Larsson-koden

"Sett av godt med tid når du skal lese Larsson," sa den hyggelige damen i bokhandelen. "Den første boka tar litt tid før ting kommer igang, men den andre klarer du ikke å legge fra deg."

Nå blir jeg som regel skuffet når jeg får så entusiastiske anbefalinger, men dengang ei – nettopp ferdig med den første, Menn som hater kvinner, og hittil har damen hatt aldeles rett. Dette er den boken Da Vinci-koden kunne vært, hvis Dan Brown hadde lært seg setningsbygning og dialog, funnet på interessante helter og heltinner, gjort research, lagt opp et plot og kuttet ut kvasi-religionen.

Som vanlig er det litt for enkelt for bokens dataeksperter å komme seg inn i registre og datamaskiner, for ikke å snakke om å kunne skaffe seg falske pass og skifte språk uten aksent, men det får så være. Historien er fascinerende, og for en gangs skyld gjetter man ikke skurken eller plottet med en gang (slik man gjør med f.eks. Håkan Nessers bøker.) Stieg Larsson er ingen Jan Guillou når det gjelder å kommentere samfunnsutvikling og parodiere politikere, men thrillere med spennende plot og en viss grad av troverdighet, det kan han.

Anbefales. Nå må jeg ut og kjøpe nummer to. Så skal jeg låse den inn i et skap til neste helg.