Dreamliner inn for landing

IMG_0118

Tidlig morgen i dag – og tur til Gardermoen med TV2, som gjerne ville ha noen kommentater til Norwegians nye Boeing 787 Dreamliner. Det var svært morsomt å stå ute ved siden av rullebanen og se flyet IMG_0121komme inn – flyet ser rett og slett grasiøst ut når det lander, delvis fordi vingene er laget i karbonfiber og er mer bøyelige enn vinger på vanlige fly. Dette gir mindre risting når man kjører gjennom turbulent luft. Flyet har ikke winglets, men vingetuppen er forlenget (flyet har faktisk bredere vingespenn enn flykroppen er lang) og og bøyd bakover. Med fleksible vinger som presses opp under flygning får man den samme effekten som en winglet gir.

IMG_0119Etter landing var det tradisjonell velkomstseremoni ved innkjørselen til apron-området, der brannbilene “døper” flyet. Så fikk vi etterhvert komme inn og se på herligheten – stor kabin med bra luft, vinduer som ikke har gardiner men som kan gjøres mørke, LED-lys overalt (det finnes faktisk ikke en eneste lyspære på flyet.) Bjørn Kjos gliste fra øre til øre og alle ansatte i Norwegian gikk rundt og smilte stolt (her er et intervju.)

Jeg fikk snakket litt med ham selv (foto: Knut-Erik Michalsen, Aftenposten) – han fortalte at disse flyene kommer til å gå i en kombinasjon av short haul og long haul og at han med det håper å kunne komme opp i 18 timers utnyttelse per døgn, 6 timer mer enn hva som er vanlig. Vekstmarkedet er Asia, og konkurransen kommer til å stå med de asiatiske billigselskapene, og med selskaper som Ethiad, Quatar og Emirates, som har billig drivstoff, ingen skatter og arbeidsgiveravgifter. Det blir knallhard konkurranse, men kanskje ikke med SAS – selv om premium-setene til Norwegian er større enn vanlige økonomiseter, er de ikke på langt nær av den standard en forretningsreisende vil kreve – de kan for eksempel ikke legges flatt ned.

Så gjenstår det å se hvordan det går med Norwegians langdistansesatsing – hittil har ikke noe billigselskap klart å etablere seg skikkelig i det markedet, men med disse flyene skal Kjos og Norwegian i alle fall ha en god sjanse. Lykke til!

Reklamer

Dreamliner på TV2

Det handler endel om fly om dagen – SAS har nettopp bestilt 8 Airbus A-350, selskapets svar på Boeing 787 Dreamliner, og dermed sto ikke telefonen min i noen timer. SAS’ innkjøp er interessant i den forstand at det bekrefter at selskapet vil fortsette å konkurrere på langdistansemarkedet – det kunne se ut som om de var i ferd med å slappe litt av der etter at de hadde lansert en rekke nye direkteruter fra Oslo og Stockholm, primært mot sør-Europa. SAS’ langdistansetilbud har begynt å se litt slitent ut – de har ikke seter man kan legge helt ned, noe som begynner å bli standard i business class, for eksempel. De nye flyene leveres i 2018, men de skal ha en oppgradering av den eksisterende flåten før det, og fire nye tomotors A330-300.

The Everett Factory Hall's huge door opens as the first 787 is rolled out. Surrounding the aircraft are guests and the public.Norwegian ligger litt foran i løypa hva langdistansefly gjelder, og får sin første Dreamliner til Oslo i morgen (søndag 30. juni). Og da skal jeg være der – TV2 har invitert meg til å være “ekspertkommentator”. Flyet kommer visstnok en gang i titiden, og jeg håper jeg får sjansen til et lite besøk ombord – er litt spent på hva større vinduer (faktisk “intelligente vinduer» der glasset kan dimmes i stedet for at man har en skyvegardin) gjør med flyopplevelsen. Jeg bestiller alltid vindusplass når jeg er ute og fly – ganske enkelt fordi jeg synes det er fascinerende å kikke ned på jorden, uansett hvor mange ganger jeg har fløyet der før. Enkelte ting bør man ikke bli for blasert for.

