Kjøkkendesign og tingenes tendens til å komme tilbake

På hjemmefronten er for tiden ombygging av kjøkken øverst på agendaen – og det er mange beslutninger å ta. Et kjøkken er nå et oppholdsrom, som regel det helt sentrale rommet i hjemmet, men alle som har bodd i OBOS- og andre storprosjektsboliger vet at slik var det ikke alltid. Jeg kjenner igjen opptil flere av min barndoms kjøkken i denne artikkelen om Frankfurt-kjøkkenet fra Wikipedia. Merkevarer og engangsinnpakning tok knekken på mel- og sukkerskuffer (men jeg husker dem fra noen leiligheter i Sverige) , og det langsmale rommet med skyvedør forsvant med mer fritid, mer plass og mer velstand. Men ellers er forskjellene forbausende små. Frankfurterkjøkkenets teknologi vant, men ikke hensikten bak teknologien, nemlig å gjemme kjøkkenet bort og bruke så liten tid der som mulig.
Dette er for øvrig nok et eksempel på kvaliteten av Wikipedia – interessante, informative og såvidt jeg kan bedømme korrekte artikler skrevet i fellesskap.

1 tanke på “Kjøkkendesign og tingenes tendens til å komme tilbake

  1. Mel-, sukker- og krydderskuffene fra Hadeland var bortimot det eneste som fikk stå igjen da vi pussa opp vårt 1948-blokk-kjøkken, som hadde stått nesten urørt siden det ble bygd. Det var fryktelig upraktisk bygd opp etter dagens standard, men var sikkert superlurt den gangen det bare var én liten (bokstavelig talt – kjøkkenbenken vår var utrolig lav) person som skulle ha plass på kjøkkenet likevel, og hun skulle ha kortest mulig vei til alt. Nå er det blitt langt mer romslig og praktisk for to som liker å styre på kjøkkenet samtidig. Jeg ser interiørbladene hevde at det nå skal være digre oppholdskjøkken omtrent på størrelse med det totale arealet av leiligheten vår, men jeg er nå egentlig vel så godt fornøyd med vår oppdaterte krysning av Frankfurt og Tøyen 🙂

Det er stengt for kommentarer.