Norsk oversettelse av Cory Doctorows foredrag om DRM for Microsoft Research

Siden jeg syntes dette foredraget var glimrende, kan bruke det til forelesninger, og ønsker å vise hva Creative Commons lisensiering betyr, bestemte jeg meg for å oversette Cory Doctorows foredrag om DRM (digital rettighetsstyring) til norsk. Dette er en rask oversettelse – jeg har ikke satt inn noe særlig med linker, og formatteringen er nokså rudimentær. Feil og mangler er min skyld – si fra hvis dere ser noen.
Oppdatering 12. juli: Lagt til masse lenker og rettet opp endel feil – takk til bl.a. Martin Elster.
Oppdatering 16. august: Bjørn Steensrud fant endel trykkleifer….


Microsoft Research foredrag om DRM
Cory Doctorow
cory@eff.org
17. juni 2004
Dette foredraget ble opprinnelig holdt for Microsoft’s Research Group og andre interesserte i firmaet i deres kontorer i Redmond, 17. juni 2004.
Originalversjon: http://craphound.com/msftdrm.txt
Oversatt av Espen Andersen 11. juli 2004.

Denne teksten (inkludert norsk oversettelse) er herved gjort offentlig tilgjengelig under regler gitt ved «Creative Commons public domain dedication»:

Copyright-Only Dedication (based on United States law)
The person or persons who have associated their work with this document (the «Dedicator») hereby dedicate the entire copyright in the work of authorship identified below (the «Work») to the
public domain.
Dedicator makes this dedication for the benefit of the public at large og to the detriment of Dedicator’s heirs og successors. Dedicator intends this dedication to be an overt act of
relinquishment in perpetuity of all present og future rights under copyright law, whether vested or contingent, in the Work.
Dedicator understands that such relinquishment of all rights includes the relinquishment of all rights to enforce (by lawsuit or otherwise) those copyrights in the Work.
Dedicator recognizes that, once placed in the public domain, the Work may be freely reproduced, distributed, transmitted, used, modified, built upon, or otherwise exploited by anyone for any purpose, commercial or non-commercial, og in any way, including by methods that have not yet been invented or conceived.


Tekst:
Vær hilset, medpirater! Arrrrr!
Jeg er her i dag for å snakke til dere om opphavsrett, teknologi, og digital rettighetsstyring (DRM). Jeg arbeider for Electronic Frontier Foundation med disse spørsmålene (for det meste), og bor i London. Jeg er ikke jurist – mer et slags talerør eller en aktivist, men av og til barberer de meg og stapper meg inn i konfirmasjonsdressen og sender meg til en standard-komité eller FN for å lage bråk. Jeg er på reise ca. tre uker hver måned, hvor jeg gjør rare ting som å reise til Microsoft og snakke om DRM.
Jeg har et dobbeltliv – jeg er også science fiction forfatter. Det betyr at jeg har en personlig interesse i denne krangelen (om DRM), fordi jeg har drømt om å leve av hva jeg skriver siden jeg var 12 år gammel. Det skal innrømmes at mine åndsverks-forretninger ikke er så stor som deres, men jeg kan garantere at de er like viktige for meg som de er for dere.
Her er listen over ting jeg skal overbevise dere om her i dag:
1. At DRM systemer ikke virker.
2. At DRM systemer ikke tjener samfunnets interesser.
3. At DRM systemer ikke tjener forretningslivets interesser.
4. At DRM systemer ikke tjener kunstnerens interesser.
5. At DRM er en dårlig forretningsidé for Microsoft.
Dette er ganske store ord. Microsoft har sunket ganske mye penger i DRM systemer, og brukt masse tid på å sende folk som Martha og Brian og Peter rundt i forskjellige røykfylte rom for å sikre at Microsofts DRM finner grobunn i en fremtidig verden. Firmaer som Microsoft har kjøreegenskaper omtrent som en gammel Buick, og dette temaet har så sterkt fremadrettet moment som vil bli vanskelig å absorbere uten å stresse motor og bremser. Det beste jeg kan håpe på er at Microsoft kan konvertere noe av dette momentet sideveis – og ved å gjøre dette gjøre oss alle en stor tjeneste.
La oss hoppe i det.