Nuvel, TV2-varsel, med andre ord. Skal bli interessant. I alle fall for meg.

Og der gikk jeg over…

…til Apple-stammen. Hvilket vil si at jeg nettopp har anskaffet en snasen liten MacBook Air 11-tommer, med ni timers batteritid og en profil så tynn at jeg lurer på om jeg ikke skulle klare å slipe den tynn nok til at jeg kan barbere meg med den.

Nå har jeg hatt Mac før, da. Siste halvdel av 80-tallet hadde jeg alltid en Mac i tillegg til en PC, siden jeg drev med brukerstøtte og skulle kunne denslags. Fra 94 til 96 var det bærbar Mac som gjaldt, noe som var ganske slitsomt fordi Apple under Sculley ikke var et firma med fokus på kvalitet, for å si det forsiktig. (Sånn helt mal apropos, våren 1991 hadde jeg min egen NeXT-maskin, en sort magnesium-kube med Display PostScript og tilknyttet laserprinter – den nest mest avanserte datamaskinen jeg noensinne har hatt. Den mest avanserte var en Compaq 386 Portable, listepris kr. 85.000 i 1988.)

Nuvel, årsaken til at jeg går over til en MacBook Air er 1) jeg liker tanken på 9 timer batteritid, b) Mac’er går og legger seg i det øyeblikket du lukker lokket, i motsetning til min Lenovo Tablet X220 som av og til ikke gjør det, og deretter kommer ut av vesken med badstu-temperatur og tomt batteri), og c) jeg har allerede bestilt et BookBook-cover, som er noe av det kuleste jeg kan tenke meg innen narcissistisk teknologifokus.

Tanken er faktisk å bli en liten smule flinkere med video-og andre former for undervisningsteknologi med denne lille maskinen. Jeg har hatt tablet-PCer siden omtrent 2005 fordi de er så greie når det gjelder å skrive på skjermen. Nå er tanken å bruke en iPad, AppleTV (som kan motta skjermbilder trådløst, koblet til en prosjektor) og en eller annen form for penn (min teknologisk meget sofistikerte kollega Bill Schiano mener denne har potensiale) som gjør at man kan skrive på skjermen slik at man kan gå rundt i klasserommet og holde tavlen oppdatert uten å være i nærheten av den.

OK. Etter noen uker med eksperimentering er det neste spørsmålet om jeg skal satse på en Mac Pro (den nye, sylindriske versjonen) som stasjonær hovedmaskin. Det er i alle fall ikke noe i veien med videoegenskapene…

MOOCsimalisering og utdanningstrusler

Det skrives og sies mye om MOOCs om dagen, særlig i USA. MOOC står for Massively Open Online Course, og er for undervisning hva ehandel er for butikker – en utfordring og, hvis man skal lytte til de mest ivrige, en trussel.

Jeg vet ikke helt. Det lages en masse MOOCs om dagen – forsøk et kurs på Coursera (jeg forsøkte meg selv for litt siden, tidspress gjorde at det foreløpig har blitt med de første fire leksjonene.) Formatet har ikke funnet sin endelige form ennå, og foreløpig ligger det i den tidlige teknologifasen der den nye teknologien formes i den gamle teknologiens bilde. Man begynner å ane konturene av ulike varianter – xMOOCs som er masseorientert og ofte fokuserer på begynnerkurs, særlig innenfor kvantitative fag, og cMOOCs (Community MOOCs) som trekker mer i retning av diskusjonsgrupper der en gruppe mennesker med felles interesse av å lære noe kommer sammen rundt en digitalt levert (eller i alle fall distribuert) kunnskapsmengde.

Mye av diskusjonen om MOOCs og deres konsekvenser blir ført på bakgrunn av amerikanske forhold. I norsk (og også i europeisk) sammenheng tror jeg vi skal være litt nøkterne i forhold til MOOCs. Både hva MOOCs leverer og hva de konkurrerer mot er nokså forskjellig.

