MOOCsimalisering og utdanningstrusler

Det skrives og sies mye om MOOCs om dagen, særlig i USA. MOOC står for Massively Open Online Course, og er for undervisning hva ehandel er for butikker – en utfordring og, hvis man skal lytte til de mest ivrige, en trussel.

Jeg vet ikke helt. Det lages en masse MOOCs om dagen – forsøk et kurs på Coursera (jeg forsøkte meg selv for litt siden, tidspress gjorde at det foreløpig har blitt med de første fire leksjonene.) Formatet har ikke funnet sin endelige form ennå, og foreløpig ligger det i den tidlige teknologifasen der den nye teknologien formes i den gamle teknologiens bilde. Man begynner å ane konturene av ulike varianter – xMOOCs som er masseorientert og ofte fokuserer på begynnerkurs, særlig innenfor kvantitative fag, og cMOOCs (Community MOOCs) som trekker mer i retning av diskusjonsgrupper der en gruppe mennesker med felles interesse av å lære noe kommer sammen rundt en digitalt levert (eller i alle fall distribuert) kunnskapsmengde.

Mye av diskusjonen om MOOCs og deres konsekvenser blir ført på bakgrunn av amerikanske forhold. I norsk (og også i europeisk) sammenheng tror jeg vi skal være litt nøkterne i forhold til MOOCs. Både hva MOOCs leverer og hva de konkurrerer mot er nokså forskjellig.

Det er størrelsen det kommer an på.
Først og fremst: Norsk et bittelite språk og det er ikke mange nordmenn i verden. Bare tanken på å lage noe som skal engasjere titusenvis av mennesker gjennom et skikkelig kurs på frivillig basis virker litt søkt – skjønt hvis man laget, tja, et kurs i vitenskapelig metode (kanskje rettere sagt, populærvitenskapelig metode, et kurs om hva man bør gjøre før man aksepterer “Ny forskning viser” i Dagbladet) med diverse professorer og Harald Eia som cicerone, så tror jeg nok en hel del ville meldt seg på. Vet ikke helt hvilken rolle ex.phil. og ex.fac.spiller lenger, men tror nok de kan leveres over MOOC, likeså burde en hel del av lærerutdanningen (masse studenter, relativt enkle tema, manglende lærekrefter i mange (altfor) små skoler rundt omkring) kunne digitaliseres med god effekt. Å lage en MOOC er ganske dyrt hvis det skal gjøres skikkelig, og da trenger man nok mer publikum enn det finnes hertillands. For å si det på en annen måte: Hvis jeg skulle lage en MOOC (og jeg har etpar ideer) ville jeg ikke laget den på norsk.

Utdanning og utdanning
Deretter: Man må være klar over at amerikanske og europeiske utdannelsessystemer er svært forskjellige, og at MOOC og andre teknologier for å redusere kostnadene ved en høyere utdannelse utgjør en mye større trussel mot den tradisjonelle amerikanske modellen. Den tradisjonelle amerikanske college-modellen tilbyr fire års nokså generell utdannelse (liberal arts education) der studenten bor langt hjemmefra og i hvert fall i begynnelsen av studiet bor på campus. Studiene er svindyre og betales i første rekke av foreldrene, skjønt det finnes en rekke stipendordninger og skolene kappes om å kapre de beste studentene. For å lokke til seg studenter har skolene investert i profesjonelle idrettslag, flotte parker og luksuriøse fritidstilbud (svømmehaller, o.l.), i en grad at for visse universiteter (som f.eks. Penn State) ser det ut til at det er fotballaget som styrer universitetet, ikke omvendt.

Dette fungerte utmerket så lenge det å komme inn på college var forbeholdt de få og utdannelsen (særlig om man kom fra et Ivy League-universitet) garanterte en brukbar jobb og et medlemsskap i eliten etterpå. Slik er det ikke lenger. Det er etablert massevis av universiteter, prisene har skutt i været, folk setter seg i enorm gjeld (samlet studiegjeld i USA overgår nå boliglån), og oppdager når de kommer ut at en bachelor-grad ikke lenger utgjør noen stor forskjell (en utvikling vi har begynt å se i Norge også.) Selv master-og doktorgrader innenfor fagområder som tidligere nærmest garanterte et produktivt og profitabelt liv viser seg ikke å være saliggjørende likevel.

Botemiddelet mot dette er gitt i boken The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education from the Inside Out av Christensen og Eyring, som sier at middels-skolene (de som er OK læresteder uten noensinne å kunne komme i klasse med Harvard og Stanford) må slutte å etterape de berømte universitetene, fokusere på undervisning, utjevne lønnsforskjeller mellom lærere, og kutte ut kostbare ekstrating som idrettslag og spa-lignende studentfasiliteter.