1. DRM systemer virker ikke.
Dette kan deles i to deler:
1. En kjapp oppdatering om krypto-teori.
2. Applikering av 1) til DRM.
Kryptografi – hemmelig kommunikasjon – er kunsten å holde på hemmeligheter. Det involverer tre parter: En sender, en mottaker, og en angriper (det kan være flere angripere, sendere og mottakere, men la oss holde det enkelt.) Vi kaller vanligvis disse tre for Alice, Bob og Carol.
La oss si vi er i tiden for Caesars galliske kriger. Du trenger å sende meldinger frem og tilbake til dine generaler, og ville foretrekke at fienden ikke får tak i dem. Du vet at sannsynligheten er svært stor for at alle som får tak i meldingen på veien er analfabeter, men det er litt lite å risikere et helt imperium på. Du kan gi meldingen til en pålitelig kurer som vil tygge og svelge dem hvis han blir fanget – men det hjelper lite hvis Brad Pitt og hans menn i skjørt spidder kureren med en pil før han vet hva som traff ham.
Så du krypterer meldingen, for eksempel med ROT-13, hvor hver bokstav byttes ut med en annen, halvveis gjennom det [engelske] alfabetet. Man pleide å gjøre dette med vovet materiale på Usenet, tilbake i de dager da noen på Usenet brydde seg om den slags – A ble til N, B til O, C til P, og så videre. For å dechiffrere, gjentok du bare prosessen: N ble til A, O til B etc, etc.
Vel, det er nokså enkelt – så snart noen forstår regelen, er hemmeligheten din vekk.
Så hvis du er Cæsar, vil du bruke du mye tid på å bekymre deg om å holde eksistensen av dine kurerer og deres meldinger hemmelig. Skjønner? La oss si du er Augustus og trenger å sende en melding til Brad uten at Caceous (et ord jeg har blitt pålitelig fortalt betyr «osteaktig, eller noe med ost «) får tak i det. Du gir meldingen til Diatomaceous, den raskeste løperen i hele imperiet, og krypterer det med ROT-13 og sender ham ut av forlegningen i den mørkeste timen på natten, og passer på at ingen vet at du har sent ham ut. Caceous har spioner overalt, i forlegningen og langs veien, og hvis noen av dem sender en pil gjennom Diatomaceous, så har de meldingen, og hvis de forstår krypteringen, så har du dummet deg ut.
Så eksistensen av meldingen er en hemmelighet. Krypteringen er en hemmelighet, Og innholdet er en hemmelighet. Det er mange hemmeligheter, og jo flere hemmeligheter du har, jo mindre sikker er du, særlig hvis noen av de hemmelighetene er delt. Delte hemmeligheter er ikke egentlig særlig hemmelige.
Tiden går, ting skjer, og så oppfinner Tesla radio og Marconi tar æren for det. Dette er både gode og dårlige nyheter for kryptering: På den ene side kan meldingene dine kan gå hvor som helst med en mottaker og en antenne, som er supert for den brave femtekolonist bak fiendens linjer. På den annen side, alle med en antenne kan lytte på meldingene, hvilket betyr at det ikke lenger er praktisk mulig å holde eksistensen av meldingen hemmelig. Hver gang Adolf sender en melding til Berlin, kan vi regne med at Churchill hører den.
Men det er greit, for nå har vi datamaskiner – svære, tunge, primitive mekaniske datamaskiner, men likevel. Datamaskiner er maskiner for å rearrangere tall, og vitenskapsmenn på begge sider starter en intens konkurranse om å oppfinne den smarteste metoden for å rearrangere numerisk representert tekst så den andre siden ikke kan tyde den. Eksistensen av meldingen er ikke hemmelig lenger, men krypteringsmetoden er det.
Men det er fortsatt for mange hemmeligheter. Hvis Bobby får tak i en av Adolfs Enigma-maskiner, kan han gi Churchill alle mulige slags opplysninger. Jeg mener, dette var gode nyheter for Churchill og oss, men dårlige for Adolf. Det er dårlige nyheter for alle som ønsker å holde noe hemmelig.
Derav nøkler: Et chiffer som bruker en nøkkel er sikrere. Selv om krypteringsmetoden er gitt, selv om chifferteksten er funnet, så er innholdet hemmelig med mindre man har nøkkelen (eller eventuelt en annen metode å finne ut innholdet). I etterkrigstiden har dette blitt enda mer viktig ettersom vi begynner å realisere det jeg kaller [Bruce] Schneiers Lov: «enhver kan oppfinne et sikkerhetssystem så avansert at han eller hun ikke klarer å tenke seg hvordan det kan brytes». Det betyr at den eneste eksperimentelle måten å finne ut av om du har gjort en bommert i ditt krypteringssystem er å fortelle alle de smarte menneskene du kan om det, og be dem forsøke å bryte det. Uten dette, ender du opp i den enfoldiges paradis, hvor dine motstandere har knekket dine koder i årevis og i det stille leser alle dine meldinger mens de ler av deg.
Det beste med nøkkelbasert kryptering er at det bare er en hemmelighet: Nøkkelen. Og med dobbeltnøkkel-kryptering blir det mye lettere for Alice og Bob å holde deres nøkler hemmelig for Carol, selv om de aldri møtes. Så lenge Alice og Bob kan holde sine nøkler hemmelige, så kan de anta at Carol ikke kan lese innholdet i deres meldinger, selv om hun får tak i både krypteringen (chifferet) og den krypterte teksten (chifferteksten). Den korteste og enkleste delen av hemmeligheten er nøklene, noe som gjør dem lette å holde unna Carol. Hurra for Bob og Alice.
Vel, la oss se hvordan dette angår DRM.
Med DRM, så er angriperen også mottakeren. Det er ikke Alice og Bob og Carol, det er bare Alice og Bob. Alice selger en DVD til Bob. Hun selger ham en DVD-spiller. DVDen inneholder en film – for eksempel «Pirates of the Caribbean» – og den er kryptert med en algoritme kalt CSS – Content Scrambling System. DVD-spilleren har en CSS «un-scrambler».
La oss se hva som er hemmelig her: Krypteringsmetoden er kjent. Den krypterte teksten er definitivt i fiendens hender, arrrrrr…… Men så da? Så lenge nøkkelen er hemmelig for angriperen, så er alt bra for Alice.
Heri ligger problemet. Alice vil ha Bob til å kjøpte «Pirates of the Caribbean» fra henne. Bob vil bare kjøpte «Pirates of the Caribbean» hvis han kan dekryptere det CSS-krypterte VOB – video object – på sin DVD-spiller. Ellers er DVDen bare brukbar som glassbrikke for Bob. Så Alice må gi Bob – angriperen – nøkkelen, krypteringen og den krypterte teksten.
Og så blir det latterlig.
DRM-systemer blir vanligvis knekket i løpet av minutter, av og til dager. I sjeldne tilfelle, måneder. Det er ikke fordi folk som lager dem er dumme. Det er ikke fordi de som knekker dem er smarte. Det er ikke fordi det er en feil i algoritmene. Det er fordi, når alt kommer til alt, har alle DRM-systemer den samme svakhet: De gir sine angripere den krypterte teksten, krypteringsmetoden, og nøkkelen. Og dermed er ikke hemmeligheten noen hemmelighet lenger.

