Dette er vinen for meg. Og dessuten lærer man hva ordet "telechargé" betyr….
Månedlige arkiver: januar 2008
Facebook-forbannelsen
I mai i fjor skrev jeg om hvorfor jeg ikke bruker Facebook, med det proviso at om hele Norge begynner å bruke Facebook, er det kanskje på tide for meg også. Nå ser det ut til at flere og flere bruker Facebook, invitasjonene strømmer inn, og enkelte grupper man muligens er interessert i å være med på er der. Kanskje på tide likevel?
Det var så nær, så nær, men så kommer Mihoe til unnsetning, og jeg tar til fornuft. For å sitere Nicholas Chamfort (1741-92):
Il y a à parier, que toute idée publique, toute convention reçue, est une sotisse, car elle a convenu au plus grand nombre.
Man kan trygt satse på at enhver almen oppfatning, enhver akseptert konvensjon er en dårskap, siden det store flertall har godtatt den.
(Norsk oversettelse ved Andre Bjerke, Chamfort-sitatet fra Edgar Allan Poes eminente novelle Det stjålne brev.)
Takk, Mihoe. Trengte den påminnelsen.
En fremtid omtrent som nå
Wall Street Journal har en artikkel om fremtiden (frem til 2018) som slo meg først og fremst med sin mangel på spenstige visjoner. Som William Gibson sa: "Fremtiden er her allerede, den er bare ujevnt fordelt." Det kan se ut som om forskjellene mellom 1988 og 1998 var mye større – i hvert fall konseptuelt – enn forskjellene mellom 1998 og 2008. Og forskjellene mellom 2008 og 2018 ser i hvert fall i folks forventning ut til å være mer av det samme: TV på mobilen, et mer bevisst forhold til privatliv, endrede kommunikasjonsmønstre, samt – endelig – at disse tingene kanskje skal begynne å fungere sammen.
Men jeg skulle ønske meg litt mer spenstige visjoner. Blant annet tror jeg at det at mange enheter kan utveksle informasjon vil muliggjøre at man kan slippe unna en rekke koordineringsoppgaver – betaling av bussbillett, alle mulige transaksjoner, relasjonshåndtering. Hvis alle ting kan snakke sammen, trenger man bare informasjonen ett sted. Dermed blir både eierskap og oppdatering adskillig lettere. Over tid går vi mot ett – 1 – reellt system, ikke sentral, men distribuert, og oppdatert både bevisst og ut fra bruk.
Da oppstår et legitimt behov for flere identiteter – noe som kanskje blir den største forskjellen fra idag, hovr ting er blandet sammen og grensen mellom det personlige og det offisielle blir problematisk.
Så la meg foreslå at vi om ti år har et personlig og et offisielt personnummer, og at ikke nummerne, men lenken mellom dem, oppfattes som begrenset informasjon.
(Via Kurzweil.)
Nikketrikket
Det ser ut til at et lite nikk kan gjøre stor forskjell.
ISB nummer 20 på FT rangering
Indian School of Business, der jeg (ahem) foreleste i fjor, har blitt nummer 20 på Financial Times’ rangering av MBA-programmer. Det er første gang skolen er med i rangeringen. ISB ble startet i 2001.
Noen som fremdeles ser på India som et u-land?
Nokia kjøper Trolltech
Nå går norske IT-firma avgårde – Nokia kjøper Trolltech. Her er Trolltechs egen melding.
Gratulerer til Eirik Chambe-Eng og venner – og det neste blir vel at, tja, IBM kjøper Opera…..
Gråhåret hevn….
Litt lett underholdning idag, her er en video jeg ikke klarer å bestemme meg om er virkelig eller teater (Kameraføringen er litt for proff, shoppingbagen litt for lett, og en kommentar sier det er en IKEA-reklame. Men morsom er den i alle fall):
Moores lov gjelder fremdeles
Bob Cringely har en meget god artikkel om hvordan fremskritt innen chip design gjør at Moores lov kommer til å gjelde noen år til.
