Moores lov gjelder fremdeles

Bob CringelyBob Cringely har en meget god artikkel om hvordan fremskritt innen chip design gjør at Moores lov kommer til å gjelde noen år til.

Jeg pleier å erte studentene mine, mot slutten av et kurs om IT-ledelse, med Kurzveils forestillinger om at datamaskiner på et eller annet tidspunkt vil bli smartere enn mennesker – og da må man begynne å stille seg selv spørsmålet om hva det vil si å være intelligent, å ha følelser, og en rekke andre filosofiske spørsmål.

Like morsomt hver gang – for eksempel, sett at man kunne klone en menneskehjerne inn i en datamaskin, og deretter la den fortsette å utvikle seg. Ville man da ha en moralsk rett til å slå den av?

Teknologien ser i alle fall ut til å ha rom for stadig utvikling, og nå er man snart nede på enkletatomsnivå, hvor kvantumskvanteeffekter gjør seg gjeldende. Imponerende.

Klikkhorer og papirtigre….

…skulle vært tittelen på denne kronikken i Aftenposten, men så ble det altså "Papir og nett i kamp", av grunner som burde fremgå av teksten. Den danner en passende bakgrunn for dette møtet neste mandag i Polyteknisk Forening. Gitt at Aftenposten ikke legger inn tekstlenker slik jeg mener man skal gjøre, gjør jeg det her. For ikke å snakke om at jeg kan ta annonseinntektene selv. Hvis jeg hadde hatt annonser.

Klikkhorer og papirtigre

Espen Andersen, januar 2008

Skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre. 

Store endringer
I disse dager pågår en «borgerkrig» i mange avisredaksjoner, med tradisjonell papirjournalistikk i forsvarsposisjon og nettjournalistene i rollen som den uvaskede hop utenfor portene.

Organisasjoner forholder seg til endringer i sine omgivelser ved først å differensiere (isolere det nye ved å sette opp en egen del av organisasjonen som forholder seg til endringen) og deretter integrere (la den det nye gradvis smelte inn i organisasjonen og bli «business as usual».)
I varehandlende bedrifter begynte gjerne netthandel som en isolert aktivitet, av og til i konkurranse med de vanlige butikkene. I dag lar de beste varehandelsbedriftene kundene sine kjøpe varer over nett og returnere dem i butikken, eller netthandle utsolgte eller tilpassede varer fra butikkens lokaler.

Fra papir til digitalt
I bedrifter som lever av å fremstille informasjon ser man gjerne en tre-faset utvikling fra papir til digitale medier. I den første, eksperimentelle fasen tar man allerede ferdig materiale (laget for papir) og legger det ut på nettet.

Så skjønner man at dette ikke utnytter de muligheter nettet har for interaksjon og oppdatering, og at abonnement og løssalg er dårlige forretningsmodeller i en digital verden.

Parallelle utgaver
Neste steg er å sette opp en egen nettredaksjon, og ha parallelle utgaver. Mye av materialet er det samme, men kundenes bruksmønster, og dermed de redaksjonelle drivkreftene, er ulikt.
Papiraviser trenger enten en sensasjonell sak hver dag (som kan settes på forsiden) eller en stabil profil rettet mot sitt kjernepublikum (som sikrer fortsatt abonnement.) Nettaviser får betalt etter hvor mange annonser leserne eksponeres for og helst klikker på for hver enkelt artikkel.

Flermedial redaksjon
I den tredje fasen smelter nett og papir sammen til den såkalt flermediale redaksjon. Her blir det statiske innholdet generert ut fra det dynamiske – med andre ord, materialet skrives først og fremst for nett, og dagens avis blir en tilpasset utskrift av nettsiden.

Det er ikke lenger noen forskjell på nett- og papirjournalister.

Endret bruksmønster
Hvis man spør avisfolk i dag, sier de at hovedforskjellen mellom nett og papir er at nettavisene bedriver hendelsesjournalistikk – de leverer korte artikler som beskriver hendelser etter hvert som de skjer.

Papiravisene overlater gradvis nyhetsoppdatering til TV, radio og nett, og konsentrerer seg om innholdsjournalistikk: Reflekterende og analyserende materiale, mer bakgrunn og egne meninger.

Endrede lesevaner
Dette er drevet av endringer i kundenes bruksmønster: En leder i et mediekonsern fortalte meg nylig at han ikke lenger gadd gå ned til postkassen for å hente morgenavisen. I stedet leste han nettavisen til morgenkaffen, og sparte papiravisens velformulerte ettertenksomhet til han kom hjem fra jobb.

