Software is eating the world.
Marc Andreessen

Finans var engang kult, og er for alt jeg vet det fremdeles. Men finanskrisen i 2009 tok knekken på store deler av bransjen, og lavere transaksjonskostnader via Internett har ført til at antallet transaksjoner har eksplodert. En gang i tiden var en aksjemegler en hyggelig og litt gammeldags person i dress som du spiste lunsj med og diskuterte hva du skulle investere i, hvorpå han gikk ned til Børsen og gjorde handler som kostet flere hundre kroner i kurtasje per stykk. Slik er det ikke lenger, for å si det forsiktig. I dag pakkes investeringer sammen in komplekse instrumenter, og high-frequency traders står for store deler av verdens transaksjoner. En individuell investor har ikke en sjanse mot datamaskiner som gjør hundrevis av handler under den tiden det tar en enkelt ordre å komme seg fra egen datamaskin til markedet.

Under det hele ligger software – dataprogrammer som først gjør ting enkelt, deretter tillater de som først tillot enkelheten å gjøre den komplisert igjen. Definisjonen på perfekt konkurranse er at ingen tjener penger – konkurransefortrinn blir øyeblikkelig konkurrert vekk, med mindre de består av noe ingen andre kan få tak i (hvis du og jeg skal konkurrere om å selge gull, og jeg har en gullgruve og du ikke har det, vinner jeg.) Dermed må priser gjøres vanskelige, men da blir man sårbar når noen introduserer enkelhet igjen.

Her er et to ting å lese om hvordan man skaper markeder ut fra muligheten til å rekategorisere og sette sammen ting og lage et marked der det ikke fantes:

• Michael Osinski var en programmerer som laget et program som tok mange lån og satte dem sammen til MBS (mortgage-backed security) – en slags kurv av lån som kunne prises og selges i markedet ut fra statistiske beregninger om hvor mange av låntakerne som ville betale lånene sine. Som mange gode ideer startet dette ut med å lage pakker av vanlige huslån som kunne selges på markedet – en bra idé så lenge lånene er noenlunde solide, men som mange gode ideer ble den tatt altfor langt og man begynte å pakke billån og huslån til fantasirenter, solgt til folk som aldri i verden ville kunne betale tilbake. Osinski kom seg ut av bransjen før det smalt – mest på grunn av flaks, ser det ut til. Hans fascinerende historie kan du lese i New York Magazine – og det bør du gjøre, om ikke noe annet så for underholdningsverdien.
• High-frequency trading vil si at man bruker datamaskiner til å kjøpe aksjer svært fort – ofte så fort at man kan gjøre handler basert på observasjoner av hva andre gjør, fortere enn de kan. Michael Lewis’ bok Flash Boys gir et spennende bilde av hvordan dette foregår, og hva HFT-firmaer gjør (som å bygge superraske fiberoptiske nettverk over hele USA eller flytte datamaskinene sine fysisk tett opp til børsens servere for å ligge et nanosekund eller to foran konkurransen). En vanlig ordre for en større handel blir snappet opp i et marked, og når ordren når andre markeder har HFT-firmaene allerede vært der, kjøpt og solgt aksjen, og tjent bittelitt penger. Med millioner av handler blir mange bekker små til en stor og nokså risikofri avkastning.

Datamaskiner, nettverk og algoritmer endrer verden, og endrer den ved å gjøre ting mer kompleks og raskere enn vi mennesker klarer å gjøre ting. Skal en slik verden kontrolleres – eller i alle fall regelsettes slik at konkurransen blir nogenlunde rettferdig uten at man hindrer innovasjon – må man ha ledere, politikere og andre aktører som forstår hva som foregår, eller i det minste forstår at de ikke forstår og gjør noe med det.

Gjør du?

PS: Og så, rett etter at jeg var ferdig med denne epistelen, fant jeg denne artikkelen i Business Week av Paul Ford: What is code?

Ajajaj, for en artig verden.