Jeg pleier å erte studentene mine, mot slutten av et kurs om IT-ledelse, med Kurzveils forestillinger om at datamaskiner på et eller annet tidspunkt vil bli smartere enn mennesker – og da må man begynne å stille seg selv spørsmålet om hva det vil si å være intelligent, å ha følelser, og en rekke andre filosofiske spørsmål.
Like morsomt hver gang – for eksempel, sett at man kunne klone en menneskehjerne inn i en datamaskin, og deretter la den fortsette å utvikle seg. Ville man da ha en moralsk rett til å slå den av?
Teknologien ser i alle fall ut til å ha rom for stadig utvikling, og nå er man snart nede på enkletatomsnivå, hvor kvantumskvanteeffekter gjør seg gjeldende. Imponerende.
Klikkhorer og papirtigre….
…skulle vært tittelen på denne kronikken i Aftenposten, men så ble det altså "Papir og nett i kamp", av grunner som burde fremgå av teksten. Den danner en passende bakgrunn for dette møtet neste mandag i Polyteknisk Forening. Gitt at Aftenposten ikke legger inn tekstlenker slik jeg mener man skal gjøre, gjør jeg det her. For ikke å snakke om at jeg kan ta annonseinntektene selv. Hvis jeg hadde hatt annonser.
Klikkhorer og papirtigre
Espen Andersen, januar 2008
Skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre.
Store endringer
I disse dager pågår en «borgerkrig» i mange avisredaksjoner, med tradisjonell papirjournalistikk i forsvarsposisjon og nettjournalistene i rollen som den uvaskede hop utenfor portene.
Organisasjoner forholder seg til endringer i sine omgivelser ved først å differensiere (isolere det nye ved å sette opp en egen del av organisasjonen som forholder seg til endringen) og deretter integrere (la den det nye gradvis smelte inn i organisasjonen og bli «business as usual».)
I varehandlende bedrifter begynte gjerne netthandel som en isolert aktivitet, av og til i konkurranse med de vanlige butikkene. I dag lar de beste varehandelsbedriftene kundene sine kjøpe varer over nett og returnere dem i butikken, eller netthandle utsolgte eller tilpassede varer fra butikkens lokaler.
Fra papir til digitalt
I bedrifter som lever av å fremstille informasjon ser man gjerne en tre-faset utvikling fra papir til digitale medier. I den første, eksperimentelle fasen tar man allerede ferdig materiale (laget for papir) og legger det ut på nettet.
Så skjønner man at dette ikke utnytter de muligheter nettet har for interaksjon og oppdatering, og at abonnement og løssalg er dårlige forretningsmodeller i en digital verden.
Parallelle utgaver
Neste steg er å sette opp en egen nettredaksjon, og ha parallelle utgaver. Mye av materialet er det samme, men kundenes bruksmønster, og dermed de redaksjonelle drivkreftene, er ulikt.
Papiraviser trenger enten en sensasjonell sak hver dag (som kan settes på forsiden) eller en stabil profil rettet mot sitt kjernepublikum (som sikrer fortsatt abonnement.) Nettaviser får betalt etter hvor mange annonser leserne eksponeres for og helst klikker på for hver enkelt artikkel.
Flermedial redaksjon
I den tredje fasen smelter nett og papir sammen til den såkalt flermediale redaksjon. Her blir det statiske innholdet generert ut fra det dynamiske – med andre ord, materialet skrives først og fremst for nett, og dagens avis blir en tilpasset utskrift av nettsiden.
Det er ikke lenger noen forskjell på nett- og papirjournalister.
Endret bruksmønster
Hvis man spør avisfolk i dag, sier de at hovedforskjellen mellom nett og papir er at nettavisene bedriver hendelsesjournalistikk – de leverer korte artikler som beskriver hendelser etter hvert som de skjer.
