De hvite bilene

Fantastisk kronikk av Terje Tvedt i Aftenposten idag, om de 367 gamle M6-ene som Forsvaret ga til Røde Kors, og som man så brukte 100m på for å sende dem til Afrika, der de til stor del var uegnet og nå går til opphugging. Næringslivet fulgte opp med å "adoptere en M6". På mange måter er dette det perfekte nødhjelpsprosjekt: Folk flest (i alle fall den delen av Norges befolkning som har vært i det militære) kjenner til og har vært imponert av Forsvarets trauste og nokså avanserte arbeidshester (uten at man har helt tatt inn over seg hva slags vedlikeholdsregime som har holdt dem gående), hjelpen er konkret og kan modulariseres i passende stykker (1 bil, 50000 kroner), og man dekker et behov alle kan forstå. Jeg husker jeg tenkte dette var smart selv, da jeg så dette bildet.

Men, med ettertankens kranke blekhet, la oss nå se litt: En ny lastebil fra f.eks. Toyota koster ca. en halv million, men det er inklusive avgifter. La oss si at man kunne få den for 350.000. For 100m ville man da fått ca. 200 lastebiler, og hatt 30m til vedlikehold, frakt (donert av Høegh uansett) og lokalt ansatte. Samt spart penger på diesel: En M6 bruker 5 liter drivstoff per mil (men er riktignok ikke kravstor på hva slags drivstoff, motoren er "multifuel" og det gikk historier om folk som hadde sluppet opp for drivstoff og kommet seg ut av trange situasjoner ved å tappe girolje over på tanken.) Den har også nokså beskjeden lastekapasitet i forhold til størrelsen, men er altså terrenggående.

Nå er det helt sikkert minst to sider av denne saken, men den kanskje mest interessante for meg var den lille passusen om at disse bilene drev med transport i konkurranse med de lokale transportforetakene. Dette er noe man sjelden snakker om – at nødhjelp ofte kommer i konflikt med lokale markeder. Den amerikanske satirikeren P. J. O’Rourke reiste engang til Somalia etter en hungerkatastrofe og fant store lagre med ris som ikke kunne transporteres til sultrammede – men transporten av våpen og narkotika foregikk greit. Man endte til slutt opp med å fly ris-sekkene inn med fly og slippe dem ned, men det tok så lang tid at man endte man opp med å slippe ris-sekker ned over bugnende åkre, siden kornhøsten i mellomtiden hadde kommet. Hungersnøden hadde gått over, mange var døde, og det eneste nødhjelpen oppnådde var at de laget overflod av ris i Somalia, noe som igjen gjorde at bøndene ikke fikk solgt kornet sitt, og dermed sto uten inntekter.

Mange som har meninger om uhjelp (og jeg er på ingen måte noen ekspert her) burde lese P.J. O’Rourke. For ikke å snakke om Hans Rosling. Vi tenderer til å gi den hjelpen vi ønsker å gi, i stedet for å gi den hjelpen brukerne trenger. Brukerne kan ikke si nei – "beggars can’t be chosers." Og vi glemmer transaksjonskostnader og alternativkostnader, som Ingebrikt Steen Jensen påpekte da han fortalte om tre pappaer med firesifrede timelønner som solgte kakelodd utenfor Mega på Bekkestua og fikk inn kr. 560 på en lørdag formiddag. Eller at vi står i bilkø på Grønmo for å være miljøvennlige.

Men det føles jo så bra. 

(Rent personlig liker jeg denne kronikken fordi den spenner over to sider, hvilket viser at det er mulig å få publisert noe lengre artikler i norske aviser. Hvis de bare er solide og aktuelle nok. Bravo til Terje Tvedt for å beskrive elgen på kjøkkenbordet og starte en nødvendig debatt.)