Det er størrelsen det kommer an på.
Først og fremst: Norsk et bittelite språk og det er ikke mange nordmenn i verden. Bare tanken på å lage noe som skal engasjere titusenvis av mennesker gjennom et skikkelig kurs på frivillig basis virker litt søkt – skjønt hvis man laget, tja, et kurs i vitenskapelig metode (kanskje rettere sagt, populærvitenskapelig metode, et kurs om hva man bør gjøre før man aksepterer “Ny forskning viser” i Dagbladet) med diverse professorer og Harald Eia som cicerone, så tror jeg nok en hel del ville meldt seg på. Vet ikke helt hvilken rolle ex.phil. og ex.fac.spiller lenger, men tror nok de kan leveres over MOOC, likeså burde en hel del av lærerutdanningen (masse studenter, relativt enkle tema, manglende lærekrefter i mange (altfor) små skoler rundt omkring) kunne digitaliseres med god effekt. Å lage en MOOC er ganske dyrt hvis det skal gjøres skikkelig, og da trenger man nok mer publikum enn det finnes hertillands. For å si det på en annen måte: Hvis jeg skulle lage en MOOC (og jeg har etpar ideer) ville jeg ikke laget den på norsk.

Utdanning og utdanning
Deretter: Man må være klar over at amerikanske og europeiske utdannelsessystemer er svært forskjellige, og at MOOC og andre teknologier for å redusere kostnadene ved en høyere utdannelse utgjør en mye større trussel mot den tradisjonelle amerikanske modellen. Den tradisjonelle amerikanske college-modellen tilbyr fire års nokså generell utdannelse (liberal arts education) der studenten bor langt hjemmefra og i hvert fall i begynnelsen av studiet bor på campus. Studiene er svindyre og betales i første rekke av foreldrene, skjønt det finnes en rekke stipendordninger og skolene kappes om å kapre de beste studentene. For å lokke til seg studenter har skolene investert i profesjonelle idrettslag, flotte parker og luksuriøse fritidstilbud (svømmehaller, o.l.), i en grad at for visse universiteter (som f.eks. Penn State) ser det ut til at det er fotballaget som styrer universitetet, ikke omvendt.

Dette fungerte utmerket så lenge det å komme inn på college var forbeholdt de få og utdannelsen (særlig om man kom fra et Ivy League-universitet) garanterte en brukbar jobb og et medlemsskap i eliten etterpå. Slik er det ikke lenger. Det er etablert massevis av universiteter, prisene har skutt i været, folk setter seg i enorm gjeld (samlet studiegjeld i USA overgår nå boliglån), og oppdager når de kommer ut at en bachelor-grad ikke lenger utgjør noen stor forskjell (en utvikling vi har begynt å se i Norge også.) Selv master-og doktorgrader innenfor fagområder som tidligere nærmest garanterte et produktivt og profitabelt liv viser seg ikke å være saliggjørende likevel.

Botemiddelet mot dette er gitt i boken The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education from the Inside Out av Christensen og Eyring, som sier at middels-skolene (de som er OK læresteder uten noensinne å kunne komme i klasse med Harvard og Stanford) må slutte å etterape de berømte universitetene, fokusere på undervisning, utjevne lønnsforskjeller mellom lærere, og kutte ut kostbare ekstrating som idrettslag og spa-lignende studentfasiliteter.

Og det har Christensen og Eyring helt rett i. Problemet er at i Europa ser utdanningstilbudet helt annerledes ut: Man tilbyr undervisning, utenomfaglige aktiviteter er ikke betalt av skolen, og selve undervisningen er i stor grad statsfinansiert (det er den i USA også, men primært gjennom låneordningen.) Vi har med andre ord gjort mye av det de amerikanske lærestedene bør gjøre, og er dermed mindre truet enn dem. For BIs vedkommende (vi er en non-profit privat institusjon) så er vi allerede meget kostnadseffektive og vi tilbyr studier der studentene faktisk får jobb etterpå, stort sett.