Papiravisene overlater gradvis nyhetsoppdatering til TV, radio og nett, og konsentrerer seg om innholdsjournalistikk: Reflekterende og analyserende materiale, mer bakgrunn og egne meninger.
Endrede lesevaner
Dette er drevet av endringer i kundenes bruksmønster: En leder i et mediekonsern fortalte meg nylig at han ikke lenger gadd gå ned til postkassen for å hente morgenavisen. I stedet leste han nettavisen til morgenkaffen, og sparte papiravisens velformulerte ettertenksomhet til han kom hjem fra jobb.
Enmediale tradisjoner bygger opp under denne utviklingen: Papirbaserte journalister er vant til å få sine bidrag vurdert av redaktører og andre kolleger før publisering – og når noen kjøper en avis, kjøper man den for helheten og ikke den enkelte artikkel. Nettjournalister legger det i høyere grad rett ut og blir direkte målt for hver artikkel.
Økt press
Dermed blir det et større press mot å skrive kort og sensasjonelt: I enkelte utenlandske aviser eksperimenteres det med automatiserte dataverktøy som kan predikere hvor mange lesere en nettartikkel vil få før den blir lagt ut. Så kalles også nettjournalistene «klikkhorer» av papirjournalistene, i nedstemte øyeblikk.
Går vi så mot en mer tabloid verden fordi folk leser mer på nett? Jeg tror ikke det, men skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre. Da må også det tradisjonelle innholdet tilpasses nett, og det gjøres bare i begrenset grad i dag.
Skal en tekst gjøres lesbar på nett, er det i hovedsak tre ting som må gjøres med den: Finnbarhet, modularisering og tekstlenking.
Må kunne finnes
Finnbarhet (et ord Per Egil Hegge ikke liker, men som får stor betydning for avisspråk) har å gjøre med hvor lett det er å finne en artikkel gjennom en søkemotor. Folk som leser på nettet, bruker søkemotorer for å finne materiale, og skal man bli lest, må man kunne finnes.
I dag er det for eksempel slutt på å bruke metaforer eller ironi i nettbaserte overskrifter – skal søkemotoren finne artikkelen, må tittelen være en summering av innholdet, helst med bruk av termer som søkemotoren skjønner.
Dette underbygges ved at stadig flere nettavissider bygges opp direkte ved søk – det vil si, de settes sammen automatisk.
På egne ben
Modularisering betyr at artikler må skrives slik at de står på egen hånd – siden leseren kommer inn direkte, uten å gå via en forside, må selv relativt korte artikler stå på egen hånd.
Enkeltartikler på nettet har lenger levetid enn en papirartikkel. De blir som Lego-klosser: Man kan brekke dem løs fra en sammenheng og bruke dem om igjen i en annen.
Lenker i teksten
Tekstlenking betyr at man refererer til andre artikler i teksten, i stedet for å legge dem ved siden av artikkelen slik det gjøres på nettaviser i dag. Dette kan man ikke gjøre på papir, men på nett er det en uhyre effektiv metode for å forkorte artikler uten å miste meningsinnhold.
Viktigst er likevel at det plasserer enkeltartikkelen i forhold til annet innhold uten at man trenger mer enn enkeltartikkelen.
Endrede roller
Mange papirjournalister er skeptiske til utviklingen, men jeg tror ikke det er noen grunn til å ønske seg tilbake til gamle dager. Det mer effektive nettformatet krever noe tilpasning, men gir også fordeler.
En god nettavis er i større grad en samtale mellom leser og skribent, både for hendelses- og innholdsjournalistikk. Å skrive for papir gir foreløpig mer status og flere lesere, men nettbaserte skribenter finner at på nettet får de kjappere korreksjoner og ofte en bedre diskusjon på lengre sikt.
Vil få mer makt
Journalistens rolle endres relativt lite. Internett er, for å sitere Davi
d Weinberger, «små biter løst knyttet sammen». Produsenter av gode biter – enten det er nyheter eller kommentarer – vil få mer etterspørsel direkte mot seg, og dermed mer makt i forhold til sin egen arbeidsgiver.