2. DRM-systemer tjener ikke samfunnets interesser.
Rekk opp hånden hvis du tenker noe slikt som «Men DRM trenger ikke være innbruddssikkert for de smarteste hackerne, bare for den vanlige forbruker. Det er som en fartsdump!»
Ta hendene ned igjen.
Dette er en feiltakelse av to grunner: En teknisk, og en samfunnsmessig. De er begge samfunnsmessig negative.
Her er den tekniske årsaken: Jeg trenger ikke være en datasnok for å knekke dine koder, alt jeg trenger å kunne er å søke på Google, eller Kazaa, eller et hvilket som helst annet generelt søkeverktøy, etter innholdet (den dekrypterte teksten) som en eller annen person, smartere enn jeg, har knekket.
Rekk opp hånden hvis du tenker noe slik som at «Men NGSCB kan løse dette problemet – vi låser bare hemmelighetene ned i det logiske kortet, og forsegler hele greia med epoksy.»
Ta hånden din ned igjen.
Rekk opp hånden hvis du er en medforfatter til Darknet-artikkelen.
Alle dere i den første gruppen – møt medforfatterne av Darknet-artikkelen. Det er en artikkel som sier, blant annet, at DRM vil slå feil av den grunnen. Ta hendene deres ned igjen, folkens.
Her har dere den sosiale grunnen til at DRM slår feil: Å få en ærlig bruker til fortsatt å være ærlig er som å få en høy bruker til fortsatt å være høy. DRM-forhandlere forteller oss at teknologien deres er ment å være sikker mot «vanlige» brukere, ikke organiserte kriminelle som de ukrainske piratene som produserer millionvis av høykvalitets falsknerier. Den er ikke ment å være sikker mot smarte universitetsstudenter. Den er ikke ment å være sikker mot noen som kan nok til å gjøre endringer i register-filen på sin datamaskin, eller holde ned skift-tasten i riktig øyeblikk, eller bruke en søkemotor. Når alt kommer til alt, er DRM ment å forsvare mot de minst sofistikerte og minst kapable av oss.
Her er en sann historie om en bruker jeg kjenner som ble stoppet av DRM. Hun er smart, universitetsutdannet, og kan ingenting om elektronikk. Hun har tre barn. Hun har en DVD i stuen, og en gammel VHS-spiller i barnas lekerom. En dag kom hun hjem med Toy Story på DVD til barna. Det er en ganske stor investering, og gitt den nokså syltetøy-tilklinte tilstanden til alt ungene får tak i, fant hun ut at hun skulle kopier DVDen over på en VHS-tape og gi den til ungene – så kunne hun lage en ny kopi når den gamle gikk i stykker. Hun satte en kabel i fra DVDen til VHSen, trykket «play» på DVDen og «record» på VHSen. Og ventet.
Før jeg fortsetter, så vil jeg stoppe litt opp her og beundre dette. Her har vi en person som er praktisk talt teknofob, men som klarer å konstruere en mental modell, sofistikert nok til at hun kunne forstå hvordan hun skille sette sammen kablene i riktig rekkefølge og kopiere sin digitale disk over til analog tape. Jeg forestiller meg at alle i dette rommet dublerer som førstelinjesupport for noen i sin familien, og ville det ikke være flott hvis alle våre ikke-nerd venner og slektninger var like flinke og kreative?
Jeg vil også påpeke at dette er den typiske ærlige bruker. Hun lager ingen kopi til naboen. Hun lager ikke en kopi og selger den på et teppe på Karl Johan. Hun ripper den ikke til sin harddisk, legger på DivX koder og legger den ut på et Kazaa Sharepoint. Hun gjør noe ærlig – flytter den fra et format til et annet.
Bortsett fra at hun ikke får det til. Det finnes et DRM system kalt Macrovision innlagt – med loven i hånd – i alle VHS-spillere som roter til vertikal-blanking intervallet i signalet og gjør at alle taper laget på denne måten blir feil. Macrovision kan man bli kvitt med en lite greie man kan kjøpe på eBay for 10 dollar. Men vår forbryter vet ikke det. Hun er «ærlig». Teknologisk usofistikert. Ikke dum, merk dere det, bare naiv.
Darknet-artikkelen tar for seg denne muligheten – den til og med predikerer hva som så kommer til å skje på lengre sikt: Denne personen vil finne ut at det er noe som heter Kazaa, og en dag, neste gang hun skal ha en film til ungene, laster hun den ned fra nettet og brenner en CD for dem.
For å holde den dagen lengst mulig unna, har våre lovgivere og store rettighetshaverinteresser kommet opp med en katastrofal politikk kalt anti-omgåelse (anticircumvention).
Anti-omgåelse virker slik: Hvis du setter en lås – en tilgangskontroll – rundt et åndsverk, så er det ulovlig å knekke den låsen. Det er ulovlig å lage et verktøy som knekker den låsen. Det er ulovlig å fortelle noen hvordan de skal lage et slikt verktøy. En rett hold det til og med for ulovlig å fortelle noen hvor hun kan finne et slikt verktøy.
Dere husker Schneiers Lov? Enhver kan lage et sikkerhetssystem så avanser at han ikke ser dets svakheter. Den eneste måten man kan finne feilene med systemet er å fortelle hvordan det virker og så offentlig invitere til tilbakemeldinger. Men vi lever nå i en verden hvor ethvert chiffer brukt til å gjerde inne et åndsverk er forbudt sone for den slags tilbakemeldinger. Det var noe en Princeton-professor ved navn Ed Felten og hans team oppdaget da han sendte inn en artikkel til en akademisk konferanse om svakheter ved Secure Digital Music Initiative, et vannmerke-system foreslått av musikkbransjen. RIAA svarte med å true med søksmål hvis han forsøkte å offentliggjøre det. Vi kjempet mot dem fordi Ed er nettopp den type klienter som rettighets-advokater elsker – renskåret og uangripelig – og RIAA ga opp. Heldig for Ed. Nestemann er kanskje ikke like heldig.
Faktisk, nestemann var ikke det. Dimitri Skylarov er en russisk programmerer som holdt et foredrag på en hacker-konferanse i Las Vegas om svakheter ved Adobes e-bok låser. FBI kastet ham i arresten i 30 dager. Han kom til en ordning, dro hjem til Russland, og det russiske innenriksdepartementet sendte ut en advarsel til sine forskere om å holde seg unna amerikanske konferanser, siden vi tydeligvis har blitt et land hvor visse typer ligninger ikke er tillatt.
Anti-omgåelse er et effektivt verktøy for folk som ønsker å ekskludere konkurrenter. Hvis du hevder at firmware i bilmotoren din er opphavsrettslig beskyttet, så kan du saksøke enhver som lager et verktøy som gir adgang til det. Det er ikke bare dårlige nyheter for mekanikere – tenk på alle hotroddere som har lyst til å trimme bilene sine ved å endre på software-innstillinger. Vi har firmaer som Lexmark som hevder at printer-patronene deres inneholder opphavsrettslig beskyttet åndsverk – software som flagger at patronen er tom – og har saksøkt konkurrenter som lager resirkulerte patroner som tar vekk denne meldingen. Til og med garasjeport-fabrikanter har meldt seg på, og hevder at mottakernes firmware er opphavsrettslig beskyttet. Opphavsrett på biler, printerpatroner og garasjeport-åpnere – hva blir det neste, lyspærer?
Også i mer tradisjonell sammenheng, som film på DVD, er anti-omgåelse dårlige nyheter. Opphavsrett er en skjør balansegang. Den gir kreative og deres agenter visse rettigheter, men forbeholder også noen rettigheter for alle. For eksempel har en forfatter ikke rett til å motsette seg at noen koder om hans bøker slik at de kan leses av blinde. Mer betydningsfullt er det imidlertid at en forfatter har lite å si hva gjelder hva som skjer med hennes verk etter at du har skaffet deg det på lovlig vis. Hvis jeg har kjøpt boken din, maleriet ditt, eller DVDen din, så tilhører den meg. Den er min eiendom. Ikke min «intellektuelle eiendom » – en merkelig slags pseudo-eiendom, full som en sveitserost med unntak, forenklinger og forbehold – men reell, ikke noe tull, faktisk og konkret eiendom – et begrep som jurister har styrt med eiendomslover i hundrevis av år.
Men anti-omgåelse lar rettighetsholdere finne opp nye og spennende opphavsretter for seg selv – å skrive private lover uten kontroll eller diskusjon – som tilraner seg dine interesser i din fysiske eiendom i sin favør. Regionalkodede DVDer er et eksempel på dette: Det finnes ikke noe opphavsrettslig her i USA eller noe annet sted jeg vet om som sier at en forfatter skulle kunne kontrollere hvor du bruker hennes kreative arbeid, så lenge du har betalt for dem. Jeg kan kjøpe en bok og hive den i vesken min og ta den med meg overalt fra Toronto til Timbuktu, og lese den hvor jeg måtte være. Jeg kan til og med kjøpe bøker i USA og ta dem med til Storbritannia, hvor forfatteren har en ekslusiv distribusjonsavtale med en lokal forlegger som selger dem for dobbelt så mye som i USA. Når jeg har lest den, kan jeg selge eller gi den bort i Storbritannia. Opphavsrettsadvokater kaller dette «første salg», men det er kanskje enklere å tenke på det som «kapitalisme».
Nøklene for å dekryptere en DVD kontrolleres av en organisasjon som heter DVD-CCA, og de har en masse krav til enhver som får en nøkkel fra dem. En av disse er regional-koding: Hvis du kjøper en DVD i Frankrike, så vil den ha et lite flagg satt som sier «Jeg er en europeisk DVD». Ta den med deg til Amerika og DVD-spilleren din vil sammenligne det flagget med en liste av tillatte regioner, og hvis den ikke passer, så vil den fortelle deg at den ikke har tillatelse til å spille disken din.
Husk: Det finnes ingen opphavsrettslig lov som sier at en forfatter kan gjøre dette. Da vi skrev lovene om opphavsrett og ga forfattere retten til å kontrollere fremsyning, oppføring, duplisering, følgearbeider og så videre, så utelot vi ikke geografi ved en feiltakelse. Det var med vilje.
Så når din franske DVD ikke kan spilles i USA, så er ikke det fordi det ville være ulovlig å gjøre det, men det er fordi studioene har funnet opp en forretningsmodell og så funnet på en opphavsrettslov for å støtte den. DVDen er din eiendom og det er DVD-spilleren også, men hvis du knekker regional-kodingen på disken din, så får du problemer med anti-omgåelse.
Det var det som skjedde med Jon Johansen, en norsk tenåring som ville se franske DVDer på sin norske DVD-spiller. Han og noen venner skrev litt programkode som knakk CSS slik at han kunne gjøre det. Han er ettersøkt her i USA, i Norge fikk studioene det lokale politiet til å arrestere ham og sikte ham for «ulovlig inntreden i et datasystem». Da forsvaret spurte «Hvilken datamaskin er det Jon har brutt seg inn i?», var svaret «Sin egen.»
Hans reelle, ikke noe tull, fysiske eiendom har blitt ekspropriert av den merkelige, forestilte, metaforiske intellektuelle eiendommen på DVDen hans. DRM fungerer bare hvis din spiller blir eiendommen til den hvis innhold du spiller på den.

