Vibe koding og den grunnleggende forståelsen

Postet den august 19, 2026 av Espen

Svar

Er det noen vits i å skjønne kode når vi bare kan fortelle en robot hva vi vil ha?

Proto-digitalisering

På det glade åttitallet jobbet jeg i IT-avdelingen på BI. Der gjennomførte jeg, nærmest på egenhånd, en digitaliseringsprosess. Uten at jeg var klar over at det var det jeg gjorde.

Det gjaldt karakterer, som det gjerne gjør i en akademisk sammenheng. BI hadde gått fra omtrent 3000 studenter i 1985 til 20000 i 1988, og dermed ble publisering av karakterene en nokså omfattende affære. For heltidsstudentene gjorde vi det ved å skrive ut en mange meter lang karakterliste, på pysjamaspapir med en kjedeskriver, og tapetsere en av gangene på bygget med dem. Listen var gruppert etter kurs og sortert etter studentnummer, og ca 25000 linjer lang. Studentene fant kurset sitt og lette seg møysommelig nedover til de fant studentnummeret sitt, og deretter karakteren, med påfølgende jubel eller skuffelse, alt ettersom. For de studentene som bodde annensteds i landet, hadde vi endel studentassistenter som satt med en tykk papirbunke og svarte i telefonen.

Nuvel. Jeg tenkte at dette kunne gjøres på en smartere måte, så jeg satte meg ned og skrev et lite program (i programmeringsspråket REXX, av alle ting). Programmet spurte etter studentnummeret, lette gjennom karakterlisten og skrev ut de relevante karakterene på skjermen. I tillegg viste programmet strykprosent og gjennomsnittskarakter for hvert kurs. Alle dataene lå på en stormaskin, så jeg fikk tak i noen gamle terminaler og satte dem opp. (BI hadde fått en masse terminaler gratis og hadde dem på lager.) Studentene kunne da gå opp til en av fem terminaler, skrive inn sitt syvsifrede studentnummer, trykke «Enter», og få karakterene opp på skjermen. Studentassistentene ved telefonen fikk sin egen terminal.

Prosjektet var en suksess: Det kostet nesten ingenting, vi slapp å skrive ut masse papir og henge det opp, studentassistentene fikk en lettere jobb, telefonsamtalene ble kortere og dermed billigere, og så videre. Det var også populært, både hos brukerne og i organisasjonen. Riktignok klaget noen studenter over et emosjonelt ubehag ved å få alle karakterene sine rett opp i fleisen uten forvarsel (i stedet for den noe mer skånsomme prosessen ved å finne dem en og en), men slik er det med enhver endring, man kan ikke gjøre alle til lags.

(En liten parentes til dagens studenter: Husk at dette skjedde på et tid da internett og PC var forbeholdt eksperter og entusiaster; mobiltelefoner kostet det samme som en bruktbil, veide flere kilo og kunne bare snakkes i; og all skriftlig korrespondanse skjedde på papir. Det er faktisk ikke så lenge siden.)

Kode og kodeforståelse

Programmet jeg hadde skrevet, var nokså enkelt: Spør etter studentnummer, inn alle linjer med dette nummeret i, og skriv dem på skjermen. Problemet var at selve tekstfilen var for stor for vår IBM 4381 VM/CMS stormaskin. Hvis programmet skulle søke gjennom alle de 25000 linjene, ville det ta så lang tid og bruke så mye datakraft at det ikke var aktuelt. Jeg måtte derfor gjøre en hel del tekniske finurligheter slik at bare en relativt liten del av filen ble lastet inn i arbeidsminnet. I korthet besto dette i å finne ut antall linjer i filen, høyeste og laveste studentnummer, og så klippe opp filen i passende biter som så kunne lastes inn basert på studentnummeret.

For å få til dette måtte jeg definere noen variable, bruke nokså komplisert kode med flytting inn og ut av arbeidsminne, og dele programmet opp i en startprosedyre og en loop som spurte etter studentnummeret. Programmet ble et par A4-sider langt, men det fungerte og klarte en responstid (for en standard virtuell maskin) på under et sekund. Jeg hadde skrevet kommentarer og dokumentert så godt jeg kunne, gjorde noen endringer året etter, men så ble programmet til noe som bare tikket og gikk, og jeg brukte ikke mer tid på det.

