Larsson-koden II

Flickan som lekte med eldenBok nummer to i Stieg Larssons Millenium-serie har ikke kommet i pocket i Norge ennå, så prisen er fremdeles 329 kroner. Men i går var familien på Harry-tur til Strömstad, og i den høyst nødtørftige bokhandelen der fantes Flickan som lekte med elden for kr 65. Svenske. Dessuten får man altså gleden av å lese boken på originalspråket, noe som alltid er å foretrekke, selv om jeg jeg ikke hadde noe å utsette på den norske oversettelsen av Män som hatar kvinnor.

Nuvel. I den andre boken spilles hovedrollen av Lisbeth Salander, som vokser frem som en mye mer interessant person enn Mikael Blomkvist, et mulig alter ego for Stieg Larsson selv, omtrent som journalisten Erik Ponti i Jan Guillous bøker. Man får en temmelig utkrøpen historie om hvorfor hun ble som hun ble – og hvem som hadde ansvaret. Boken er nummer to i en serie, men kan leses selvstendig. Derimot tror jeg ikke den tredje boken kan leses uten å ha lest denne.

En morsom sideeffekt av Larssons suksess er at almendannelsen om datasikkerhet kanskje går opp et hakk eller to – Larsson kan nok om teknologi til å lage et plausibelt scenario for hvordan Lisbeth Salander skaffer seg all informasjonen, med nok detaljer til at det blir troverdig og nok vanskeligheter til at man slipper den "overnaturlige" hackeren som gjetter seg til passord og bekymringsløst navigerer nettverk. For eksempel kopierer Salander folks harddisker ved å innstallere en spesialversjon av Internet Explorer som speiler harddiskene til en server hun har tilgang til. Greit nok, det er en metode som fungerer i teorien, men i praksis roter folk til sine datamaskiner, bytter dem og har såpass liten datadisiplin at slik monitorering – i hvert fall over tid, slik det gjøres i boken – ville kreve nesten daglig oppfølging. Så ja, man kan nok kopiere folks data, men å følge med hva de gjør i sanntid over noen tid krever stadig nye innbrudd. Og det ville en person som Lisbeth Salander rett og slett ikke ha tid til.

Den eneste unaturlige passordgjettingen står faktisk journalisten Blomkvist for, når han i siste sekund gjetter kombinasjonen WASP for å slå av alarmanlegget til Salanders hemmelige leilighet. At en durkdreven hacker og researcher skal trenge en så enkelt mnemonisk krykke virker ikke helt trolig for meg, men i alle fall. Og Salanders flørt med Fermats siste teorem gjennom boken er sjarmerende i all sin knapphet.

Uansett, en spennende røverroman med 632 svært lettvendte sider. Gleder meg til fortsettelsen, og undrer litt på hvordan Larsson bygger fortellingen videre. Anbefales.