Enmediale tradisjoner bygger opp under denne utviklingen: Papirbaserte journalister er vant til å få sine bidrag vurdert av redaktører og andre kolleger før publisering – og når noen kjøper en avis, kjøper man den for helheten og ikke den enkelte artikkel. Nettjournalister legger det i høyere grad rett ut og blir direkte målt for hver artikkel.

Økt press
Dermed blir det et større press mot å skrive kort og sensasjonelt: I enkelte utenlandske aviser eksperimenteres det med automatiserte dataverktøy som kan predikere hvor mange lesere en nettartikkel vil få før den blir lagt ut. Så kalles også nettjournalistene «klikkhorer» av papirjournalistene, i nedstemte øyeblikk.

Går vi så mot en mer tabloid verden fordi folk leser mer på nett? Jeg tror ikke det, men skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre. Da må også det tradisjonelle innholdet tilpasses nett, og det gjøres bare i begrenset grad i dag.

Skal en tekst gjøres lesbar på nett, er det i hovedsak tre ting som må gjøres med den: Finnbarhet, modularisering og tekstlenking.

Må kunne finnes
Finnbarhet (et ord Per Egil Hegge ikke liker, men som får stor betydning for avisspråk) har å gjøre med hvor lett det er å finne en artikkel gjennom en søkemotor. Folk som leser på nettet, bruker søkemotorer for å finne materiale, og skal man bli lest, må man kunne finnes.

I dag er det for eksempel slutt på å bruke metaforer eller ironi i nettbaserte overskrifter – skal søkemotoren finne artikkelen, må tittelen være en summering av innholdet, helst med bruk av termer som søkemotoren skjønner.

Dette underbygges ved at stadig flere nettavissider bygges opp direkte ved søk – det vil si, de settes sammen automatisk.

På egne ben
Modularisering betyr at artikler må skrives slik at de står på egen hånd – siden leseren kommer inn direkte, uten å gå via en forside, må selv relativt korte artikler stå på egen hånd.

Enkeltartikler på nettet har lenger levetid enn en papirartikkel. De blir som Lego-klosser: Man kan brekke dem løs fra en sammenheng og bruke dem om igjen i en annen.

Lenker i teksten
Tekstlenking betyr at man refererer til andre artikler i teksten, i stedet for å legge dem ved siden av artikkelen slik det gjøres på nettaviser i dag. Dette kan man ikke gjøre på papir, men på nett er det en uhyre effektiv metode for å forkorte artikler uten å miste meningsinnhold.

Viktigst er likevel at det plasserer enkeltartikkelen i forhold til annet innhold uten at man trenger mer enn enkeltartikkelen.

Endrede roller
Mange papirjournalister er skeptiske til utviklingen, men jeg tror ikke det er noen grunn til å ønske seg tilbake til gamle dager. Det mer effektive nettformatet krever noe tilpasning, men gir også fordeler.

En god nettavis er i større grad en samtale mellom leser og skribent, både for hendelses- og innholdsjournalistikk. Å skrive for papir gir foreløpig mer status og flere lesere, men nettbaserte skribenter finner at på nettet får de kjappere korreksjoner og ofte en bedre diskusjon på lengre sikt.

Vil få mer makt
Journalistens rolle endres relativt lite. Internett er, for å sitere Davi
d Weinberger
, «små biter løst knyttet sammen». Produsenter av gode biter – enten det er nyheter eller kommentarer – vil få mer etterspørsel direkte mot seg, og dermed mer makt i forhold til sin egen arbeidsgiver.

Kjente skribenter kan lage sine egne nettsteder og ta annonseinntektene selv.

Gode sammenstillinger
Den virkelige utfordringen kommer for redaktører og desk, som må lage så gode sammenstillinger av stoff at folk velger deres inngangsport i stedet for å gå til en søkemotor.

Deres jobb blir kontinuerlig i stedet for episodisk, involverer leserne også på produksjonssiden, og krever stadig reposisjonering av stoff ut fra lesernes reaksjoner og begivenhetenes utvikling. Avisen utvikler seg til et forum for den raske, men lange samtalen, med færre gjentagelser og viktigere historikk.

Sluttresultater vil være færre store aviser, mange små, men totalt med flere lesere og mange flere skribenter. Og det er det all grunn til å være positiv til.

Atlantisk materiale tilgjengelig

Tidligere har New York Times gitt opp å ta betalt for adgang til artikler på nett. Nå er turen kommet til The Atlantic, et kvalitetsmagasin (som publiserte Vannevar Bush’ proto-web-klassiker – i 1945!) av den typen man ikke finner i Norge, og som jeg har tendert til å kjøpe eller i alle fall smuglese i hver gang jeg er i en amerikansk bokhandel. Nå går de hele veien og tilbyr like så godt både det siste nummeret og hele arkivet, uten registrering eller noe som helst annet.