Kjente skribenter kan lage sine egne nettsteder og ta annonseinntektene selv.
Gode sammenstillinger
Den virkelige utfordringen kommer for redaktører og desk, som må lage så gode sammenstillinger av stoff at folk velger deres inngangsport i stedet for å gå til en søkemotor.
Deres jobb blir kontinuerlig i stedet for episodisk, involverer leserne også på produksjonssiden, og krever stadig reposisjonering av stoff ut fra lesernes reaksjoner og begivenhetenes utvikling. Avisen utvikler seg til et forum for den raske, men lange samtalen, med færre gjentagelser og viktigere historikk.
Sluttresultater vil være færre store aviser, mange små, men totalt med flere lesere og mange flere skribenter. Og det er det all grunn til å være positiv til.
Atlantisk materiale tilgjengelig
Tidligere har New York Times gitt opp å ta betalt for adgang til artikler på nett. Nå er turen kommet til The Atlantic, et kvalitetsmagasin (som publiserte Vannevar Bush’ proto-web-klassiker – i 1945!) av den typen man ikke finner i Norge, og som jeg har tendert til å kjøpe eller i alle fall smuglese i hver gang jeg er i en amerikansk bokhandel. Nå går de hele veien og tilbyr like så godt både det siste nummeret og hele arkivet, uten registrering eller noe som helst annet.
Og dermed er The Atlantic nå et magasin som kan linkes til, tagges og debatteres. Jeg begynner med å lenke til to artikler (som jeg tidligere har villet bruke i undervisningen, men ikke har kunnet) av Tracy Kidder: Flying Upside Down og The Ultimate Toy, begge kapitler fra The Soul of a New Machine (1981), fortsatt den beste studien av et teknisk utviklingsmiljø jeg noensinne har lest.
(Jada, dette var noe jeg skrev om på Applied Abstractions også. Men jeg har et nyttårsforsett å oppfylle, og dessuten er det hyperaktuelt i forhold til dette møtet i PF, som du absolutt må komme på…).
(Via The New York Times og Undercurrent.)
PS: Mens vi er igang, les denne glimrende artikkelen av Matt Miller om hvordan USAs skoler drives mot middelmådighet fordi de er for desentralisert styrt – mens vi her i Norge har middelmådighet delvis på grunn av overdreven sentralisering. Med andre ord: Problemene i norsk skole må løses med tiltak som adresserer våre problemer, ikke andres.
Flermediale redaksjoner og reaksjoner
Hvis du er interessert i teknologi og media (og særlig hva som skjer når nett og papir kolliderer), er det bare et sted du skal være neste mandag, nemlig på dette møtet:
28. januar kl. 1700: Si;D, Vis;D, Web;D: Flermediale redaksjoner og enmediale tradisjoner
(i samarbeid med PF Kultur og Medier og Handelshøyskolen BI)
Sted: Håndverkeren konferansesenter, Rosenkranz gt. 7, Oslo
I disse dager foregår en stille kamp mellom nettbaserte og papirbaserte medier, både i markedet og innad i redaksjonene. Organisasjoner forholder seg som regel til endringer i sine omgivelser ved først å isolere det nye fenomenet, deretter integrere det inn i resten av organisasjonen. Aviser og TV-redaksjoner har hittil som regel hatt Internett som en separat del, men nå er mange av dem på vei inn i integrasjonsfasen. Hva skjer i denne fasen? Hvordan får man dette til? Hva er konsekvensene for journalister og for lesere? Og hvilken rolle spiller den nye sosiale møteplassene på nettet?
- Ansvarlig redaktør Torry Pedersen, VG Nett
- Blogger og teknolog Eirik Solheim, NRK
- Teknologidirektør Petter Merok, Microsoft
- Forfatter og blogger Eirik Newth
- Førsteamanuensis Espen Andersen, BI
Vi har noen andre deltakere på lur også – og debatten fortsetter i mer gemytlige og uformelle former etter møtet – for eksempel på Stopp Pressen.
