Lærerne endelig på banen

Det et gledelig at lærerne endelig kommer på banen i den årvisse skoledebatten. (Hver gang PISA-resultatene kommer, får vi en ny runde. Denne gang med statsministeren involvert, så det begynner å komme seg. Men i år orket jeg rett og slett ikke å være med.)

I alle fall har ungdomsskolelærer Tone-Lise Benitt Kongsøre tatt mot til seg og skrevet om at lærerne bør slutte å være så lydige overfor alskens reformer og ideer som blir tredd ned over hodet deres fra pedagoger og politikere. Problemet i skolen, i følge Kongsøre og en annen kronikk av Lise Henriksen og Marianne Vik, er ikke dumme lærere eller dårlige rutiner, men at det er for mange elever i klassen, at infastrukturen er for dårlig, og at det er for lite støttepersonale til å gjøre de hundrevis av tilleggsoppgaver som vi har lesset skolene ned med fordi foreldre ikke gidder.

For noen år siden var jeg involvert, som foreldrerepresentant, i å stenge og rive en skole fordi den var full av muggsopp. Da kom det frem at flere lærere hadde kjent seg dårlige i årevis, hadde blødd neseblod når de kom hjem, ligget på sofaen, men blitt bedre i ferien. De hadde lurt på om det var innemiljøet, men syntes de ikke kunne si ifra av uklare årsaker. Intet hadde skjedd før man fikk et nytt verneombud som tok jobben sin alvorlig.

Jeg husker at jeg satt der og tenkte – hvorfor i all verden har ikke personalet sagt fra? Når man har følt seg dårlig i årevis? Og jeg tenkte at lærere ser ut til å være en svært underdanig mennesketype, som helst vil bli fortalt hva de skal gjøre og mene, enten det nå er av fagforening,  utdanningsdirektorat, rektor, kolleger eller en etterhvert diskreditert gruppe eksperiment- og ideologipedagoger.

Nuvel. Kongsøre har en forklaring:

Hvorfor finner vi oss i alt dette når de fleste av oss vet at det ikke tjener til elevenes beste? Jo, fordi læreren opprinnelig er den flinke og lydige eleven som alltid har sittet på første pult, rukket opp hånden og aldri sagt noen midt imot. Skolen trenger flere engasjerte rebeller i lærerstaben! Noen må tørre si ifra – høyt og tydelig om at vår hovedoppgave i skolen primært er å formidle kunnskap.

Da jeg leste dette, begynte jeg å le – for jeg husket den snille lille piken fra gymnaset, som satt på første benk, alltid hadde gjort leksene og fikk gode karakterer. Hun er idag ungdomsskolelærer. Sikkert også en flink en.

Nå vil jeg hevde at det er ikke bare at lærerne er snille, som er problemet. For en rekke lærere, kanskje særlig de siste ti årene, skorter det også på kunnskapene. Engang hadde jeg et møte med en lærer om engelskundervisningen for en av mine døtre, som jeg mente ikke var bra nok. Engelsklæreren (som hadde utdannelse til nettopp det) mente han ikke kunne undervise min datter på hennes nivå (hun snakker flytende engelsk) fordi "vi får ikke etterutdanning i dette". Jeg spurte da vedkommende om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, sa jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han, engelsklæreren, ikke komfortabel med.

Nuvel. Flott i alle fall at det endelig rører på seg der nede blant de som skal og ønsker å være kunnskapsformidlere. Ikke gi dere! Dere lever i et land der det å bruke flerstavelsesord unnskyldes på Frokost-TV og mange ser på det som en karakterbrist å ha bokhyller hjemme, men bare vi blir kvitt oljen blir det nok fart på utdanningslysten….

(Forøvrig: Her er en ironisk dialog Rune Sørensen og jeg fremførte på NHOs årskonferanse i fjor. Forstemmende i hvilken grad vi kunne fremført akkurat den samme dialogen i år….)

5 thoughts on “Lærerne endelig på banen

  1. Som tidligere lektor på en videregående skole kan jeg også kjenne igjen denne passive, kollektive læreravmakten. Mitt inntrykk fra den gang var at mine kolleger alltid befant seg i forsvarsposisjon – overfor elever, overfor en udemokratisk ledelse, overfor stadig skiftende direktiver fra UDIR, nye læreplaner og forstyrrelser i form av all verdens temadager og ikke-faglige aktiviteter. Det er som om dette etter hvert setter seg i kroppen på en, slik at alle endringer, uten snev av demokratisk rådføring, etter hvert føles som små overgrep. Lærere er rett og slett ikke vant til å ha innflytelse lenger, verken i samfunnet eller – og det høres utrolig ut – i skolen. Jeg tror denne mangelen på innflytelse, mangelen på demokrati i skolen (ironien er åpenbar, elevene våre er visstnok svært godt skolert i demokratiske verdier, mens lærerne selv er kneblet) er en vesentlig faktor når man skal forklare læreravmakten. Som kjent avskaffet Gudmund Hernes lærerrådet i sin tid, og siden har rektorene hatt det mest travelt med å være fylkeskommunens representant i skolen (gjelder videregående nivå), stadig flere rektorer mangler kompetanse innen undervisningssektoren, og da blir kommunikasjonen med lærerne noen ganger katastrofalt dårlig.
    Et annet poeng som ingen foreløpig har trukket frem i debatten, er nivelleringen av det faglige (både for lærere og elever) som følge av Gudmund Hernes’ reformer. R94 medførte at yrkesfagene ble vingestekket, mens det ble innført lettversjoner av allmennfagene for å løfte yrkeselevene. Intensjonene var gode, som de alltid er når noe går fryktelig galt. Hernes ville jo bare løfte Ronny på mekken opp på et nivå hvor han kunne ombestemme seg og bli universitetsprofessor istedenfor – hvis han ville lese bøker heller enn å skru på biler. Problemet var bare at ingen spurte Ronny om hva han tenkte om dette. Resultatet ser vi nå – hver tredje gutt og hver fjerde jente dropper ut – mange fra nettopp yrkesfag. Ofte med selvtilliten knekt av norsken og matematikken de trodde de var ferdig med på ungdomsskolen. Og dette er selvsagt også i stigende grad et problem for lærere som tidligere kun trengte å undervise motiverte allmennelever. Nå er hverdagen for stadig flere adjunkter og lektorer en annen, i og med at en i tillegg må drive spesialundervisning i store elevgrupper på yrkesfag, hvor alle de minst motiverte elevene nå finnes i samme klasserom. Det er nærmest som en skrekkvisjon – man har f.eks. et hovedfag i realfag og blir satt til å undervise i helt elementære emner som disse elevene ikke har fått med seg fra barneskolen. Da kunne det faktisk være bedre å jobbe på ungdomsskolen, hvor nivået naturlig nok er høyere.
    Det er et paradoks at lærere brenner seg ut i stadig yngre alder, at lærerkarrierene blir kortere og kortere, mens vi vet at læreres forventede levealder er høyere enn stort sett resten av befolkningen. Vi snakker om sunne og robuste mennesker som lever lenge og tåler mye – likevel oppleves skolen som et uutholdelig sted å være for stadig flere lærere.