3. DRM tjener ikke forretningslivet.
Dette er den aller verste av alle de elementer DRM inneholder: At folk som lager platespillere skal kunne bestemme hva slags plater du kan lytte til, og at folk som lager plater skal kunne ha en vetorett om hvordan en platespiller skal fungere.
Vi [innen data] har aldri hatt et slikt prinsipp – faktisk har vi hatt det stikk motsatte. Tenk på alle de tingene som kan plugges inn i en seriell- eller parallellport, som de som oppfant portene aldri kunne forestille seg. Vår sterke økonomi og høye innovasjonstakt er produkter av nettopp det at hvem som helst kan lage noe som kan plugges inn i hva som helst annet – fra en Flowbee elektrisk klippemaskin som dyttes over enden av støvsugerslangen til en blekksprut av ledninger som henger ut fra sigarettenneren på dashbordet – standard grensesnitt som hvem som helst kan lage noe til er det som skal til for å skape millionærer av nerder.
Rettsapparatet har understreket dette mange ganger. Før var det i USA ulovlig å plugge noe som ikke kom fra AT&T inn i telefonkontakten. De sa det var på grunn av nettverkets sikkerhet, men i virkeligheten var det for å opprettholde en femøressvindel, det at AT&T kunne kreve en leieavgift for telefonutstyret ditt inntil du hadde betalt for det tusenvis av ganger.
Da det forbudet ble kjent ulovlig, skapte det et marked for tredjeparts telefonutstyr, fra morotelefoner til telefonsvarere til trådløse telefoner og hodetelefoner – økonomisk aktivitet for milliarder av dollar som inntil da hadde vært holdt nede av et lukket grensesnitt. Merk også at AT&T fikk store fordeler av dette – de gikk også inn i utstyrsmarkedet.
DRM er programvare-versjonen av dette lukkende grensesnittet. Robert Scoble er en Microsoft-ansatt som har en utmerket blogg, hvor han skrev et essay om den beste måten å beskytte din investering i den digitale musikken du kjøper. Skulle du kjøpe Apples iTunes musikk, eller Microsofts DRM musikk? Scoble mente Microsofts musikk var en bedre investering, fordi Microsoft ville få flere nedstrøms lisenser for sitt proprietære format, og derfor ville du få et rikere økosystem av apparater å velge mellom når du skulle kjøpe duppedingser for å spille dine virtuelle plater.
For en merkelig ide: At vi skulle vurdere hvilke plater vi skulle kjøpe ut fra hvilket platefirma som vil tillate den største mangfoldigheten av platespillere for diskene sine! Det er som om man skulle si til noen at de burde kjøpe Betamax i stedet for Edisons Kinetoscope fordi Thomas Edison er en skrulling når det gjelder å lisensiere sine patenter – og hele tiden ignorere det faktum at hele verden er i ferd med å gå over til det mer åpne VHS-formatet.
Dette er dårlig forretning. DVD er et format hvor den som lager platene får bestemme hvordan platespillerne skal fungere. Spør deg selv: Hvor mye innovasjon har det vært i de siste årene for DVD-spillere? De har blitt mindre og billigere, men hvor finner vi de merkelige og forbausende nye markedene for DVD som ble åpnet opp av videospilleren? Det finnes et firma som lager en harddisk-basert DVD jukeboks, en greie som kan ha 100 filmer lagret, og de skal ha 27.000 dollar for den. Vi snakker om et par tusen dollar i deler her – alt det andre er monopolkostnader.