Jeg gleder meg til en frisk debatt – hjertelig velkommen! (Og nei, du trenger ikke være medlem denne gangen, selv om vi nok kommer til å prøve å rekruttere deg.)
Oppdatering 25.1: Friskt møte med spennende paneldeltakere! Her er noen referater: e24, Journalisten.no, Journalisten.no igjen (den siste med en nokså perifer tittel – dette var på ingen måte noen hovedkonklusjon.
Oppdatering 2.2: Video tilgjengelig her.
Bedre og bedre
Larsson-koden III
Og så (takket være biblioteket på BI) var det tid for Luftslottet som sprängdes, Stieg Larssons tredje og dessverre siste bok i Millennium-trilogien (I,II). Luftslottet er en murstein på 704 sider og knytter sammen alle trådene i historien om Lisbeth Salander. Den er mer en krigsroman enn en krim – dette er historien om kampen mellom Lisbeth Salanders venner (en sammenrusket hær av kompetente men høyst uensartede individer) og fiender (mordere, psykiatere, en MC-bande og en gruppe overvintrede kalde krigere innen det svenske sikkerhetspolitiet.) Den minner mer om en slags høk-over-høk mafia-historie enn en tradisjonell krim, og har et stort og spennede persongalleri.
Boken kulminerer i en rettssak, men virker allerede avsluttet sånn omtrent midtveis. Det er imidlertid mange tråder å nøste opp, og rom for noen overraskelser. En liten sidestory om Mikael Blomkvists elskerinne og kollega Erika Berger, som blir redaktør i en stor morgenavis og sliter med en stalker og en vanskelig organisasjon, er med for å understreke temaet i trilogien (menn som hater kvinner) og muligens også for å illustrere likhet og ulikhet i hvordan samfunn og omgivelser reagerer overfor en ressurssterk kvinne i motsetning til en avvikende tenåring.
Larsson ror det hele i land på en utmerket måte, selv om noen små hull gjenstår. Man får aldri vite noe overbevisende om hvorfor den sekteriske lille gruppen i sikkerhetspolitiet agerer som den gjør – for meg virker det litt utrolig at noen (i hvert fall i en gruppe på mer enn 10 personer) skulle holde på slike overvintrede holdninger og gå til slike ytterligheter så lenge etter den kalde krigen. Likeså forstår jeg ikke hvorfor, siden fienden er så nådeløs, de ikke rett og slett rydder henne av veien med en gang? Hennes forsvunne søster vet man ingenting om (mulig jeg misset den detaljen).
På den annen side er det bra at ikke alle myndighetspersoner er svin eller inkompetente – tvert i mot finnes det en rekke personer (noen av dem, som bokseren Paolo Roberto og debattanten Kurdo Baksi, finnes i virkeligheten) som gjør det de skal og viser kompetanse og mot. Det gir troverdighet – en svakhet med Guillous romaner er nettopp den mer sjablonlignende portretteringen og litt overdrevne bruken av virkelige personer. Heller ikke er fienden dramatisk inkompetent eller kompetent, bortsett fra Robert Niedermann, en tegneseriefigur av et monster som havner på utsiden av handlingen og først dukker opp igjen helt mot slutten av historien, i en litt klisjeaktig "liten jente alene i stor bygning med stor skurk"-scene.
Igjen er datadetaljene noenlunde brukbare, skjønt Bluetooth-forbindelsen Salander bruker for å hacke via en PDA nok ikke er så pålitelig (eller rask) som det gis inntrykk av. Igjen er hackerne litt tabloid fremstilt, men ikke verre enn at man kan godta det under rubriken kunstnerisk frihet.
Millenium-serien er ikke bøker man leser – man innhalerer dem. Nuvel. Ferdig innhalert. Litt synd egentlig.
