Delingsøkonomi – hva er det?

Her er en liten video jeg spilte inn for BI Business Review:

Forøvrig er dette måten å lage videoer på: Noen stikkord på et ark, en tavle, 8 minutter opptak, og ferdig med det. Enkelt for alle parter, tar ikke masse tid, krever ikke mye forberedelse- og hadde jeg brukt en dag på det og laget masse bilder og tekst, ville resultatet nok bli bedre, men antakelig ikke i forhold til innsatsen.

Kjapt og greit og godt nok, altså. Omtrent som delingsøkonomien…

Artikkelen følger under streken:

Delingsøkonomi – hva er det?

Espen Andersen, Institutt for strategi, Handelshøyskolen BI

Det snakkes mye om delingsøkonomi nå om dagen – AirBnB og Uber er i avisen i et kjør – men hva er det egentlig, og hvorfor er det plutselig blitt så hot?

Uttrykket er ikke særlig presist. Egentlig er all økonomi delingsøkonomi – når man starter et firma, er det gjerne flere som deler på investeringen. En del bransjer – hoteller, for eksempel – er delingsøkonomi i den forstand at hele forretningsmodellen går ut på å eie en stor og dyr ting og leie ut deler av den. Og delingsøkonomi mellom privatpersoner har foregått i evigheter: Man leier ut et ledig rom til en student, eller spleiser med noen naboer på en snøfreser.

Den moderne betydningen av delingsøkonomi er imidlertid noe annerledes: Det betegner markeder som blir muliggjort av bedrifter som ikke selv eier det som selges og kjøpes, men som tilbyr en felles plattform for å koordinere – finne, betale og evaluere – utvekslingen av produkter og tjenester. De nye delingsaktørene utnytter det faktum at nesten alle nå går rundt med kraftige datamaskiner – smarttelefoner eller laptop’er – med lynrask kommunikasjon. Dette tillater lavere transaksjonskostnader. Transaksjonskostnader er alle kostnader rundt en handel som ikke er betaling for selve produktet eller tjenesten – for eksempel den tiden og de pengene man bruker på å finne, forhandle, betale og kontrollere at noe er levert.

Lavere transaksjonskostnader
Når transaksjonskostnader synker, blir det lettere å koordinere økonomisk aktivitet ved hjelp av markedsmekanismer heller enn ved hierarkiske organisasjoner, et fenomen først påpekt av nobelprisvinneren Ronald Coase i hans berømte The Nature of the Firm fra 1937. (For øvrig en fantastisk artikkel – 20 sider lang, ingen formler, og verdig en Nobelpris.) I prinsippet har man alltid kunne leie ut et rom (eller noe annet) ved å avertere det i avisen eller fortelle til venner at det er ledig, men man når ikke så mange og det er slitsomt med å avtale å møtes, vise frem rommet, skrive avtale og så videre. Skal man gjøre det, er det best å gjøre det profesjonelt, i så stor skala at man kan få dekket transaksjonskostnadene. Med de lavere transaksjonskostnadene man får med ny teknologi blir det mye lettere – delingsøkonomien mobiliserer ledig kapasitet – leiligheter som står tomme i kortere tid, biler som ikke blir brukt noen dager, tid man likevel har.

Transaksjonskostnader er imidlertid bare et element av en handel – det andre viktige elementet er risiko. Har man tillit til at det er trygt å handle med den andre parten?

Tillit gjennom vurderinger
Tillit har man vanligvis når man handler med et etablert firma – det er derfor man skal sjekke referanser og regnskaper før man hyrer inn en håndverker. Kjenner man personen godt, trenger man ikke gjøre ting komplisert: Hvis min nabo, som jeg har kjent i mange år, spør om å få låne bilen min en dag, gir jeg ham bare nøkkelen. Dette fordi jeg har tillit til ham, og fordi vi har en hel del implisitte avtaler – han fyller litt bensin og skitner ikke til bilen, jeg låner ham ikke bilen om jeg vet den har dårlige bremser. Når man stoler på hverandre, kan ting gjøres enkelt.

Delingsøkonomiselskapene løser dette problemet ved at de tillater kundene å lage vurderinger – gi karakterer – av dem som leverer varer eller tjenester, og gjør disse vurderingene offentlige. Tidligere ble kvalitetskontrollen koblet til et selskap – folk kunne ha oppfatninger om at et taxiselskap hadde bedre sjåfører eller biler enn andre, for eksempel. Når kvalitetsvurderingen følger den enkelte sjåfør, og betalingen digitalt, blir det færre oppgaver igjen for de tradisjonelle taxiselskapene – i hovedsak reduseres de til å finansiere biler og eventuelt utdanne sjåfører, for eksempel. Og jo færre oppgaver et selskap utfører, jo mindre kan de – som regel – ta betalt.