4. DRM-systemer tjener ikke kunstnerne.
Men hva med kunstneren? Den hardt arbeidende filmmaker, den blekkflekkete skribent, den heroin-marinerte lærhudede rocke-stjernen? Vi stakkars slitere i den kreative klasse er alle favoritt her – RIAA og MPAA holder oss opp og sier: «Noen må jo tenke på disse barna våre?» Og fil-delerne sier «Jo da, vi tenker på kunstneren, men det er musikkforlagene som har makten, hvem tenker egentlig på hva som skjer med deg?»
For å forstå hva DRM gjør med kunstnere, må man forstå interaksjonen mellom opphavsrett og teknologi. Opphavsrett er implisitt teknologisk, siden de emnene den adresserer – kopiering, formidling, og så videre – er implisitt teknologiske.
Pianorullen var den første måten man kunne kopiere musikk billig på. Den ble oppfunnet på et tidspunkt da den dominante form for underholdning i Amerika var å få en talentfull pianist inn i stuen din for å spille på piano mens du sang med. Musikkbransjen var for det meste folk som skrev musikk for publisering som noter.
Det selvspillende piano var et digitalt opptak- og avspillingssystem. Pianorullefirmaene kjøpte noteblader og kopierte musikken til nuller og ettall på en lang rull med datatape, som de så solgte i tusenvis, hundretusenvis, millioner. De gjorde dette uten å betale et rødt øre i kompensasjon til notebladsforleggerne. De var digitale musikkpirater. Arrrrrr!
Som man kan forvente, gikk komponister og musikkforleggere i taket. [John Philip] Sousa stod opp i Kongressen og sa at:
Disse snakkende maskinene vil ødelegge den kunstneriske utvikling i dette landet. Da jeg var gutt…..utenfor hvert eneste hus om sommerkveldene kunne du finne unge mennesker som sang gamle og nye sanger sammen. Nå hører du disse infernalske maskinene natt og dag. Vi kommer ikke til å ha stemmebånd lenger. Stemmebåndene vil forsvinne som en naturlig utvikling, som halen forsvant da mennesket kom fra apene.

