Delingsøkonomi: NOU foreligger

nou-delingsokonomi-2017_pdf__page_1_of_164_Delingsøkonomiutvalgets rapport foreligger (PDF her) og har, som ventet, ikke de store omkalfatringene. Man foreslår litt informasjonsaktivitet, rapporteringsplikt til skattemyndighetene, og anbefaler en forenklet skattebetaling av småinntekter. Et flertall (med ikke helt uventet unntak av LO-representanten) foreslår at man deregulerer drosjenæringen på tilbudssiden (beholder krav om kjøreseddel, ellers bortfall av løyve og tilknytningsplikt til sentral. Et annet flertall vil innføre skatteplikt på korttidsutleie av egen bolig (men fortsatt skattefrihet for langtidsutleie av mindre enn halvparten av egen bolig.) Man åpner for kollektive forhandlinger så lenge tilbyderne (f.eks. Uber-sjåfører) er price-takers, det vil si at de ikke kan sette prisene sine selv.

Alt i alt er dette fornuftige forslag. Det blir nok en masse hoi og skrik fra drosjenæringen (særlig løyvehaverne, som jo har investert i en markedsbegrensning) men de langsiktige fordelene med bedre utnyttelse av bilpark, lavere priser og enklere utsiling av dårlige sjåfører ville jo ha vunnet likevel.

Ingen overraskelser, altså, som diskutert med Hegnar i forrige uke. Men en bra rapport og fornuftige forslag.

De prisklønete eiendomsmeglerne

Det er ganske morsomt å lese om Forbrukerombudets undersøkelse av lokkepriser innen boligsalg, særlig i Oslo. Ti eiendomskjeder står frem på rekke og rad og sier at, nei de har ikke drevet med lokkeprising, i hvert fall ikke bevisst, men kanskje prisene har vært litt lave. Mens alle som har vært på boligmarkedet i Oslo vet at ting går som regel flere hundre tusen over prisantydning, og at meglerne ikke priser realistisk, for da tror de det ikke kommer noen på visning.

eiendomsverdi_logo_292Det eiendomsmeglerne innrømmer er jo at de er så til de grader dårlige til å antyde hva en bolig kommer til å bli solgt for at de alltid havner i hvert fall 10% under. Det merkelige er at de alle sammen bruker et system som heter Eiendomsverdi, en database som har alle boligsalg i Norge. Denne databasen inneholder også alle boliger som er til salgs, og der står det en antatt salgspris, som er algoritmisk regnet ut. Jeg vet ikke metoden som brukes, men regner med at den er basert på område, kvadratmeterpris, og sikkert også en sammenligning med hvordan boligen tidligere har vært priset i forhold til andre i nabolaget.

Eiendomsverdi er ganske flinke til å treffe på salgspris. Hva om vi tok den slitsomme kompetansejobben med å sette en prisantydning vekk fra eiendomsmeglerne (de klarer det jo ikke likevel) og i stedet tvang dem til å bruke prisestimatet til Eiendomsverdi? Eventuelt av vi forlangte at prisestimatet fra Eiendomsverdi skal oppgis? Samtidig kunne vi innføre en regel som sier at prisantydning er en pris eieren er forpliktet til å selge for, hvis det ikke kommer inn andre bud. (Slik er det faktisk i endel andre land.)

Dette er et problem det er lett å ordne, med andre ord. Bare man ikke hører på eiendomsmeglerne, som har en egeninteresse i å lokke så mange som mulig på visning. Men siden de har demonstrert sin inkompetanse her, har de vel mistet taleretten?

(Bare så det er sagt: Det å bruke en enkel algoritme for å bedømme en situasjon slår nesten alltid individuelle vurderinger – les Kahnemanns bestselger Thinking fast and slow for detaljene.)

Facebook og Aftenposten og verden forøvrig

ap-facebookEn ukes tid før Aftenposten gjorde sitt Facebook-stunt, fikk jeg en telefon fra en Aftenposten-journalist. Han lurte på hva jeg syntes om Facebooks policy for aviser. Det er nemlig slik at Aftenposten, i et forsøk på å presse gjennomsnittsleserens alder under 60, bruker Facebook ganske aktivt. Det får de annonseinntekter på, men Facebook tar en ganske stor del av dem (jeg mener å huske 40%). Gitt at Facebook ikke gjør selve innholdsproduksjonen, er dette rimelig?

Og jeg svarte at når jeg skriver en kronikk i Aftenposten (noe jeg har gjort endel ganger) – hvor stor andel av annonseinntektene på den kronikken tar Aftenposten?

Da ble det stille i den andre enden av telefonen, gitt.

Aftenposten tar 100%, naturligvis. Kronikker i Aftenposten (og, for all del, i nesten alle andre aviser og tidskrifter også) honoreres ikke, det har de ikke gjort siden Knut Olav Åmås ble debattredaktør for endel år siden. Det Aftenposten tilbyr, er å gjøre dine skriverier tilgjengelig for et større publikum enn du ville klart selv.

Som Facebook gjør for Aftenposten, med andre ord.

