publisert i USA), og tok med seg sin laptop til forhandleren. Med til forhandler var også en norsktalende venn hvis rolle var å ikke kunne engelsk, men som far måtte snu seg og diskutere med hver gang selgeren foreslo en ny pris eller ville inkludere noe utstyr. Vi visste at det var litt vanskelig å få solgt akkurat den bilen, siden ikke mange ville ha firehjulstrekk.

Det virket over all forventning. Den norsktalende medspilleren satt og så sur ut og virket misfornøyd med alt selgeren og jeg foreslo, og jeg kikket stadig ned i regnearket og justerte litt hver gang selgeren sa noe. Selgeren svettet og ga oss til slutt en pris betraktelig under det vi hadde håpet – men ville ha en kopi av regnearket, for vi hadde bedre beslutningsstøtte enn han hadde…..

Og nå har vi altså mistet vår pålitelige transport, og må kjøpe en ny bil vi ikke ønsker å kjøpe. Siden bilen ikke selges i Norge, mener forsikringsselskapet vi skal forholde oss til markedsverdien av noe nogenlunde tilsvarende. Så hvis noen kjenner til en bil med firehjulstrekk, sterk nok motor og nok tyngde til å dra en båthenger, god bagasjeplass (vi trenger ikke lenger syv seter, det holder med fem) og som er relativt pålitelig (siden Dodgen er rammebygget, holder den i evigheter sålenge man passer på lakken) så er jeg lutter øre. Hittil har vi ikke klart å finne noe som helst som ikke koster minst det dobbelte av hva selskapet er villig til å gi. Og jeg trodde man skulle holdes skadesløs etter en uforskyldt ulykke….

I mellomtiden sørger vi litt over bilen vår. Det var ikke "bare en bil"…