Forleggerne ba Kongressen om å forby pianorullen og å lage en lov som spesifiserte at musikkforleggerforeningen skulle ha vetorett over ethvert nytt system for å reprodusere musikk. Heldigvis for oss skjønte Kongressen hvilken side av brødet deres var smurt på, og bestemte seg for ikke å kriminalisere den dominerendee form for underholdning i USA.
Men fortsatt hadde man problemet med å betale kunstnerne. Den amerikanske grunnloven spesifiserer hensikten med amerikansk opphavsrett: Å utvikle den nyttige kunst og vitenskap. Komponistene hadde et poeng når de sa at de ville komponere mindre om de ikke fikk betalt for det, så Kongressen trengte en løsning. Her er det de fant på: Enhver som betalte en musikkforlegger to cent fikk retten til å lage én pianorull av hvilken som helst låt forleggeren publiserte. Forleggeren kunne ikke si nei, og ingen trengte å skaffe advokater til 200 dollar timen for å krangle om betalingen skulle være to eller fem cent.
Denne pålagte lisensen finnes fremdeles i dag: Når Joe Cocker synger «With a Little Help from My Friends», så betaler han en fast takst til Beatles’ forlegger og setter i gang – selv om Ringo kanskje ikke liker det. Hvis du noensinne har lurt på hvordan Sid Vicious fikk overtalt [Paul] Anka til å la ham prøve seg på «My Way», vel, nå vet du det.
Denne pålagte lisensieringen skapte en verden hvor tusen ganger mer penger ble tjent av tusenvis av flere kunstnere som skapte tusen ganger mer musikk som ble formidlet til tusenvis flere mennesker.
Historien gjentar seg gjennom teknologiens århundre, hvert tiende eller femtende år. Radio ble muliggjort gjennom en frivillig carte blanche lisens – musikkfirmaene kom sammen og ble enige slik at de kunne tilby all sin musikk for en fast takst. Kabel-TV ble pålagt – den eneste måten kabel-TV firmaer kunne få tak i sendinger var å piratkopiere dem og sende dem gjennom kabelen, og Kongressen legaliserte dette heller enn å tukle med sine borgeres TV-apparater.
Av og til bestemte retten og Kongressen seg for ganske enkelt å ta vekk opphavsrett – det var det som skjedde med videospilleren. Da Sony kom med videospilleren i 1976, hadde studioene allerede bestemt hvordan opplevelsen av å se en film hjemme i stuen skulle være – de lisensierte sine programmer for bruk på en maskin kalt Discovision, som spilte store LP-størrelse plater, som bare kunne leses, ikke skrives til. Proto-DRM.
Den tids opphavsrettseksperter ga ikke videospilleren særlig gode odds. Sony argumenterte med at deres boks tillot «fair use», hvilket defineres som en type bruk retten har dømt er et forsvar mot opphavsrettsbrudd basert på fire faktorer: Om bruken forandrer åndsverket til noe annet, som et collage; om det bruker alt eller bare en del av et åndsverk, om bruken er kunstnerisk eller fakta-basert, og om bruk svekker kunstnerens forretningsmessige interesser.
Betamax falt igjennom på alle fire fronter: Hvis du tids-flyttet eller kopierte en Hollywood-film fra en TV-sending, så gjorde du en ikke-transformativ bruk av 100% av et kunstnerisk verk på en måte som direkte svekket Discovisions lisensinntekter.
Jack Valenti, talerøret for film-industrien, fortalte kongressen i 1982 at videospilleren var for amerikansk film det samme som «Boston-kveleren var for en kvinne alene hjemme.»
Men Høyesterett dømte imot Hollywood i 1984, når den avgjorde at et hvilket som helst apparat som kunne brukes til noe som ikke var et opphavsrettsbrudd var lovlig. Men andre ord, «Vi kjøper ikke dette Boston-kveler-argumentet: Hvis din forretningsmodell ikke kan overleve fremkomsten av dette generelle verktøyet, så bør du enten skaffe deg en ny forretningsmodell eller gå konk.»
Hollywood fant en annen forretningsmodell, slik som kringkasterne hadde, som Vaudeville-artistene hadde, som musikkforleggerne hadde, og de laget mer kunst som betalte flere artister og nådde et videre publikum.
Det er en ting som enhver ny kunst-forretningsmodell har hatt felles: Den har omfavnet det mediet den levde med.
Dette er det mest karakteristiske trekket ved hver eneste enkelt vellykket nytt medium: Det er tro mot seg selv. Luthers bibel var ikke vellykket langs de aksene som gjorde en hånd-kopiert bibel verdifull: De var stygge, ikke skrevet på kirkelatin, ikke lest høyt av noen som kunne tolke den for legfolk, og den var ikke et resultat av år av dedikert-med-stor-D arbeid fra en munk som hadde viet sitt liv til Gud. Luthers bibel var en suksess på grunn av sin skalerbarhet: Alle andre suksessfaktorer et nytt medium blekner ved siden av utbredelse. De mest utbredte organismer på jorden er også de som reproduserer seg selv raskest: Insekter og bakterier, nematoder og virus. Hurtig reproduksjon er den beste overlevelsesstrategi.
Pianoruller hørtes ikke like fint som musikk spilt av en god pianist – men de skalerte bedre. Radio manglet den sosiale delen av en live forestilling, men flere mennesker kunne bygge seg et krystallapparat og sikte det inn riktig enn kunne pakke seg inn i selv det største Vaudeville-lokale. MP3er mangler covertekst, blir ikke solgt deg av en kulere-enn-deg platesjappeekspeditør som kan hjelpe deg å velge, og dårlig ripping og avbrutte filer florerer: Jeg lastet engang ned en tolv-sekunders utgave av «Hey Jude» fra Napster. Allikevel utkonkurrerer MP3 CDen. I vet ikke hva jeg skal gjøre med CDer lenger: Jeg får dem, og de er litt som den ekstra fancy plastposen du får til å henge dressen din i fra en fancy klesbutikk – den er fin og du føler deg litt dum når du kaster den, men, Herregud, hvor mange av disse tingene har du egentlig bruk for? Jeg kan lagre ti tusen låter på laptop’en min, men en tilsvarende samling med disker, med covere og så videre – det er et utgift, en del av min månedlige lagerleie.