Livet som innholdsprodusent uten kontroll

For noen år siden veiledet jeg en masteroppgave om musikeres inntekter. Vi fant at musikernes gjennomsnittsinntekt (justert for inflasjon) hadde gått opp 68% fra 1999 til 2009. Hva man tjente penger på hadde imidlertid endret seg stort – platesalget var halvert, i stedet tjente musikerne penger på konserter, T-skjortesalg og spilling i radio og andre lisensbelagte kanaler.

Det som skjer innen journalistikken i dag, er det som skjedde for musikerne i forrige tiår. Det blir vanskeligere å være en alminnelig god journalist – skal man tjene penger, må man i tillegg til selve innholdsproduksjonen også ha kunnskaper og interesse for kontekst – hvordan mottakeren opplever det materialet man lager. Hvis man ser hvor journalister havner, er det i stadig større grad innen kommunikasjonsrådgivning, innholdsmarkedsføring, og ulike former for multimedieproduksjon. En verden i teknisk endring fører ofte til at det som før var bundet sammen (avisredaksjoner, for eksempel) blir fragmentert (journalister med egen merkevare).

Med andre ord, Aftenposten smaker nå på livet som innholdsprodusent uten kontroll over distribusjonskanalen. Jeg synes de begynner bra – og kanskje at det er litt ironisk at Aftenpostens forside har størst verdi som illustrasjon for diverse innlegg på blogger og sosiale medier.

Når alt kommer til alt, er Aftenposten og Facebook i samme bransje. Og heller ikke her kan man forlange at norske regler gjelder over hele verden.

Så kan vi heller ta ytringsfrihetsdiskusjonen en annen gang.

….

Her er noen lenker til diverse artikler og blogginnlegg i samme retning som mitt:

Diskuter digitalisering i Sophia Antipolis!

sophia

Nok en gang ønsker Ragnvald Sannes og jeg velkommen til et Executive Short Program kalt Digitalisering for vekst og innovasjon i teknologiparken Sophia Antipolis, Europas svar på Silicon Valley, like utenfor Nice i Syd-Frankrike. Hensikten er å vise frem interessante nye teknologiske muligheter og invitere til en dialog om hvordan man kan ta disse i bruk innenfor egen virksomhet.

Innholdet blir litt endret i forhold til hva vi vanligvis gjør når vi drar nedover med studenter i vårt vanlige program: Vi setter av mer tid til diskusjon mellom deltakerne, det vil si mer tid til å tenke over hva den nye teknologien betyr for din bedrift og din (eller dine kunders) situasjon og prosesser. Vi vil også forsøke å systematisk fange opp hvilke muligheter og utfordringer hver enkelt står overfor, og hjelpe til å finne frem blant muligheter og trusler.

Det er 10. gang Ragnvald og jeg arrangerer et besøk der nede sammen med Accenture Technology Labs, og andre gang vi gjør det som et selvstendig program. Deltakerne på det første programmet var svært fornøyd – en av dem har allerede meldt seg på igjen, og tar med en kollega. En annen deltaker, Stig Valderhaug, var såpass fornøyd at han skrev to innlegg om digitalisering basert på impulser han fikk på programmet: Et i Kapital Data, og et i Computerworld.

Her er noen linker til notater jeg tok sist – jeg ser frem til å oppdatere dem, til å lære nye ting, og til å bli kjent med nye mennesker med interessante utfordringer og et ønske om å forstå hvilket potensiale som ligger, forretnings- og arbeidsmessig, i ny teknologi!

Vi sees! (Og har du spørsmål, send meg en epost.)

Civita og delingsøkonomi

civita-notat_09_2016-225x313Notater til meg selv mens jeg leser gjennom Civitas notat om delingsøkonoomi, skrevet av Steinar Juel:

  • Hovedinntrykk: Bra notat, får med seg mye, noen unøyaktigheter er og der. Svært enig i at dette ikke er noe nytt i prinsippet, bare i gjennomføringen.
  • Figuren om økning i trafikken (figur 1, side 5) uten særlig nedgang i drosjetrafikken i New Orleans må brukes med forsiktighet. Mitt inntrykk er at New Orleans har et høyere servicenivå på sine drosjer enn mange andre steder i USA. Drosjene har også et konkurransefortrinn i at det er bare de som kan kjøre i bysenteret, inkludert French Quarter, og svært mange tilreisende skal jo nettopp dit. Trenger kanskje ikke å ha noe å si for trafikken til French Quarter, men er du først der og skal hjem igjen, er det drosje som gjelder. (Kilde: Snakket med fire taxisjåfører da jeg var i New Orleans i april i fjor, de var ikke nervøse for Uber.) Samtidig vet vi at prisen på drosjeløyver i New York har falt dramatisk og utløst panikk og merkelige forslag fra løyveeiere.
  • Bra diskusjon om enkeltmannssforetak og eget valg av velferdsnivå.
  • Interessant diskusjon om drosjenæringen i Norge. Et frislipp vil gi større sentraler fordi folk vil trekkes til dem (nettverkseksternaliteter) av den enkle grunn at jo større selskap, jo større sjanse for at en av deres drosjer er ledig og i nærheten. Dette kan motvirkes gjennom å ha et felles, digitalt bestillingssystem som kan være regulert, f.eks. slik at alle må melde tilgjengelig kapasitet der, og som kan tracke sjåførenes servicenivå. Vil tillate lik konkurranse. Et offentlig Uber, om du vil. kan også ha med regulering om hva slags service man skal tilby (f.eks. pålegge taxisjåfører å ta med passasjerer med hund, som kan være et problem i Oslo idag.)
  • Alt i alt, greit dokument som bringer diskusjonen om endringer i regulering videre og peker vei mot en mer effektiv og service-vennlig taxitjeneste.