Og dermed er The Atlantic nå et magasin som kan linkes til, tagges og debatteres. Jeg begynner med å lenke til to artikler (som jeg tidligere har villet bruke i undervisningen, men ikke har kunnet) av Tracy Kidder: Flying Upside Down og The Ultimate Toy, begge kapitler fra The Soul of a New Machine (1981), fortsatt den beste studien av et teknisk utviklingsmiljø jeg noensinne har lest.

(Jada, dette var noe jeg skrev om på Applied Abstractions også. Men jeg har et nyttårsforsett å oppfylle, og dessuten er det hyperaktuelt i forhold til dette møtet i PF, som du absolutt må komme på…).

(Via The New York Times og Undercurrent.)

PS: Mens vi er igang, les denne glimrende artikkelen av Matt Miller om hvordan USAs skoler drives mot middelmådighet fordi de er for desentralisert styrt – mens vi her i Norge har middelmådighet delvis på grunn av overdreven sentralisering. Med andre ord: Problemene i norsk skole må løses med tiltak som adresserer våre problemer, ikke andres.

Flermediale redaksjoner og reaksjoner

Hvis du er interessert i teknologi og media (og særlig hva som skjer når nett og papir kolliderer), er det bare et sted du skal være neste mandag, nemlig på dette møtet:

28. januar kl. 1700: Si;D, Vis;D, Web;D: Flermediale redaksjoner og enmediale tradisjoner
(i samarbeid med PF Kultur og Medier og Handelshøyskolen BI)
Sted: Håndverkeren konferansesenter, Rosenkranz gt. 7, Oslo

I disse dager foregår en stille kamp mellom nettbaserte og papirbaserte medier, både i markedet og innad i redaksjonene. Organisasjoner forholder seg som regel til endringer i sine omgivelser ved først å isolere det nye fenomenet, deretter integrere det inn i resten av organisasjonen. Aviser og TV-redaksjoner har hittil som regel hatt Internett som en separat del, men nå er mange av dem på vei inn i integrasjonsfasen. Hva skjer i denne fasen? Hvordan får man dette til? Hva er konsekvensene for journalister og for lesere? Og hvilken rolle spiller den nye sosiale møteplassene på nettet?

Vi har noen andre deltakere på lur også  – og debatten fortsetter i mer gemytlige og uformelle former etter møtet – for eksempel på Stopp Pressen.

Jeg gleder meg til en frisk debatt – hjertelig velkommen! (Og nei, du trenger ikke være medlem denne gangen, selv om vi nok kommer til å prøve å rekruttere deg.)

Oppdatering 25.1: Friskt møte med spennende paneldeltakere! Her er noen referater: e24, Journalisten.no, Journalisten.no igjen (den siste med en nokså perifer tittel – dette var på ingen måte noen hovedkonklusjon.

Oppdatering 2.2: Video tilgjengelig her.

Larsson-koden III

Luftslottet som sprängdesOg så (takket være biblioteket på BI) var det tid for Luftslottet som sprängdes, Stieg Larssons tredje og dessverre siste bok i Millennium-trilogien (I,II). Luftslottet er en murstein på 704 sider og knytter sammen alle trådene i historien om Lisbeth Salander. Den er mer en krigsroman enn en krim – dette er historien om kampen mellom Lisbeth Salanders venner (en sammenrusket hær av kompetente men høyst uensartede individer) og fiender (mordere, psykiatere, en MC-bande og en gruppe overvintrede kalde krigere innen det svenske sikkerhetspolitiet.) Den minner mer om en slags høk-over-høk mafia-historie enn en tradisjonell krim, og har et stort og spennede persongalleri.

Boken kulminerer i en rettssak, men virker allerede avsluttet sånn omtrent midtveis. Det er imidlertid mange tråder å nøste opp, og rom for noen overraskelser. En liten sidestory om Mikael Blomkvists elskerinne og kollega Erika Berger, som blir redaktør i en stor morgenavis og sliter med en stalker og en vanskelig organisasjon, er med for å understreke temaet i trilogien (menn som hater kvinner) og muligens også for å illustrere likhet og ulikhet i hvordan samfunn og omgivelser reagerer overfor en ressurssterk kvinne i motsetning til en avvikende tenåring.