Anbefales. Hele serien. Sett av en uke i sommerferien om du ikke har lest dem allerede.
Larsson-koden II
Bok nummer to i Stieg Larssons Millenium-serie har ikke kommet i pocket i Norge ennå, så prisen er fremdeles 329 kroner. Men i går var familien på Harry-tur til Strömstad, og i den høyst nødtørftige bokhandelen der fantes Flickan som lekte med elden for kr 65. Svenske. Dessuten får man altså gleden av å lese boken på originalspråket, noe som alltid er å foretrekke, selv om jeg jeg ikke hadde noe å utsette på den norske oversettelsen av Män som hatar kvinnor.
Nuvel. I den andre boken spilles hovedrollen av Lisbeth Salander, som vokser frem som en mye mer interessant person enn Mikael Blomkvist, et mulig alter ego for Stieg Larsson selv, omtrent som journalisten Erik Ponti i Jan Guillous bøker. Man får en temmelig utkrøpen historie om hvorfor hun ble som hun ble – og hvem som hadde ansvaret. Boken er nummer to i en serie, men kan leses selvstendig. Derimot tror jeg ikke den tredje boken kan leses uten å ha lest denne.
En morsom sideeffekt av Larssons suksess er at almendannelsen om datasikkerhet kanskje går opp et hakk eller to – Larsson kan nok om teknologi til å lage et plausibelt scenario for hvordan Lisbeth Salander skaffer seg all informasjonen, med nok detaljer til at det blir troverdig og nok vanskeligheter til at man slipper den "overnaturlige" hackeren som gjetter seg til passord og bekymringsløst navigerer nettverk. For eksempel kopierer Salander folks harddisker ved å innstallere en spesialversjon av Internet Explorer som speiler harddiskene til en server hun har tilgang til. Greit nok, det er en metode som fungerer i teorien, men i praksis roter folk til sine datamaskiner, bytter dem og har såpass liten datadisiplin at slik monitorering – i hvert fall over tid, slik det gjøres i boken – ville kreve nesten daglig oppfølging. Så ja, man kan nok kopiere folks data, men å følge med hva de gjør i sanntid over noen tid krever stadig nye innbrudd. Og det ville en person som Lisbeth Salander rett og slett ikke ha tid til.
Den eneste unaturlige passordgjettingen står faktisk journalisten Blomkvist for, når han i siste sekund gjetter kombinasjonen WASP for å slå av alarmanlegget til Salanders hemmelige leilighet. At en durkdreven hacker og researcher skal trenge en så enkelt mnemonisk krykke virker ikke helt trolig for meg, men i alle fall. Og Salanders flørt med Fermats siste teorem gjennom boken er sjarmerende i all sin knapphet.
Uansett, en spennende røverroman med 632 svært lettvendte sider. Gleder meg til fortsettelsen, og undrer litt på hvordan Larsson bygger fortellingen videre. Anbefales.
Bygde-Norge liker ikke utdanning
Grov overforenkling, men har et poeng: Bygde-elever blir skoletapere fordi samfunnet ikke er innstilt på utdanning. Interessant – og morsomme kommentarer, særlig denne (fra "Kalle", som snart leverer inn sin doktorgradsavhandling):
Jeg oppfatter holdningene til utdanning på bygda som tildels svært negative (ja – det finnes unntak), en holdning som kanskje også reflekterer en frykt for det ukjente og bygdas fremtid. Jeg tror mange mener at bare ved å holde utdanningsnivået nede kan man sikre bosetningen i distriktene mv. – det finnes jo ikke arbeidsplasser til folk med høy utdanning i distriktene. Dermed blir utdanning en trussel mot bosetningen, og samtidig en måte å fortelle at "jeg har ikke tenkt å bli boende her". Unntaket er selvfølgelig dersom en utdanner seg til dyrlege, agronom, lege eller liknende…
Data for alle
Google vil tilby datalagering for åpent tilgjengelige datasett – en naturlig fortsettelse av firmaets samarbeid med Hans Rosling, hvis kongstanke er nettopp at med tilgjengelige data blir mange diskusjoner avklart – og mye ideologi og fordommer kan tas av dage.