  2. Lektor,
    interessant synspunkt – for å trekke en sammenligning til min egen situasjon (jeg foreleser jo også og står mellom studenter og BIs administrasjon og ledelse) så kan jeg trekke mye av min autoritet mot en akademisk standard satt av andre forelesere og et internasjonalt miljø av business schools. Det finnes med andre ord ganske faste normer som studenter og ledelse forholder seg til, og som jeg kan lene meg på.
    Lærere mangler slike normer – det er mange forskjellige meninger om hva som er god skole, og lærerne kan ikke støtte seg på fagnormer siden målsetningene stadig skifter. Da havner man mellom barken og veden, og den beste overlevelsesstrategien blir å passe på at man følger prosedyrene og ellers ligger lavt.
    Som en lærer sa til meg: Nå skal vi målstyres på hvor mye elevene har lært, men vi får samtidig direktiver om hvordan vi skal gjennomføre undervisningen. Man kan bedrive målstyring eller prosess-styring, men ikke samtidig.
    Nivelleringen er jeg enig i, men husk samtidig at andelen «skikkelige» jobber man kan ha idag uten å bedrive informasjonsbehandling i skriftlig og muntlig form blir færre og færre. Ronny på mekker’n må forholde seg til chip tuning, dynamiske serviceintervaller og softwareoppgraderinger, samtidig som selve mekkedelen blir mer og mer et spørsmål om å bytte komponenter. Det er et argument for mer teoretisering innenfor enkeltfag – men et dårlig argument for generell teoretisk oppgradering.

  3. Takker for svar!
    Bilmekanikere trenger helt andre basiskunnskaper i dag, det er sant, og en fornuftig grunnopplæring etter R94 krever tverrfaglig samarbeid mellom allmenn- og yrkeslærerne. Hvilken formell kompetanse f.eks. matematikk-læreren har og hvor strengt man følger læreplanens teorimål bør det derfor lempes på, slik at lærerkreftene utnyttes på en fornuftigst mulig måte. Tendensen nå er kombinerte videregående skoler, og det er det nok delte meninger om, spesielt dersom det er overskudd blant allmennlærerne og noen må bruke tid på helt andre elevgrupper enn det man tradisjonelt har vært utdannet til. R94 krevde at akademisk utdannete lærere skulle inn tyngre på yrkesfag, og jeg tror nok desverre ikke alle har sklidd like friksjonsfritt inn i verkstedhallen, men har holdt på sine tradisjonelle undervisningsmetoder. Dette merker elevene, som blir fryktelig lei av teori som ikke er integrert i yrkesfagene.
    For å si det spøkefullt: Entropien har vært sterkt økende i skolen bare i løpet av de siste 15 årene. Slik er det ellers i samfunnet også, så all ære til alle dem som gjør noe konstruktivt ut av dette, både lærere, engasjerte foreldre og samfunnsborgere. Den offentlige samtalen rundt skolen er i ferd med å bli interessant.

  4. Kongsøre vil oppleve at resultatlønn meget snart er et faktum. Teknologi og globalisering gjør at nasjonale skolesektorer smelter sammen til én global skolesektor og en global populasjon av lærere. At elever nå kan velge lærere blant hundretusener fører automatisk til at elever(/foreldre) får undervisningsmidler til individuell disposisjon (vouchers) og til at rangering/kommentar-nettsteder oppstår. Vanlige tilbud/etterspørsel-mekanismer vil så føre til at lærere med fagkunnskaper på topp internasjonalt nivå og førsteklasses formidlingsevne gjør det meget skarpt økonomisk.
    Og som påpekt i blant annet http://www.brookings.edu/papers/2006/04education_gordon.aspx så er finnes det utmerkede og vel analyserte resultatlønn-ordninger også for strukturen frem til idag, der lærere har blitt betalt av skoler/skolesystemer. Ordningene fokuserer logisk nok bl.a. hovedsaklig på karakter_forbedring_, ikke absolutte karakterer.

Kommentarer er stengt.