Interessant liten artikkel paa tenkselv.no om en plagiert artikkel i Aftenposten, ogsaa fulgt opp i Lars Halvorsen’s engelsksproglige blogg.
Dette er noe jeg har lagt merke til selv – at featureartikler fra f.eks. New York Times eller kommentarer fra kjente spaltister dukker opp, om ikke annet som tema, i norske aviser noen dager etter. Jeg leser bare Aftenposten, Dagbladet og Dagens Naeringsliv, og synes saerlig Aftenposten gjoer dette litt for ofte til at det er tilfeldigheter.
Bjoern Gabrielsen, som er mer reflektert enn de fleste skribenter i Norge, tar opp den norske plagiatkulturen i Dagens Naeringsliv idag. Vi faar se om ikke det blir en liten debatt ut av det – for den boer komme.
(Beklager mangel paa norske bokstaver, skriver dette fra Gardermoen.)

Bruce Bawer har en interessant artikkel i Hudson Review (via Lars Halvorsen) med tittelen Hating America. Jeg er ikke enig i hans bruk av ordet «hate» (det er mindre sterkt i USA enn her hjemme, mener jeg, men allikevel – Europeere elsker å hate USA, de hater det ikke egentlig….) og er nok uenig i endel av hans utenrikspolitiske standpunkter. Men jeg syntes det var svært interessant å lese hans beskrivelser av Norge – for der treffer han innertier.
Bawer er mannen bak en New York Times-reportasje om en gårdsferie i Telemark som fikk førstesideoppslag for noen år siden, og som han skriver om her. Historien om den forferdelige amerikaneren som forlangte McDonalds burgere langt oppe i en sidedal slo meg alltid som litt suspekt, siden den kom midt i agurktiden. Originalartikkelen beskrev gårdseierens tverrhet, og det høres nokså kjent ut for en som har reist rundt her i landet i selskap med amerikanere. I Norge er kundeorientering nærmest et tegn på en svekkelse i karakteren – noe som er i endring, men hvis oljepengene fortsetter å dette inn slik de gjør, kommer det nok til å ta tid ennå.
P.J.O’Rourke skrev engang at kommunismen falt fordi «ingen vil gå med bulgarske sko.» En nokså arrogant bemerkning, men med mer enn et lite korn av sannhet, enten vi nå vil det eller ikke. Og i USA går man ikke i bulgarske sko – medmindre man ønsker det.
Jeg vil gjerne oppfordre de som hisser seg opp over amerikansk intellektuell og kulturell tørke, til å bli kjent med USA. Ta en tur rundt i bokhandlene i Boston og San Francisco, og sammenlign med hva som finnes i Oslo (sjekk utvalget og spør betjeningen om hjelp). Deretter kan man jo ta for seg noen museer, som f.eks. Metropolitan i New York, MFA i Boston, eller min personlige favoritt, Harvards Fogg Museum, og sammenligne opplevelsen med Nasjonalgalleriet (eller, for den saks skyld, Louvre.)
Jeg tror problemet er, som Bawer sier, at de fleste nordmenn kjenner ikke USA, de bare tror de gjør det. Da vi flyttet hjem etter seks år derover, fikk vi stadig vekk høre om hvordan det var i USA – og det hjalp ikke hva vi sa, de hadde lest noe i en avis eller sett det på TV, og da var det jo slik. Med flyprisene på et meget lavt nivå for tiden, hva med en tur over for å observere selv? Det kunne jo tenkes at man fant ut at USA er mer pluribus enn unum, og ganske mye mer komfortable med det enn mange nordmenn er.
Intet er som litt empiri….

Jorunns lille omtale om Spania-nordmenns manglende integrering minnet meg om en liten opplevelse fra da jeg bodde i Boston tidlig på 90-tallet:
Scenen var et sommerselskap med mange gjester, de fleste av dem nordmenn bosatt lokalt, og praten gikk livlig om mange ting, også innvandring. Det oppstod en pause i lydnivået, av den sorten som får en enkeltreplikk til å høres over hele rommet. Den kom fra en en elegant dame i 50-årene, gjest fra Norge på korttidsopphold. Hun forkynte: «Jeg synes innvandrerne skal bli som nordmenn jeg, de må slutte å holde på sine egne skikker og i stedet oppføre seg som oss.»
Det ble helt stille. Selskapet var nemlig en 17. mai fest – og damen satt midt i mellom to bunader…..