Her er de to viktigste tingene å vite om datamaskiner og Internett:
1. En datamaskin er en maskin for å rearrangere bits
2. Internett er en maskin for å flytte bits fra et sted til et annet svært billig og raskt.
Ethvert nytt medium som blir populært på Internett og med datamaskiner vil måtte omfavne disse to fakta, ikke beklage dem. En avispresse er en maskin som spytter ut billig og blekkflekkete avissider med høy hastighet: Hvis du bruker den til å trykke kunstferdige litografier, får du skrap. Hvis du forsøker å trykke aviser, får du en av hovedingrediensene i et fritt samfunn.
Og slik er det med Internett. Da Napster var på høyden, kom musikkbransjeledere på konferanser og fortalte alle at Napster var dømt til å mislykkes fordi ingen ville ha komprimerte MP3-filer med manglende covertekster og avbrutte filer og feilstavet metadata.
I dag hører vi e-bok forleggere fortelle hverandre og alle som vil høre på dem at hindringen for e-bøker er skjermoppløsning. Dette er skittprat, og det er også hele den lille prekenen om hvor pent det er med bøker i en bokhylle og hvor godt den lukter og hvor lett det er å lese den i badekaret. Dette er opplagte usannheter, akkurat som tanken om at radio vil slå an bare finner en måte å selge pølser i pausene, eller at film vil virkelig bli det store bare vi kan finne en måte å få skuespillerne frem for å gi ekstranummer når filmen er slutt. Eller at det den protestantiske reformasjonen egentlig trenger er Luther-bibler med faksimile-illuminasjoner i margen og en leie-prest til å lese høyt fra dine personlige gudsord.
Nye medier vinner ikke fordi de er som de gamle mediene, bare bedre. De vinner fordi de er dårligere enn de gamle mediene på de tingene de gamle mediene er bra på, og bedre i den retningen gamle medier er dårlige. Bøker er bra på å være papirhvite, lav-infrastruktur, billige og lette å bli kvitt. E-bøker er gode på å være overalt i hele verden samtidig, gratis, i en form så fleksibel at du kan kopi-bombe den inn i en IM sesjon eller gjøre den om til en en-side-hver-dag distribusjonsliste.
Den virkelig vellykkede e-publisering – jeg mener, millioner av kopier distribuert og lest – er piratbokmiljøet, hvor skannede og OCR-behandlede bøker blir distribuert på Internetts skyggeside. De eneste legitime forleggere som har lykkes er de hvis bøker blir lagt ut på Internet uten teknologiske håndjern, forleggere som Baen Books og mitt eget forlag, Tor, som gjør deler av eller hele sin katalog tilgjengelig i ASCII, HTML og PDF.
Den hardware-avhenginge typen e-bøker, med DRM bruks- og kopibegrensninger, er i fritt fall. Salget måles i titall, av og til hundretall. Science fiction er en nisje, men når du selger kopier i titall er det ikke engang forretning, men en hobby.
Dere har alle sammen gått gjennom en utvikling hvor dere leser mer og mer ord fra flere og flere skjermer gjennom mesteparten av deres karriere. Dette er et nullsum-spill: Dere leser også færre ord fra færre sider etter hvert – en lederdinosaur som skriver ut e-posten sin og dikterer et svar til sekretæren er historie.
I dag, akkurat nå, leser folk ord fra skjermer hele døgnet. Barna deres stirrer på Game Boy’ene sine til øynene deres faller ut. Europeiske tenåringer ringer på dørklokker med sine overutviklede, SMS-trykkende tommeltotter heller enn med pekefingeren.
Papirbøker er innpakningen bøker kommer i. Billige Internet bokbindere som Internet Bookmobile, som kan produsere en fullblods, firefargers, glatt omslag, trykk på ryggen, perfekt innbundet bok for en dollar er fremtiden for papirbøker. Når du trenger en papirbok, så lager du en, eller deler av en, og kaster den når du har lest den. Jeg landet på SEA-TAC [Seattles flyplass] mandag og brente meg et par CDer for å høre på i leiebilen. Når jeg leverer bilen, lar jeg CDene være igjen. Hva skal jeg med dem?
Hver gang en ny teknologi har brutt opphavsrett, så har vi endret opphavsretten. Opphavsrett er ikke en etisk forordning, men nyttebasert. Det finnes ikke noen moralsk i å betale en komponist to cent for pianorulle-rettighetene, det er ikke noe umoralsk i ikke å betale Hollywood for retten til å en film fra TVen din. De er bare den beste balansen, slik at folks fysiske eiendomsrett i sin videospiller og grammofon er respektert og slik at kunstnerne for nok gulrot til å fortsette å lage show og musikk og bøker og malerier.
Teknologi som bryter opphavsrett gjør det fordi den forenkler og gjør billigere skaping, reproduksjon og distribusjon. Eksisterende opphavsrettslig forretningsdrift utnytter ineffektivitet i de gamle produksjons-, reproduksjons- og distribusjonssystemene, og trues alltid av ny teknologi. Men ny teknologi gir oss alltid mer kunst med større rekkevidde – det er det teknologi er til for.
Teknologi gir oss større kaker som flere artister kan få en bit av. Dette har blitt stilltiende innrømmet ved hver eneste endring av opphavsrett siden pianorullen. Når opphavsrett og teknologi møtes, er det opphavsretten som endres.
Hvilket betyr at dagens opphavsrett – den som DRM forsøker å opprettholde – ikke kom ned fra fjellet på to steintavler. Den var skapt i vår tid for å imøtekomme den tekniske virkelighet skapt av oppfinnere fra den forrige generasjonen. Å forlate teknologi nå stjeler fra fremtidens kunstnere de nye forretningsmuligheter, nye rekkevidde, og nye publikum som Internett og PCen kan gi dem.