Fremgang…..allerede nå forutsetter mange forskningsråd (også NFF) og andre som finansierer forskning at resultatene skal gjøres gratis og offentlig tilgjengelige etter en viss tid. Det samme bør gjelde dataene – tenk om man kunne gå direkte tilbake til dataene for å etterprøve hva forskerne konkluderte med neste gang man fant en "forskere sier at" artikkel i avisen?
(Når sant skal sies, er vel neppe mangel på lagringsplass (skjønt de datasettene det er snakk om i denne artikkelen, er enorme) årsaken til at data ikke blir publisert – personvern, kommersielle hensyn, ren hamster-tankegang og kanskje også nervøsitet om dataenes kvalitet eller konklusjonenes holdbarhet er kanskje viktigere. Men det hjelper at det gradvis etableres en standard hvor det normale blir å tilgjengeliggjøre dataene, hvor man må forklare hvorfor man ikke gjør det heller enn det motsatte.)
Alt var ikke bedre før
Ifølge Stein Ringen var ikke ting bedre før – Hamsun og Undset var vulgære og rå debattanter, som huserte i en tid med lavt utdanningsnivå og liten kvalitetskontroll i avisene.
Godt å vite – og en liten påminnelse om at det kan være greit å gå tilbake til originaltekster og den tid de var skrevet i for å unngå etterpåkloke sannheter og ferdigtygde perspektiver.
Morsomt.
Lavteknologiforklaringer om høyteknologiløsninger
Peter Cochrane anbefaler CommonCraft, et nettsted med videoer som forklarer på enklest mulig måte en masse begreper av typen sosiale nettverk, blogger, RSS og delte bokmerker.
Virkelig tingen å peke til når noen spør hva Web 2.0 handler om. Så enkelt kan det altså gjøres.
Den utålmodige Google-generasjonen
I går hjalp jeg min yngste datter med leksene, som både for henne og skolen ser ut til å bety at man svarer på spørsmål ved å søke på Google ("hva er vårsirkulasjon") og skrive ned svaret, helst med litt kontekst. Hun var sliten av all søkingen, men hadde ingen lærebok å kikke i og få forklaring fra, for det var forbeholdt de av elevene som var på grønn (enklere) plan (i motsetning til rød eller svart.) Også en måte å holde budsjettet på. Og jeg tenkte – hva skjer med de elevene som ikke får hjelp av sine foreldre?
Uansett – ungdommen tilpasser seg. Her er en morsom diskusjon på Slashdot, om en artikkel fra British Library som viser at Google-generasjonen ikke er så fryktelig flinke med datamaskiner – derimot er de svært utålmodig og har null toleranse for forsinket eller manglende informasjon. Lisbet Salander i Stieg Larssons bøker er vel en prototype, med enormt informasjonsbehov og ingen begrensninger i hvordan informasjonen fremskaffes. Virkelig en utfordring for skoler og bibliotek i fremtiden.
Som det fremgår av diskusjonen og artikkelen er denne utålmodigheten på langt nær forbeholdt den yngre generasjon.
Utålmodig, informasjonshungrig og bryr seg ikke om verktøyene? What’s not to like….
CSC slipper fangene fri….
Nils Magnus Haldorsen fra CSC er enig med mitt innlegg på digi.no og viser til British Petroleum, som har slakket adskillig av på detaljkontrollen for sine ansatte. Dette er en trend som min gamle venn Doug Neal i CSC kaller "consumerization" – personlig datautstyr blir personlig, og bedriften konsentrerer seg om det som virkelig trenger å være boltet ned og standardisert.
Det rører på seg. Langsomt…..
Tversover 