Og det har Christensen og Eyring helt rett i. Problemet er at i Europa ser utdanningstilbudet helt annerledes ut: Man tilbyr undervisning, utenomfaglige aktiviteter er ikke betalt av skolen, og selve undervisningen er i stor grad statsfinansiert (det er den i USA også, men primært gjennom låneordningen.) Vi har med andre ord gjort mye av det de amerikanske lærestedene bør gjøre, og er dermed mindre truet enn dem. For BIs vedkommende (vi er en non-profit privat institusjon) så er vi allerede meget kostnadseffektive og vi tilbyr studier der studentene faktisk får jobb etterpå, stort sett.

Fra trussel til hjelpemiddel og markedsmulighet
Nye generelle teknologier fremstilles ofte som revolusjonerende – som noe som kommer til å feie den gamle måten å gjøre ting på til side og erstatte gamle institusjoner med nye. I noen situasjoner – gjerne med disruptive innvasjoner – skjer dette. I andre situasjoner får man en urolig periode, inntil ting faller på plass og ting fortsetter som før, men (for det meste) de samme aktørene (i hvert fall hva gjelder de viktigste).

Det siste kommer til å skje med MOOCs, mener jeg: For de beste universitetene blir MOOCs en tilleggsaktivitet og et hjelpemiddel, en måte å bedre distribuere de fagkreftene man har, gjøre noe for å spre kunnskap bredere enn det gjøres i dag, og styrke sin markedsposisjon. Man ser allerede at middels universiteter tilbyr kurs holdt av kjente professorer fra eliteuniversitetene levert via Coursera. Her ligger med andre ord en mulighet til å være tidlig ute innenfor sitt språk- eller fagområde, og kapre markedsandeler.

For det andre kan denne teknologien bli et hjelpemiddel innen egen undervisning. Ragnvald Sannes og jeg tilbyr et kurs innen Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, der vi har erstattet en av seks tre-dagersmoduler med videokonferanse-basert undervisning. Studentene liker det fordi det er en modul mindre der de må ta fri fra jobben og reise til Oslo. Ragnvald og jeg liker det fordi det er en enkel måte å holde kontakten med studentene (og sørge for at de jobber jenvt) i periodene mellom modulene. Vi merker jo at vi tildels holder de samme forelesningene hvert år – og dermed kan man jo spørre seg om vi i stedet for å undervise disse i sanntid i stedet bare kunne lagt ut filmen fra i fjor.

Selv har jeg en tre-timers forelesning om konkurranseforhold i flybransjen som jeg må ha holdt i hvert fall 40 ganger. Kanskje jeg burde lage en 1.5-timers video, vise den til studentene, la dem diskutere seg i mellom en stund, og så dukke opp i klasserommet for en times diskusjon til slutt. Deres opplevelse blir tre timer med meg, min opplevelse blir en times interessant diskusjon med vel forberedte studenter. Noe å tenke på, bortsett fra at jeg er betalt pr. time jeg står foran studentene og at alle incentiver for mitt vedkommende peker vekk fra automatisering og produktivitetsøkning.

Veien fremover
Og det er her vanskelighetene begynner – hvordan skal man utforme et MOOC-basert tilbud? Dette begynner å bli litt langt, så her skal jeg komme med tre utsagn – ting jeg alltid har sagt om teknologibruk i undervisningen – og jeg tror de gjelder for MOOCs også:

  1. Teknologilevert undervisning har potentiale for kostandsinnsparing. Reduksjon av kostnader er et utmerket resultat, men en elendig motivasjonsfaktor. Derfor: Ikke ta i bruk teknologi medmindre den a) gjør opplevelsen bedre for studentene; og (eller helst også) b) gjør jobben lettere og mer interessant for den faglige. Ellers kommer man ganske enkelt ikke noen vei. Så får heller kostnadseffekten komme etterhvert.
  2. Man kan ikke innføre ny teknologi uten å endre organisasjonsform, kompetanseprofiler og incentivordninger. Tenk gjennom hva teknologien vil kreve av endringer i disse retningene, før man innfører den. Ellers blir teknologien i beste fall en litt irrelevant utvekst på det man egentlig driver med.
  3. Gjør den strategiske analysen og finn ut av hva man vil med den nye teknologien før man tar den i bruk. Ellers blir det lett til at man entusiastisk kopierer noe som fungerer i et annet land, et annet marked, eller en annen bransje, uten å forstå de underliggende forholdene. Dette er et av hovedpunktene i all min undervisning: Ikke si at du vil være som Apple, Dell, eller Google, uten å forstå de eksterne og interne rammebetingelsene og det teknologistadium som gjør eller gjorde at disse bedriftene er eller var suksesser.