I 1990 flyttet jeg til USA for å ta en doktorgrad. Sommeren etter var jeg tilbake på BI for å besøke mine gamle venner i IT-avdelingen. En av dem ba meg om å gjøre en endring i karakterprogrammet. Jeg satte meg ned, og fant at jeg hadde glemt hvordan programmet fungerte, selv om jeg hadde skrevet den selv og sett på den for litt over et år siden. Ingen andre hadde sett på det heller – programmet hadde fungert, og nå var hele karakterpubliseringsprosessen basert på et lite program som ingen skjønte.

Det tok meg et par timer, så hadde jeg forstått det, og skrev om programmet til noe mer strukturert og svært mye mer dokumentert, og sørget for at et par av mine kolleger hadde kontroll. Men episoden lærte meg noe om hvor avhengige vi er av små, kvikke rutiner som er nokså lette å lage for en person og nokså vanskelige å vedlikeholde for flere.

Trenger vi å egentlig forstå hvordan ting fungerer?

Det lille karakterprogrammet mitt skulle gjøre en enkel funksjon, og kompleksiteten var et resultat av at teknologien på dette tidspunktet var svak, og at jeg dermed måtte gjøre endel nokså teknisk programmering for ikke å overbelaste maskinen. Å finne riktige linjer i en fil på 25 000 linjer er i dag noe som kan gjøres med en enkel kommando eller ferdig rutine. I dag ville programmet antakelig vært 4-5 linjer langt, og superenkelt å forstå.

Eller?

Hadde jeg programmert dette i dag, ville jeg antakelig ha brukt Claude Code eller en annen AI-funksjon, og ganske enkelt fortalt hva jeg ville ha. Gitt at ting nå er tilknyttet Internett (og tilgangen dermed ikke lenger begrenset til fem fysiske terminaler i et rom) ville jeg måttet legge på en masse funksjonalitet for å ha sikker innlogging, hindre at roboter suget ut hele karakterfilen, universell tilrettelegging, hjelpetekster, og så videre. Det resulterende programmet ville fungert – men jeg ville, om jeg i det hele tatt hadde kunnet se på det, ikke forstått hvordan jeg manuelt skulle fikse det hvis noe spesifikt skulle endres.

Dette kan være et problem for en enkeltperson, særlig hvis man rett og slett ikke får til å fortelle AI’en hva det er man vil ha. Men hvis programmet skal inngå i et større hele og danne grunnlag for andre programemr, blir det vanskelig.

Ett byggverk basert på tillit og frivillighet

«Don’t want money. Got money. Want recognition.»
— signaturlinje, midten av 80-tallet

All moderne programvare er bygget opp som et sett av byggestener. Når du snakker, skriver eller klikker til en datamaskin, snur programvaren seg og forteller annen programvare hva den skal gjøre – og så videre. Selve utførelsen blir distribuert ut til en masse små programmer som er svært spesialisert – du kan tenke på det som et byråkrati der du snakker til en kundebehandler, og hovedutfordringen ligger i å finne akkurat den personen eller enheten som har ansvaret for å gjøre den jobben.

Dette er små og store, hardt arbeidende programmer som gjør alt fra enkle ting (som å rydde opp fragmenter av gammel moro fra arbeidsminne eller lagringsmedium) til svært kompliserte verktøy for dokumentoppbygging (som Don Knuth‘s legendariske TeX, for eksempel). Mange av programmene er skrevet for svært mange år siden – men hvis de virker, er det jo liten grunn til å endre dem, unntatt hvis verden rundt endrer seg. De er gjort gratis tilgjengelige, fordi det rett og slett ikke finnes noen god måte å selge dem på – og kildekoden ligger åpent tilgjengelig for alle. Det betyr at alle kan endre den, men også at alle kan verifisere den.

Valutaen i dette systemet er ikke penger, men ære og berømmelse – innenfor en liten, men viktig krets – og veien til medlemsskap går gjennom hardt og helst briljant arbeid. Prosessen er ikke ulik den akademiske publiseringsprosessen, med fagfellevurdering og revisjoner. Men nå han altså hvem som helst bygge et program ved å be om det. Endel av de som gjør dette, ønsker å markere seg som programmerere inn i den åpne kildekodeverdenen – og dermed får de som skal vedlikeholde disse programmene et kjempeproblem med massevis av forslag til endringer generert av AI, som er lett å skrive men vanskelig å teste og kontrollere. Ikke ulikt offentlig forvaltning, som nå får massevis av klager, søknader og henvendelser som er AI-generert og i stand til å skrive like feilfritt og byråkratisk norsk (eller nynorsk, for den saks skyld) som de selv er.

Og dermed kan faktisk den tekniske infrastrukturen vi alle bruker og baserer oss på, over tid bli nokså morken og upålitelig.