Delingsøkonomi – hva er det?

Her er en liten video jeg spilte inn for BI Business Review:

Forøvrig er dette måten å lage videoer på: Noen stikkord på et ark, en tavle, 8 minutter opptak, og ferdig med det. Enkelt for alle parter, tar ikke masse tid, krever ikke mye forberedelse- og hadde jeg brukt en dag på det og laget masse bilder og tekst, ville resultatet nok bli bedre, men antakelig ikke i forhold til innsatsen.

Kjapt og greit og godt nok, altså. Omtrent som delingsøkonomien…

Artikkelen følger under streken:

Les videre

Software bak det meste

Michael Osinski og programvaren som muliggjorde finanskrisen

Software is eating the world.
Marc Andreessen

Finans var engang kult, og er for alt jeg vet det fremdeles. Men finanskrisen i 2009 tok knekken på store deler av bransjen, og lavere transaksjonskostnader via Internett har ført til at antallet transaksjoner har eksplodert. En gang i tiden var en aksjemegler en hyggelig og litt gammeldags person i dress som du spiste lunsj med og diskuterte hva du skulle investere i, hvorpå han gikk ned til Børsen og gjorde handler som kostet flere hundre kroner i kurtasje per stykk. Slik er det ikke lenger, for å si det forsiktig. I dag pakkes investeringer sammen in komplekse instrumenter, og high-frequency traders står for store deler av verdens transaksjoner. En individuell investor har ikke en sjanse mot datamaskiner som gjør hundrevis av handler under den tiden det tar en enkelt ordre å komme seg fra egen datamaskin til markedet.

Under det hele ligger software – dataprogrammer som først gjør ting enkelt, deretter tillater de som først tillot enkelheten å gjøre den komplisert igjen. Definisjonen på perfekt konkurranse er at ingen tjener penger – konkurransefortrinn blir øyeblikkelig konkurrert vekk, med mindre de består av noe ingen andre kan få tak i (hvis du og jeg skal konkurrere om å selge gull, og jeg har en gullgruve og du ikke har det, vinner jeg.) Dermed må priser gjøres vanskelige, men da blir man sårbar når noen introduserer enkelhet igjen.

Her er et to ting å lese om hvordan man skaper markeder ut fra muligheten til å rekategorisere og sette sammen ting og lage et marked der det ikke fantes:

  • Michael Osinski var en programmerer som laget et program som tok mange lån og satte dem sammen til MBS (mortgage-backed security) – en slags kurv av lån som kunne prises og selges i markedet ut fra statistiske beregninger om hvor mange av låntakerne som ville betale lånene sine. Som mange gode ideer startet dette ut med å lage pakker av vanlige huslån som kunne selges på markedet – en bra idé så lenge lånene er noenlunde solide, men som mange gode ideer ble den tatt altfor langt og man begynte å pakke billån og huslån til fantasirenter, solgt til folk som aldri i verden ville kunne betale tilbake. Osinski kom seg ut av bransjen før det smalt – mest på grunn av flaks, ser det ut til. Hans fascinerende historie kan du lese i New York Magazine – og det bør du gjøre, om ikke noe annet så for underholdningsverdien.
  • High-frequency trading vil si at man bruker datamaskiner til å kjøpe aksjer svært fort – ofte så fort at man kan gjøre handler basert på observasjoner av hva andre gjør, fortere enn de kan. Michael Lewis’ bok Flash Boys gir et spennende bilde av hvordan dette foregår, og hva HFT-firmaer gjør (som å bygge superraske fiberoptiske nettverk over hele USA eller flytte datamaskinene sine fysisk tett opp til børsens servere for å ligge et nanosekund eller to foran konkurransen). En vanlig ordre for en større handel blir snappet opp i et marked, og når ordren når andre markeder har HFT-firmaene allerede vært der, kjøpt og solgt aksjen, og tjent bittelitt penger. Med millioner av handler blir mange bekker små til en stor og nokså risikofri avkastning.

Datamaskiner, nettverk og algoritmer endrer verden, og endrer den ved å gjøre ting mer kompleks og raskere enn vi mennesker klarer å gjøre ting. Skal en slik verden kontrolleres – eller i alle fall regelsettes slik at konkurransen blir nogenlunde rettferdig uten at man hindrer innovasjon – må man ha ledere, politikere og andre aktører som forstår hva som foregår, eller i det minste forstår at de ikke forstår og gjør noe med det.

Gjør du?

PS: Og så, rett etter at jeg var ferdig med denne epistelen, fant jeg denne artikkelen i Business Week av Paul Ford: What is code?

Ajajaj, for en artig verden.