Atlantisk materiale tilgjengelig

Tidligere har New York Times gitt opp å ta betalt for adgang til artikler på nett. Nå er turen kommet til The Atlantic, et kvalitetsmagasin (som publiserte Vannevar Bush’ proto-web-klassiker – i 1945!) av den typen man ikke finner i Norge, og som jeg har tendert til å kjøpe eller i alle fall smuglese i hver gang jeg er i en amerikansk bokhandel. Nå går de hele veien og tilbyr like så godt både det siste nummeret og hele arkivet, uten registrering eller noe som helst annet.

Og dermed er The Atlantic nå et magasin som kan linkes til, tagges og debatteres. Jeg begynner med å lenke til to artikler (som jeg tidligere har villet bruke i undervisningen, men ikke har kunnet) av Tracy Kidder: Flying Upside Down og The Ultimate Toy, begge kapitler fra The Soul of a New Machine (1981), fortsatt den beste studien av et teknisk utviklingsmiljø jeg noensinne har lest.

(Jada, dette var noe jeg skrev om på Applied Abstractions også. Men jeg har et nyttårsforsett å oppfylle, og dessuten er det hyperaktuelt i forhold til dette møtet i PF, som du absolutt må komme på…).

(Via The New York Times og Undercurrent.)

PS: Mens vi er igang, les denne glimrende artikkelen av Matt Miller om hvordan USAs skoler drives mot middelmådighet fordi de er for desentralisert styrt – mens vi her i Norge har middelmådighet delvis på grunn av overdreven sentralisering. Med andre ord: Problemene i norsk skole må løses med tiltak som adresserer våre problemer, ikke andres.

2 thoughts on “Atlantisk materiale tilgjengelig

  1. Hei Espen!
    Jeg tolker det dithen at du mener at en gyllen middelvei er den beste løsningen. Det er nye signaler fra deg sett i lys av ditt tidligere innlegg under tittelen «Skolen som ingenmannsland» der du støtter argumentasjonen om at det offentlige skolevesenet bør omdefineres til friskoler.
    Problemene i norsk skole har så utrolig mange fasetter at det nesten er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Men det meste kan kokes ned til at skolen ikke lenger er en læringsarena, men i større og større grad forventes å utføre «oppdrag» som det verken har ressurser eller kapasitet til å utføre. Den neste skolereformen bør søke å redefinere skolens misjon…hva skal den drive med, og hva skal den ikke drive med.
    «Det offentlige» bør være et styringsorgan som ved hjelp av langsiktige mål sørger for at skolens rolle oppfylles og at skolen som læringsarena ikke tukles med. I dette ligger det at man setter opp minstemål for hva en skoleelev skal inneha av kunnskaper på hvert klassetrinn. Innenfor dette bør skolene ha mulighet til å sette sin egen agenda i forhold til f.eks valg av litteratur, ressursdisponering, osv.
    I tillegg må det offentlige sørge for minstestandarder i forhold til infrastruktur inkl. lærere. Minstekarakterer for lærerstudenter vil kunne løse «garbage in – garbage out» problemet som herjer. Samtidig så må skolene ha en standard som minst tilfredsstiller kravene i arbeidsmiljøloven. Også dette er det offentliges jobb.
    Mye kan sies om dette, og beklager at jeg var litt uryddig i skrivingen, men det var alt jeg rakk for nå.

  2. Det er klart man må ha en viss sentralstyring av skoler – som med all annen virksomhet har det offentlige en rolle i å fastsette spilleregler og sørge for at de blir overholdt. Det amerikanske systemet ser ut til å bikke litt for langt over den andre veien.
    Hva gjelder friskoler eller ikke, så er jeg av den oppfatning at det ikke skal spille noen rolle om en skole er offentlig eller privat eid – den har å forholde seg til spillereglene som alle andre. Fordelen med friskoler ligger i at de kan frikobles fra mye av den offentlige ukulturen rundt byråkratisering og manglende lokal ledelse. Ulempen (i hvert fall her i Norge) er at man ikke kan bli friskole uten å være religiøs i en eller annen form (enten det gjelder religion eller pedagogikk). Og det er ikke noe godt grunnlag for å danne en friskole.
    USA har de samme resultatproblemer som Norge har, men har en annen befolkning, en annen politikk, en annen kultur. Vi må finne vår løsning på våre problemer, de på sine. Vi slipper i alle fall folk som nekter å forelese Darwin. På den annen side mangler vi en kultur som verdsetter kunnskap.

Kommentarer er stengt.