Larsson ror det hele i land på en utmerket måte, selv om noen små hull gjenstår. Man får aldri vite noe overbevisende om hvorfor den sekteriske lille gruppen i sikkerhetspolitiet agerer som den gjør – for meg virker det litt utrolig at noen (i hvert fall i en gruppe på mer enn 10 personer) skulle holde på slike overvintrede holdninger og gå til slike ytterligheter så lenge etter den kalde krigen. Likeså forstår jeg ikke hvorfor, siden fienden er så nådeløs, de ikke rett og slett rydder henne av veien med en gang? Hennes forsvunne søster vet man ingenting om (mulig jeg misset den detaljen).

På den annen side er det bra at ikke alle myndighetspersoner er svin eller inkompetente – tvert i mot finnes det en rekke personer (noen av dem, som bokseren Paolo Roberto og debattanten Kurdo Baksi, finnes i virkeligheten) som gjør det de skal og viser kompetanse og mot. Det gir troverdighet – en svakhet med Guillous romaner er nettopp den mer sjablonlignende portretteringen og litt overdrevne bruken av virkelige personer. Heller ikke er fienden dramatisk inkompetent eller kompetent, bortsett fra Robert Niedermann, en tegneseriefigur av et monster som havner på utsiden av handlingen og først dukker opp igjen helt mot slutten av historien, i en litt klisjeaktig "liten jente alene i stor bygning med stor skurk"-scene.

Igjen er datadetaljene noenlunde brukbare, skjønt Bluetooth-forbindelsen Salander bruker for å hacke via en PDA nok ikke er så pålitelig (eller rask) som det gis inntrykk av. Igjen er hackerne litt tabloid fremstilt, men ikke verre enn at man kan godta det under rubriken kunstnerisk frihet.

Millenium-serien er ikke bøker man leser – man innhalerer dem. Nuvel. Ferdig innhalert. Litt synd egentlig.

Anbefales. Hele serien. Sett av en uke i sommerferien om du ikke har lest dem allerede.

Larsson-koden II

Flickan som lekte med eldenBok nummer to i Stieg Larssons Millenium-serie har ikke kommet i pocket i Norge ennå, så prisen er fremdeles 329 kroner. Men i går var familien på Harry-tur til Strömstad, og i den høyst nødtørftige bokhandelen der fantes Flickan som lekte med elden for kr 65. Svenske. Dessuten får man altså gleden av å lese boken på originalspråket, noe som alltid er å foretrekke, selv om jeg jeg ikke hadde noe å utsette på den norske oversettelsen av Män som hatar kvinnor.

Nuvel. I den andre boken spilles hovedrollen av Lisbeth Salander, som vokser frem som en mye mer interessant person enn Mikael Blomkvist, et mulig alter ego for Stieg Larsson selv, omtrent som journalisten Erik Ponti i Jan Guillous bøker. Man får en temmelig utkrøpen historie om hvorfor hun ble som hun ble – og hvem som hadde ansvaret. Boken er nummer to i en serie, men kan leses selvstendig. Derimot tror jeg ikke den tredje boken kan leses uten å ha lest denne.

En morsom sideeffekt av Larssons suksess er at almendannelsen om datasikkerhet kanskje går opp et hakk eller to – Larsson kan nok om teknologi til å lage et plausibelt scenario for hvordan Lisbeth Salander skaffer seg all informasjonen, med nok detaljer til at det blir troverdig og nok vanskeligheter til at man slipper den "overnaturlige" hackeren som gjetter seg til passord og bekymringsløst navigerer nettverk. For eksempel kopierer Salander folks harddisker ved å innstallere en spesialversjon av Internet Explorer som speiler harddiskene til en server hun har tilgang til. Greit nok, det er en metode som fungerer i teorien, men i praksis roter folk til sine datamaskiner, bytter dem og har såpass liten datadisiplin at slik monitorering – i hvert fall over tid, slik det gjøres i boken – ville kreve nesten daglig oppfølging. Så ja, man kan nok kopiere folks data, men å følge med hva de gjør i sanntid over noen tid krever stadig nye innbrudd. Og det ville en person som Lisbeth Salander rett og slett ikke ha tid til.

Den eneste unaturlige passordgjettingen står faktisk journalisten Blomkvist for, når han i siste sekund gjetter kombinasjonen WASP for å slå av alarmanlegget til Salanders hemmelige leilighet. At en durkdreven hacker og researcher skal trenge en så enkelt mnemonisk krykke virker ikke helt trolig for meg, men i alle fall. Og Salanders flørt med Fermats siste teorem gjennom boken er sjarmerende i all sin knapphet.

Uansett, en spennende røverroman med 632 svært lettvendte sider. Gleder meg til fortsettelsen, og undrer litt på hvordan Larsson bygger fortellingen videre. Anbefales.