5. DRM er en dårlig forretningsidé for Microsoft.
Da Sony lanserte videospilleren, laget de en spiller som kunne spille Hollywoods filmer, selv om Hollywood ikke likte det. De bransjer som vokste opp basert på videospilleren – filmutleie, hjemmevideo, videokameraer, til og med folk som videofilmer bryllup og barnedåper – tjente Sony og deres konkurrenter milliarder på.
Det var god forretning, selv om Sony tapte BetamaxVHS format-krigen, så var pengene som lå i en verden full av videospillere mange nok til å kompensere for det.
Men da Sony kjøpte et relativt lite underholdningsfirma så begynte de å rote det skikkelig til. Da MP3 kom og Sonys Walkman kunder kastet seg over MP3-spillere, lot Sony sin musikk-forretningsenhet dominere: I stedet for å lage en høykapasitets MP3 Walkman, lanserte Sony sine Music Clips, lav-kapasitets dingser som spilte idiotiske DRM-formater som Real og OpenMG. De brukte masse gode penger på å bygge ulike «features» inn i disse dingsene som hindret kundene fra fritt å flytte musikken sin mellom dingsene. Kunden holdt seg unna i flokk.
I dag er Sony helt ute når det gjelder lommestereoer. Markedslederne er små Singapore-firma som Creative Labs – et firma av den sorten Sony pleide å knuse som et insekt, før i tiden før de ble overtatt av sin underholdningsenhet – og PC-firmaer som Apple.
Det er fordi Sony lanserte et produkt det ikke var noe marked for. Ingen sony-kunde våknet opp om morgenen og sa «Dægger’n, jeg håper Sony bruker masse tid og penger på å sikre at jeg kan gjøre færre ting med musikken min.» Når de fikk et alternativ, gikk Sonys kunder entusiastisk over til det.
Det samme skjedde med en masse mennesker jeg kjente som pleide å rippe CDene sine til WMA. Dere [Microsoft] solgte dem software som produserte mindre filer med bedre lyd en de vanlige MP3-ripperne, men dere låste dem også fast til den PCen de var rippet på. Det betydde at når de tok backup av musikken sin til en annen PC og reinstallerte operativsystemet, (noe som spionsoftware og datasnokeri har gjort mer og mer vanlig), så fant de ut etter at de hadde tilbakekopiert musikken at de ikke lenger kunne spille den. Spilleren så den nye kopien av operativsystemet som en ny og annerledes maskin, og låste dem ute fra sin egen musikk.
Det er ingen etterspørsel etter en slik egenskap. Ingen av kundene deres ønsker at dere skal lage dyre modifikasjoner til produktene deres slik at backup og tilbakekopiering blir enda vanskeligere. Og det finnes intet øyeblikk en kunde vil være mindre i humør til å tilgi dere en det øyeblikk når de forsøker å komme seg etter en katastrofal teknologisk feil.
Jeg snakker ut fra erfaring. Fordi jeg kjøper en ny Powerbook hvert tiende måned, of fordi jeg alltid bestiller den nyeste modellen den dagen den blir annonsert, så får jeg en masse mandagsmaskiner fra Apple. Det betyr at jeg møter Apples tre-kopiers begrensning i iTunes ganske tidlig. Jeg finner da at jeg ikke kan spille min egen musikk, som jeg har kjøpt fra Apple for hundrevis av dollar, fordi en av mine autoriserte maskiner var en mandagsmaskin, som Apple kannibaliserte for å få deler, en var på Apples verksted for reparasjon, og en var min mors maskin, 5000 kilometer unna i Toronto.
Hvis jeg hadde vært en mindre god kunde av Apple, så hadde jeg ikke hatt problemer. Hvis jeg hadde vært en mindre entusiastisk evangelist for Apples produkter – hvis jeg ikke hadde vist min mor hvordan iTunes Music Store fungerer – så ville jeg ikke hatt problemer. Hvis jeg ikke hadde kjøpt så mye iTunes musikk at det å brenne den til CD og rippe den på nytt og taste inn alle meta-data ikke hadde vært for stor jobb, så hadde jeg ikke hatt problemer.
Men det endte opp med at Apple belønnet min tillit, misjonærvirksomhet og hemningsløse innkjøp med å behandle meg som en forbryter og stenge meg ute fra min egen musikk, på et tidspunkt min Powerbook var på verksted – det vil si, på et tidspunkt jeg ikke var særlig innstilt på å være vennlig overfor Apple.
Jeg er et pionertilfelle her – men jeg er et pionertilfelle. Hvis Apple fortsetter å ha suksess, så er det bare et spørsmål om tid før til og med gjennomsnittlige kunder har oppgradert nok hardware og kjøpt nok musikk til å ende opp som meg.
Kan dere gjette hva jeg ville kastet meg over? En spiller som lar meg spille alle mulige slags opptak. Akkurat nå er det nærmeste jeg kan komme det en åpen kildekode-applikasjon kalt VLC, men den er klønete og har masse feil og kom ikke forhåndsinstallert på min datamaskin.
Sony laget ikke en Betamax som bare spilte filmer Hollywood ville tillate. Hollywood ba dem faktisk gjøre det, de foreslo et tidlig, analogt kringkastingssignal som videospillere skulle lytte etter og reagere på ved å forhindre opptak. Sony ignorerte dem og laget det produktet de trodde kundene ville ha.
Jeg er kunde av Microsoft. Som millioner av andre Microsoft-kunder, ønsker jeg en spiller som spiller alt jeg gir den, og tror dere er akkurat det firmaet som kan skaffe meg den.
Jo da, det ville bryte opphavsretten slik den står nå, men Microsoft har laget verktøy for piratvirksomhet som forandrer opphavsrett i noen tiår nå. Outlook, Exchange og MSN er verktøy som tillater storskala, digitale opphavsrettsbrudd.
Viktigere er at IIS og deres caching proxies alle lagrer og sender kopier av dokumenter uten forfatterens aktive tillatelse, noe som, hvis det er lovlig i dag, er det bare fordi firmaer som Microsoft satte i gang og gjorde det og utfordret lovgiverne til å saksøke.
Microsoft stod frem for sine kunder og for fremtiden, og vant så totalt at de fleste mennesker ikke engang oppfattet at det hadde vært noen kamp i det hele tatt.
Gjør det igjen! Dette er et firma som kan se verdens tøffeste anti-trust lovgivere i hvitøyet og le av dem. Sammenlignet med anti-trust folkene, er opphavsrettslovgivere bleikfiser. Dere kan ta dem med en hånd på ryggen.
I Siva Vaidhyanathans bok «The Anarchist in the Library» snakker han om hvorfor studioene er så blinde for hva kundene vil ha. Det er fordi folk som dere og meg brukte 80-tallet og 90-tallet til å fortelle dem dårlige science fiction-historier om umulig DRM-teknologi som ville la dem kreve litt penger hver gang noen så på en film. Har du lyst til å spole frem? Det koster en cent. A sette filmen på pause koster to cent per time. Mute-knappen koster 25 cent.
Da Mako Analysis kom ut med sin rapport sist måned hvor de rådet telefonselskaper til å slutte å støtte Symbian-baserte telefoner, så skrev de bare det neste kapittelet i denne føljetongen. Mako sier at telefoner som min P900, som kan spille MP3-filer som ringetoner, er ille for mobiltelefonselskapene, fordi det vil bety slutten for de utpresserne som selger ringetoner i dag. Det Mako egentlig sier er at bare fordi du kjøpte CDen betyr ikke at du skal kunne forvente å kunne høre på den på MP3-spilleren din, og det at den kan spilles på din MP3-spiller er ingen grunn til at den skal kunne høres på en ringetone. Jeg lurer på hva de mener som vekkerklokker som kan spille en CD for å vekke deg om morgenen? Kan det være at dette kommer til å kvele et kommende market for «vekkerklokkemelodier»?
Mobilselskapenes kunder vil ha Symbian-telefoner, og fremdeles, i det minste, skjønner disse selskapene at hvis ikke de selger dem, kommer noen andre til å gjøre det.
Markedet for en skikkelig kapabel dings er enormt. Det finnes et firma der ute som krever 27.000 dollar for en DVD jukebox – gå og ta dem! Steve Jobs kommer ikke til å gjøre det: Han er på D-konferanse hvor han forteller studio-sjefer at de ikke skal lansere høyoppløselige filmer før de er sikre på at ingen vil lage en høyoppløselig DVD-brenner som fungerer med en PC.
Kanskje de ikke kjøper sludderet hans, men de er heller ikke særlig interessert i hva dere har å selge. På møtene i Broadcast Protection Discussion Group hvor Broadcast Flag-teknologien ble definert, sa studioene at «Vi vil godta enhver DRM unntatt Microsofts og Philips.» Da jeg møtte noen typer innenfor engelsk kringkasting om den europeiske versjonen av Broadcast Flag som kommer på Digital Video Broadcasters Forum, sa de til meg: «Vel, det er annerledes her i Europa: For det meste er de bekymret for at et eller annet amerikansk firma som Microsoft skal få slå klørne i europeisk televisjon.»
Amerikanske filmstudios ville ikke at japanske elektronikk-firma skulle få en del av filmkaken, så de kjempet mot videospilleren. I dag er alle som lager filmer enige om at de ikke vil ha dere mellom dem selv og kundene sine.
Sony ba ikke om lov. Det burde ikke dere gjøre heller. Gå og bygg en spiller som kan spille hva som helst.
For – hvis ikke dere gjør det, kommer noen andre til å gjøre det.

2 tanker på “Norsk oversettelse av Cory Doctorows foredrag om DRM for Microsoft Research

  1. Anti-DRM på norska

    Espen Andersen har översatt Cory Doctorows tal hos Microsoft häromsistens om varför DRM-system inte fungerar, är dåliga för samhället, «bad…

  2. Doctorow på norsk

    Som nevnt har jeg omsider fått med meg DRM-foredraget Cory Doctorow holdt for Microsoft Research. Foredraget er både underholdende og…

Det er stengt for kommentarer.