De hvite bilene

Fantastisk kronikk av Terje Tvedt i Aftenposten idag, om de 367 gamle M6-ene som Forsvaret ga til Røde Kors, og som man så brukte 100m på for å sende dem til Afrika, der de til stor del var uegnet og nå går til opphugging. Næringslivet fulgte opp med å "adoptere en M6". På mange måter er dette det perfekte nødhjelpsprosjekt: Folk flest (i alle fall den delen av Norges befolkning som har vært i det militære) kjenner til og har vært imponert av Forsvarets trauste og nokså avanserte arbeidshester (uten at man har helt tatt inn over seg hva slags vedlikeholdsregime som har holdt dem gående), hjelpen er konkret og kan modulariseres i passende stykker (1 bil, 50000 kroner), og man dekker et behov alle kan forstå. Jeg husker jeg tenkte dette var smart selv, da jeg så dette bildet.

Men, med ettertankens kranke blekhet, la oss nå se litt: En ny lastebil fra f.eks. Toyota koster ca. en halv million, men det er inklusive avgifter. La oss si at man kunne få den for 350.000. For 100m ville man da fått ca. 200 lastebiler, og hatt 30m til vedlikehold, frakt (donert av Høegh uansett) og lokalt ansatte. Samt spart penger på diesel: En M6 bruker 5 liter drivstoff per mil (men er riktignok ikke kravstor på hva slags drivstoff, motoren er "multifuel" og det gikk historier om folk som hadde sluppet opp for drivstoff og kommet seg ut av trange situasjoner ved å tappe girolje over på tanken.) Den har også nokså beskjeden lastekapasitet i forhold til størrelsen, men er altså terrenggående.

Nå er det helt sikkert minst to sider av denne saken, men den kanskje mest interessante for meg var den lille passusen om at disse bilene drev med transport i konkurranse med de lokale transportforetakene. Dette er noe man sjelden snakker om – at nødhjelp ofte kommer i konflikt med lokale markeder. Den amerikanske satirikeren P. J. O’Rourke reiste engang til Somalia etter en hungerkatastrofe og fant store lagre med ris som ikke kunne transporteres til sultrammede – men transporten av våpen og narkotika foregikk greit. Man endte til slutt opp med å fly ris-sekkene inn med fly og slippe dem ned, men det tok så lang tid at man endte man opp med å slippe ris-sekker ned over bugnende åkre, siden kornhøsten i mellomtiden hadde kommet. Hungersnøden hadde gått over, mange var døde, og det eneste nødhjelpen oppnådde var at de laget overflod av ris i Somalia, noe som igjen gjorde at bøndene ikke fikk solgt kornet sitt, og dermed sto uten inntekter.

Mange som har meninger om uhjelp (og jeg er på ingen måte noen ekspert her) burde lese P.J. O’Rourke. For ikke å snakke om Hans Rosling. Vi tenderer til å gi den hjelpen vi ønsker å gi, i stedet for å gi den hjelpen brukerne trenger. Brukerne kan ikke si nei – "beggars can’t be chosers." Og vi glemmer transaksjonskostnader og alternativkostnader, som Ingebrikt Steen Jensen påpekte da han fortalte om tre pappaer med firesifrede timelønner som solgte kakelodd utenfor Mega på Bekkestua og fikk inn kr. 560 på en lørdag formiddag. Eller at vi står i bilkø på Grønmo for å være miljøvennlige.

Men det føles jo så bra. 

(Rent personlig liker jeg denne kronikken fordi den spenner over to sider, hvilket viser at det er mulig å få publisert noe lengre artikler i norske aviser. Hvis de bare er solide og aktuelle nok. Bravo til Terje Tvedt for å beskrive elgen på kjøkkenbordet og starte en nødvendig debatt.)

Hva med å gjøre universitetsansettelser mer fleksible?

Et stort problem i akademia (og, for den saks skyld, mange andre steder) er at når man først har fått en posisjon (gjennom svært hardt arbeid) kreves det ikke stort for å bli sittende. I USA kalles dette "tenure", og fungerer på den måten at akademikere jobber steinhardt tidlig i karrieren for en relativt lav lønn – belønningen er jobbtrygghet etter noen år, når de passerer en komitebedømmelse og deretter blir ansatt for livstid (eller til universitetet går konkurs, noe som faktisk kan skje derover.) Ordningen er ment å sikre professorers uavhengighet – de skal ikke kunne sparkes, fordi at de da kan både forske på kontroversielle tema og trekke sine konklusjoner uten redsel for å miste jobben.

Steven Levitt, en av forfatterne av Freakonomics, mener det er på tide at man slutter med tenure i amerikanske universiteter. Problemet er at etter at folk har fått tenure, så slutter mange (i alle fall på middelmådige universiteter) å produsere, og begynner i stedet å interessere seg for utenomakademiske aktiviteter, enten det nå er konsulentarbeid eller fritid. Man kan få en situasjon omtrent som de reelle arbeidskontraktene øst for Jernteppet for noen år siden: Vi later som vi betaler deg, og du later som du jobber her. Levitt påpeker at tenure-prinsippet ikke fungerer i praksis – den beskyttelse ordningen gir er det rett og slett ikke behov for. (For min egen del vil jeg tilføye at ordningen nok fungerte bedre den gangen kunnskapen utviklet seg litt langsommere enn den gjør nå.)

Levitt foreslår en ordning hvor universiteter avvikler tenure-ordningen, gir folk som har slappet av litt for lenge sjansen til å ta seg inn igjen over en toårsperiode, og deretter begynner å behandle professorer akkurat som andre ansatte i USA (med et relativt svakt stillingsvern.) Som en overgangsordning foreslår han at universitetsansatte bør kunne velge mellom høyere lønn og sterkt stillingsvern – med andre ord, hvis du aksepterer at du kan sparkes, settes du signifikant opp i lønn. Dette vil gjøre det lettere for universiteter å rekruttere faglige innenfor emner som har et attraktivt arbeidsmarked utenfor akademia.

Middelmådighetene eller de som vil slappe av, kan jo bare beholde den eksisterende ordningen….

(En sideeffekt er at manglende stillingsvern kan føre til et incentiv til bare å ansette dårlige folk, for ikke å risikere å bli konkurrert ut. Ergo vil man trenge et målesystem som gjør rekruttering til et målekriterium.)

Dette hadde jo vært en morsom tanke i en norsk sammenheng! 

Datamaskinene får skylden for børsfall igjen?

Dow Jones recalculatedDa den amerikanske børsen (og dermed også resten av verden) falt dramatisk i 1987, fikk datateknologien mye av skylden – en rekke meglere hadde programmert inn automatiske salg hvis kursen falt under et visst nivå, og dermed fikk man en selvforsterkende effekt som forsterket fallet fordi en rekke salgsordre kom til nesten samtidig.

Nå ser det ut til at kursfallet for to dager siden også kan ha vært forsterket av en teknologitabbe, denne gangen at maskinen som beregnet indeksene ikke klarte å henge med. Da man byttet over til en annen maskin, falt indeksen dramatisk, noe som satte igang en liten panikk. Markedet liker bevegelser, men ikke for raske bevegelser, særlig ikke fall.

Om noen skulle være i tvil om at vi nå lever i en verden hvor alt henger sammen (fallet ble utløst av rykter om at kinesiske myndigheter ville gå inn og forsøke å dempe sterk vekst i aksjemarkedet i Shanghai) eller at teknologien kan være viktigere enn man tror, så burde de være overbevist nå…

(Via Paul Kedrosky, Risks Digest, andre som jeg ikke finner igjen)