Fra trussel til hjelpemiddel og markedsmulighet
Nye generelle teknologier fremstilles ofte som revolusjonerende – som noe som kommer til å feie den gamle måten å gjøre ting på til side og erstatte gamle institusjoner med nye. I noen situasjoner – gjerne med disruptive innvasjoner – skjer dette. I andre situasjoner får man en urolig periode, inntil ting faller på plass og ting fortsetter som før, men (for det meste) de samme aktørene (i hvert fall hva gjelder de viktigste).

Det siste kommer til å skje med MOOCs, mener jeg: For de beste universitetene blir MOOCs en tilleggsaktivitet og et hjelpemiddel, en måte å bedre distribuere de fagkreftene man har, gjøre noe for å spre kunnskap bredere enn det gjøres i dag, og styrke sin markedsposisjon. Man ser allerede at middels universiteter tilbyr kurs holdt av kjente professorer fra eliteuniversitetene levert via Coursera. Her ligger med andre ord en mulighet til å være tidlig ute innenfor sitt språk- eller fagområde, og kapre markedsandeler.

For det andre kan denne teknologien bli et hjelpemiddel innen egen undervisning. Ragnvald Sannes og jeg tilbyr et kurs innen Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, der vi har erstattet en av seks tre-dagersmoduler med videokonferanse-basert undervisning. Studentene liker det fordi det er en modul mindre der de må ta fri fra jobben og reise til Oslo. Ragnvald og jeg liker det fordi det er en enkel måte å holde kontakten med studentene (og sørge for at de jobber jenvt) i periodene mellom modulene. Vi merker jo at vi tildels holder de samme forelesningene hvert år – og dermed kan man jo spørre seg om vi i stedet for å undervise disse i sanntid i stedet bare kunne lagt ut filmen fra i fjor.

Selv har jeg en tre-timers forelesning om konkurranseforhold i flybransjen som jeg må ha holdt i hvert fall 40 ganger. Kanskje jeg burde lage en 1.5-timers video, vise den til studentene, la dem diskutere seg i mellom en stund, og så dukke opp i klasserommet for en times diskusjon til slutt. Deres opplevelse blir tre timer med meg, min opplevelse blir en times interessant diskusjon med vel forberedte studenter. Noe å tenke på, bortsett fra at jeg er betalt pr. time jeg står foran studentene og at alle incentiver for mitt vedkommende peker vekk fra automatisering og produktivitetsøkning.

Veien fremover
Og det er her vanskelighetene begynner – hvordan skal man utforme et MOOC-basert tilbud? Dette begynner å bli litt langt, så her skal jeg komme med tre utsagn – ting jeg alltid har sagt om teknologibruk i undervisningen – og jeg tror de gjelder for MOOCs også:

  1. Teknologilevert undervisning har potentiale for kostandsinnsparing. Reduksjon av kostnader er et utmerket resultat, men en elendig motivasjonsfaktor. Derfor: Ikke ta i bruk teknologi medmindre den a) gjør opplevelsen bedre for studentene; og (eller helst også) b) gjør jobben lettere og mer interessant for den faglige. Ellers kommer man ganske enkelt ikke noen vei. Så får heller kostnadseffekten komme etterhvert.
  2. Man kan ikke innføre ny teknologi uten å endre organisasjonsform, kompetanseprofiler og incentivordninger. Tenk gjennom hva teknologien vil kreve av endringer i disse retningene, før man innfører den. Ellers blir teknologien i beste fall en litt irrelevant utvekst på det man egentlig driver med.
  3. Gjør den strategiske analysen og finn ut av hva man vil med den nye teknologien før man tar den i bruk. Ellers blir det lett til at man entusiastisk kopierer noe som fungerer i et annet land, et annet marked, eller en annen bransje, uten å forstå de underliggende forholdene. Dette er et av hovedpunktene i all min undervisning: Ikke si at du vil være som Apple, Dell, eller Google, uten å forstå de eksterne og interne rammebetingelsene og det teknologistadium som gjør eller gjorde at disse bedriftene er eller var suksesser.

Og det var det. Du verden for en gammel grinebiter jeg begynner å bli. Men dette har vi sett før, og skal vi få det til i en ny sammenheng gjelder det å ikke glemme det vi lærte i forrige teknologibølge…