Og det var det. Du verden for en gammel grinebiter jeg begynner å bli. Men dette har vi sett før, og skal vi få det til i en ny sammenheng gjelder det å ikke glemme det vi lærte i forrige teknologibølge…

5 thoughts on “MOOCsimalisering og utdanningstrusler

  1. Du nevner ExPhil. Du vet det sikkert, men på UiO holder vi nå på å lage en ren MOOC av ExPhil. Bakgrunnen er at UIO allerede har et rent selvstudium, som i hovedsak består i at du leser boka alene og går opp til en 4 timers skoleeksamen. Det er ca 2000 som melder seg på dette selvstudiet hver høst, mange faller fra underveis, og ca. 350 består eksamen. Disse studentene som ofte er i jobb, har selvfølgelig anledning til å følge de åpne forelesningene på UIO. Men ellers er de overlatt til seg selv. Vi har stor tro på at antalletsom vil bestå eksamen med den nye FlexPhil-Moocen vil øke vesentlig, da studentene vil delta i et strukturert fellesskap. Vi kommer sannsynligvis til å velge Canvas som plattform. Du kan følge med i denne MOOC-gruppen på Facebook: https://www.facebook.com/groups/387290074711865/members/?order=default&query=morten

    Bent

  2. Mye enig med det du skriver. Særlig dette med å kopiere fra universitetsverden i andre land. Tenk bare på hele TTO-systemet ved universitetene som er en blåkopi fra USA e.g. Bayh-Dole Act osv. Mens vi vet at mye av innovasjonen i Norge foregår på DUI måten (Doing, Using, Interaction). Det er denne modellen vi burde forfine og videreutvikle mht. samspillet UH-sektoren og næringslivet («the Nordic Innovation Model»). Uansett, så er det vel litt raskt å avskrive MOOC pga. at utdannelsessystemet i USA og i en del andre land ser helt annerledes ut enn her. Ser at ting er på gang i UK: http://www.universitiesuk.ac.uk/highereducation/Documents/2013/MassiveOpenOnlineCourses.pdfog http://futurelearn.com/about/ og i Norge: http://norgesuniversitetet.no/ikt/oppretter-mooc-utvalg
    Det som skremmer meg mest er ikke kvaliteten på kursene og en rekke andre ting, men at avstanden lærer – student bare øker. At MOOC er et ledd i et utvikling hvor ansikt-til-ansikt relasjoner blir mindre viktig. En utvikling der de ansatte på universitetene i økende grad tilbringer det meste av tiden på kontoret eller hjemme foran PC’en eller Ipad-en, eller på laben uten direkte kontakt med sine kollegaer eller sine studenter. Med store, ofte verdensomspennende forskernettverk foregår i økende grad det meste av interaksjonen via e-mail, skype, twitter, facebook, videkonferanse, blogger mv. Apropos USA så ser jeg at akademiske klubber som engang var selve hjertet på mange universiteter i USA nedlegges, fordi man rett og slett ikke har tid til å møtes over en øl, en kopp kaffe på tvers av fag, disipliner og fakulteter. Dette i tid hvor det ropes mye om behover for tverrfaglighet og muligheten for å utprøve ideer på tvers av fag. Selv synes jeg dette er trist. At samtalen blir mindre viktig. Når vi bl.a. vet at den beste undervisningen bygger på dialog og samtale mellom lærer og student. Noen man snakker med og ikke for. MOOC er, slik sett, en utvikling i gal retning.
    Colin

    • Interessant svar – særlig det med faculty clubs, som jeg ikke tror har vært hjertet i universiteter på en stund. Jeg har besøkt en hel del faculty clubs i USA, og det er bare en av dem (Harvard Business School) som faktisk fungerer som en klubb, der folk faktisk møtes for å prate sammen (og da bare i lunsjen.) Årsaken er muligens at på HBS er folk på jobben (parkeringsplassen er full klokken 7 om morgenen), og de faglige har relativt få møtesteder uten om faculty club, fordi kontorene deres er store og det ikke er mye åpen plass i de fagliges kontorbygg. Alle andre faculty clubs jeg har vært på er i utgangspunktet selskapslokaler (gjerne med høy kvalitet og meget godt kjøkken, som MIT) men ikke et sted der faglige går for å møte venner. Jeg vet ikke hvordan situasjonen er i Oxford og Cambridge.

      Jeg er heller ikke bekymret over at samarbeidet blir internasjonalt og går over Internett – jeg har hatt tette og personlige arbeidsrelasjoner med kolleger i Europa og USA i en årrekke, og trenger ikke møte dem personlig for å holde kontakten.

      Så jeg er ikke sikker på at MOOCs representerer en «umenneskeliggjøring» av undervisningen. Derimot er jeg helt sikker på at skal vi opprettholde et prisnivå som tillater gode forskningsskoler, er vi nødt til å gå i retning av mer interaksjon i undervisningen. Det er der pengene ligger. Og jeg tror denne utviklingen komme til Europa og Norge også, men det kommer til å ta lenger tid enn i USA. Det gir oss lenger tid til å forberede oss, men kan også være en sovepute.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s