Larsson-koden III

Luftslottet som sprängdesOg så (takket være biblioteket på BI) var det tid for Luftslottet som sprängdes, Stieg Larssons tredje og dessverre siste bok i Millennium-trilogien (I,II). Luftslottet er en murstein på 704 sider og knytter sammen alle trådene i historien om Lisbeth Salander. Den er mer en krigsroman enn en krim – dette er historien om kampen mellom Lisbeth Salanders venner (en sammenrusket hær av kompetente men høyst uensartede individer) og fiender (mordere, psykiatere, en MC-bande og en gruppe overvintrede kalde krigere innen det svenske sikkerhetspolitiet.) Den minner mer om en slags høk-over-høk mafia-historie enn en tradisjonell krim, og har et stort og spennede persongalleri.

Boken kulminerer i en rettssak, men virker allerede avsluttet sånn omtrent midtveis. Det er imidlertid mange tråder å nøste opp, og rom for noen overraskelser. En liten sidestory om Mikael Blomkvists elskerinne og kollega Erika Berger, som blir redaktør i en stor morgenavis og sliter med en stalker og en vanskelig organisasjon, er med for å understreke temaet i trilogien (menn som hater kvinner) og muligens også for å illustrere likhet og ulikhet i hvordan samfunn og omgivelser reagerer overfor en ressurssterk kvinne i motsetning til en avvikende tenåring.

Larsson ror det hele i land på en utmerket måte, selv om noen små hull gjenstår. Man får aldri vite noe overbevisende om hvorfor den sekteriske lille gruppen i sikkerhetspolitiet agerer som den gjør – for meg virker det litt utrolig at noen (i hvert fall i en gruppe på mer enn 10 personer) skulle holde på slike overvintrede holdninger og gå til slike ytterligheter så lenge etter den kalde krigen. Likeså forstår jeg ikke hvorfor, siden fienden er så nådeløs, de ikke rett og slett rydder henne av veien med en gang? Hennes forsvunne søster vet man ingenting om (mulig jeg misset den detaljen).

På den annen side er det bra at ikke alle myndighetspersoner er svin eller inkompetente – tvert i mot finnes det en rekke personer (noen av dem, som bokseren Paolo Roberto og debattanten Kurdo Baksi, finnes i virkeligheten) som gjør det de skal og viser kompetanse og mot. Det gir troverdighet – en svakhet med Guillous romaner er nettopp den mer sjablonlignende portretteringen og litt overdrevne bruken av virkelige personer. Heller ikke er fienden dramatisk inkompetent eller kompetent, bortsett fra Robert Niedermann, en tegneseriefigur av et monster som havner på utsiden av handlingen og først dukker opp igjen helt mot slutten av historien, i en litt klisjeaktig "liten jente alene i stor bygning med stor skurk"-scene.

Igjen er datadetaljene noenlunde brukbare, skjønt Bluetooth-forbindelsen Salander bruker for å hacke via en PDA nok ikke er så pålitelig (eller rask) som det gis inntrykk av. Igjen er hackerne litt tabloid fremstilt, men ikke verre enn at man kan godta det under rubriken kunstnerisk frihet.

Millenium-serien er ikke bøker man leser – man innhalerer dem. Nuvel. Ferdig innhalert. Litt synd egentlig.

Anbefales. Hele serien. Sett av en uke i sommerferien om du ikke har lest dem allerede.