Nettverk gir monopoler
I en delingsøkonomi er det sterke nettverkseffekter – situasjoner hvor størrelsen på nettverket (hvor mange kunder og hvor mange leverandører som møter hverandre i samme forum) har stor betydning for opplevd kvalitet. Norges største delingsøkonomifirma er Finn.no, Schibsteds markedsplass for eiendom, biler, jobber, ting & tang, kjærlighetsforhold og, nylig og definitivt en del av delingsøkonomien, småjobber. For de fleste av sine kategorier har Finn.no mer enn 90% markedsandel, og årsaken er enkel: Skal man selge noe, går man dit de fleste kjøperne er, og omvendt. Finn.no er en effektiv (og svært profitabel) tjeneste, ikke fordi man har et elegant grensesnitt som er lett å bruke (skjønt det skader ikke) men fordi det er nå engang der selgere og kjøpere i Norge har bestemt seg for å møtes. I USA er den dominerende markedsplassen Craigslist.org (organisert i geografiske områder, for eksempel boston.craigslist.org), en tjeneste med et elendig brukergrensesnitt som minner sterkt om 20 år gamle websider – men siden det nå er der man møtes, beholder tjenesten sin markedsdominans.

Og nettopp her ligger trusselen for etablerte foretak når delingsøkonomien kommer – man risikerer å bli utelatt fordi man er for spesiell. En amerikaner som er vant til Uber fra hjemlandet fyrer opp Uber-appen når han eller hun lander på Gardermoen – og gidder ikke lære seg hvordan norske taxiselskaper opererer, uansett om de har aldri så lekre apper å skilte med. Skal norske taxiselskaper konkurrere mot Uber (eller, for den saks skyld, mot Finn.no om de finner det for godt å etablere en taxibestillingstjeneste) må de slå seg sammen med en felles app – og dermed utkonkurrere seg selv (i hvert fall hva gjelder bestilling) før noen andre gjør det.

Strukturer og samfunnskontrakt
Problemet med delingsøkonomien er ikke at ting blir billigere og bedre utnyttet, eller at noen tradisjonelle selskaper går under. Et selskap er bare et mekanisme for å organisere løsningen av et problem for en kunde, og hvis en bedre måte å gjøre det på dukker opp, er det som det skal være. Problemet oppstår fordi vi har hengt en masse andre ting på den eksisterende og dominerende måten å gjøre ting på (selskaper med ansatte) som det ikke finnes noen parallell til i den nye å måten (koordinering av små biter av tid og penger gjennom en digital markedsplass).

Det er ikke tilfeldig at delingsøkonomiselskapene oppstår i områder som lett havner i en økonomisk gråsone – utleie av rom, småjobber som vasking og reparasjoner, å la noen sitte på. Delingsøkonomien gjør at mange av disse områdene må organiseres mer formelt. Som Sondre Gravir, sjefen for Finn.no sa nylig: Per i dag kan man gjøre småjobber for en husstand for inntil 6000 kroner uten at skattemyndighetene legger seg opp i det. For hvor mange husstander kan man ta 6000 kroner før det anses som næringsvirksomhet? Per i dag er det et skjønnsspørsmål som avgjøres av det enkelte skattekontor, men gitt hvor mange som kommer til å operere i dette markedet, må enklere og mer standardiserte regler settes.

Delingsøkonomien vil, på lengre sikt, fremtvinge ordninger som gir de som lever av den – Uber-sjåfører, folk som leier ut leiligheter eller gjør mange småjobber – de samme rettigheter og forpliktelser som i dag er knyttet til et ansettelsesforhold. Dette kommer til å skje, men det skal bli interessant å se i hvordan LO og NHO, som skylder hverandre sin eksistens, vil forholde seg til en organisering av et arbeidsmarked som står utenfor deres organisasjoner. Skattemessig er det ikke så komplisert, siden betalingene er digitale og loggføringen av hva som har skjedd allerede detaljert. Men delingsøkonomien rokker ved svært fundamentale maktstrukturer i Norge, noe som nok vil føre til at første reaksjon vil være å forby og deretter overta virksomheten heller enn å organisere den ved hjelp av de samme verktøy som gjorde den mulig.

Videre fremover
Hva som kommer til å skje, vet jeg ikke (hadde jeg visst, hadde jeg investert i det selskapet som kom til å vinne, ikke bare skrevet om det…) Men siden teknologien har gitt oss lavere transaksjonskostnader og tillit gjennom sporbarhet, vil det bli mer delingsøkonomi i tiden fremover. Økningen vil komme i områder der det finnes ressurser som står ledige i perioder men som det hittil har vært for tungvint eller risikabelt å utnytte økonomisk. Dette vil føre til mer bruk uten at man investerer i nye ressurser – og ganske mye oppfinnsomhet, og en glidning der konsepter fra forbrukermarkedet blir brukt innen forretningsmarkedet. I London finnes et selskap som koordinerer utleie av sentrumsleiligheter til kontorplasser. Eierne sover i leilighetene om natten, om dagen kommer noen og bruker dem som kontor – alt koordinert via et digitalt marked. Flere norske hoteller har flyttet noen av bestillingene sine fra tradisjonelle markeder som hotels.com til Airbnb, fordi sistnevnte tar mindre i kommisjon og man når den riktige typen turister.

Delingsøkonomi gir mer ressursutnyttelse til en rimeligere penge. Lav pris og enkle transaksjoner vinner som regel over tid, enten vi liker det eller ikke. Om det så blir Uber, AirBnB eller Finn.no som vinner i Norge, vil tiden vise.

Advertisements

2 thoughts on “Delingsøkonomi – hva er det?

  1. Tilbaketråkk: Filmen om filmen | Tversover

  2. Tilbaketråkk: Refleksjoner fra et digitaliseringskurs | Tversover

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s