Leksikonpolitikk (for arkivet)

(Denne er publisert her for arkivet – kommentaren sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet 5. april 2010, men den siden ligger ikke ute lenger. Forøvrig hadde jeg nylig en samtale med SNLs redaktør Anne Marit Godal, som viste meg at SNL har tatt skjeen i en annen hånd og idag har arbeidsprosesser og en reaksjonell organisasjon mye mer tilpasset en digital verden. Og ja, siden i går er artikkelen om Leonard Cohen rettet…)

Leksikonpolitikk

Morgenbladet, 5. april 2010

Debatten om Store Norske har nådd et helt absurd nivå – et litt kort svar fra Anniken Huitfeldt får Morgenbladets Alf van der Hagen til å gå i taket og kreve kulturministerens avgang siden Store Norske er over 100 år gammelt og derfor berettiget til et evig, statssubsidiert liv.

Glemt i det hele er at Store Norske ikke gjør den jobben det skal lenger.

Leksikonets gullalder var i 60-, 70- og 80-årene, da 30 kg lærinnbundet kunnskap fylte to behov: Kunnskapskilde og statusobjekt. En familie med leksikon signaliserte kunnskapsorientering, holdenhet og ansvarlighet i foreldrerollen. Søkemotorer på Internett er det nye oppslagsverket, PCen er blitt middelet for parental avlat, og Wikipedia er første stopp når poden skal ha hjelp med leksene. Store Norske brukes fremdeles, mest fordi skolebarna får lov å sitere derfra – for den er kvalitetskontrollert, må vite. Det må den jo være, for det står det på hver side.

Den stygge lille sannheten er at Store Norske verken er oppdatert eller særlig utfyllende. (For eksempler, se http://www.espen.com/norskblogg/archives/2010/03/den_absurde_leksikondebatten.html) Skolebarn som siterer Store Norske, er ikke særlig tryggere enn med Wikipedia. Oppdateringer av selv opplagte feil skjer svært langsomt – og et datostempel på en artikkel er ingen garanti for at den er eller har vært riktig. Artiklene i SNL er skrevet i “leksikonspråk”, en kompakt uttrykksform utviklet fordi plass er begrenset på papir. I Wikipedia skriver man også leksikonspråk, men siden det er nok plass i elektroniske medier, skriver man artiklene med en kort oppsummering i begynnelsen, for deretter å fylle på med masse stoff. Wikipedia har det lenker alle veier – på Store Norske er det ikke engang lenker mellom Henrik Ibsen og hans verker.

Store Norske har en gammel prosess i en ny verden – et papirleksikon på nett. Wikipedia har en ny prosess, men også den vil måtte utvikles.

Leksika, som all teknologi, går gjennom utviklingsfaser. Et av verdens første (og kanskje fremdeles verdens beste) oppslagsverk, The Oxford English Dictionary, er skapt på en måte som minner mye om Wikipedia. For å finne etymologi og bruksområder for hvert eneste oppslagsord brukte man en hær av frivillige som leste gamle bøker og tidsskrifter og rapporterte tilbake på papirlapper – stubs – det de hadde funnet. Etter hvert som dette arbeidet var gjort, ble det mindre bruk for de frivillige – mesteparten ble gjort fra den sentrale redaksjonen.

Jeg har latt mine studenter redigere Wikipedia i årevis – fordi de bør bidra, og fordi det er en utmerket måte å bli kjent med et digitalt, sosialt medium. I de første årene var det ganske enkelt for studentene å finne ny og upløyd mark, men i de siste to-tre årene har det blitt verre – de fleste artikler har blitt skrevet, og man ender ofte opp med noe obskurt, eller blir henvist til å rette mindre feil man kommer over. På det engelske Wikipedia startet jeg engang artiklene om Fridtjof Nansen og Martin Heidegger – men det er lenge siden jeg har kunnet bidra med noe som helst på disse og andre artikler jeg startet.

Wikipedias prosess kommer til å utvikle seg (om den ikke har gjort det allerede) og bli tilpasset det behov den skal oppfylle. Hvis ikke noen da får for seg at det beste er å stoppe utviklingen nå, fordi det var mye morsommere å skrive på Wikipedia før…

På tide å gå videre

SNL har ikke hengt med i utviklingen de siste tre-fire årene, og kvaliteten har sunket under et akseptabelt nivå – muligens godt nok i en papirverden (skjønt det begynner stygt å røyne på der også) men ikke i den nye, digitale verden, der gammel kunnskap ikke tolereres og kortfattethet bare er en dyd dersom den fremmer forståelse.

Mon tro om det samme ikke gjelder debatter også. Jeg skrev opprinnelig dette på min norske blogg (tversover.com) og på min blogg i Aftenposten [død lenke]. I denne papirversjonen har jeg måttet kutte ca. 50%, ta vekk alle lenkene (eller finne andre måter å henvise til dem på), og forholde meg til tidsfrister og trykketid.

Det resulterer muligens i et bedre produkt. Men dialogen blir langsommere, kommentarene færre, og feil rettes langsomt. Jeg ville mistet de som ikke leser Morgenbladet. På den annen side er jeg sikret at Alf van der Hagen leser dette, på papir, og da er vel kvaliteten sikret…

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s