En utvikling basert på gjenbruk og optimalisering

En ting er at den menneskelige kontrollmekanismen overveldes (Baltes et al, 2026) – man kan jo argumentere for at vi kanskje skal slutte med alle disse smårutinene og heller bare be AI’en generere store programmer hver gang vi trenger dem. Datamaskiner er jo så kraftige likevel, så det spiller vel liten rolle hvordan dette gjøres på innsiden så resultatet er det vi vil ha? Vi stoler jo på maskinlæringsmodeller basert på nevrale nettverk, der ingen kan forklare presist hva som skjer med hver enkelt beslutning – men som valideres ved å teste på data modellen ikke tidligere har sett. Kunne vi ikke gjort det samme med andre programmer?

Vel, gjør vi det, pirker vi borti kanskje den viktigste grunnen til at hele IT-teknologien har utviklet seg så fort som den har gjort: Gjenbruk av programkomponenter, opprinnelig del av et større (og norskutviklet) konsept kalt objektorientering. La meg ta et tradisjonelt eksempel: Sortering. Det finnes mange ulike måter å sortere en liste på, så det er ikke noe man som programmerer skriver selv. I stedet bruker man en liten kommando som kaller opp et allerede skrevet program. Sett nå at jeg skulle komme på en måte å sortere på som er raskere enn noe annet. Da ville jeg skrevet den som et program – eller foreslått en endring i et allerede eksisterende, mye brukt program – som så ville blitt implementert. Dermed vil alle programmer som bruker sortering bli raskere – ikke bare de programmene som blir skrevet etter at den nye sorteringsmåten er kjent, men alle programmer som sorterer ved hjelp av det allerede eksisterende programmet.

I fysisk produksjon kan komponenter ikke kan oppdateres eller byttes uten bruk av tid og penger. I kunnskapsproduksjon kan bytte av teori kan ta lang tid (Kuhn, 1962). Men innen software vil en liten forbedring i en underliggende (og mye brukt) komponent kunne bli en stor og viktig forbedring for et større system så og si øyeblikkelig. Dette ble klart for meg på tidlig nittitall, da jeg skrev om et av de første objektorienterte forretningssystemene: Da systemet var helt nytt, tok det flere minutter å skrive ut en faktura, i et firma med to millioner kunder. Den tiden gikk ned til noen få sekunder etter at man hadde optimalisert de mest brukte underliggende komponentene (Andersen & Konsynski, 1992; Davis & Morgan, 1993).

Og der har du forskjellen på digital og fysisk ytelsesforbedring – en forskjell som gjør at så fort noe blir digitalt, tar det av i forhold til alle andre teknologier. Den hastigheten har du ikke i generativ AI – i hvert fall ikke i resultatene – inntil språkmodellen lærer å reflektere over sitt eget handlemønster, dekomponere det og deretter optimalisere de mest brukte objektene.

Og det er ikke noe man kommer til å få til med Vibe coding med det første i alle fall…

Referanser:

Andersen, Espen, and Benn R. Konsynski. 1992. “Brooklyn Union Gas: OOPS on Big Iron.” HBS Case 192-144
Baltes, Sebastian, Marc Cheong, and Christoph Treude. 2026. “‘An Endless Stream of AI Slop’: How Developers Discuss the Burden of AI-Assisted Software Development.”
Davis, John, and Tom Morgan. 1993. “Object-Oriented Development at Brooklyn Union Gas.” IEEE Software (January):67–74.
Kuhn, Thomas S. 1962. The Structure of Scientific Revolutions. Chicago, IL: The University of Chicago Press.
Learner, Sam. 2026. “Who Cleans up after the Vibe-Coding Party?” Financial Times, July 11.
Singh, Tarry. (2019) “Software Ate The World, Now AI Is Eating Software.” Forbes (Cognitive World), Retrieved August 19, 2026.

Karriereminner II

Postet den desember 25, 2012 av Espen

Svar

På det glade 70-tallet, fra 8. klasse på ungdomsskolen og gjennom hele gymnaset hadde jeg sommer- og lørdagsjobb i et bakeri i en nedslitt bakgård i sentrum av Oslo. Bakeriet var familieeid, og hadde tre butikker (etterhvert bare en) rundt omkring i Oslo. Det var det siste bakeriet i byen med tradisjonelle stenovner, og spesialiserte seg – siden 1896 – på en variant av dansk rugbrød, mursteinsstore og tettbakte.

Bakeriet var over to etasjer. I første etasje bakte vi brød og julekaker. Der var det svære maskiner for å elte deig, en pakkemaskin for rugbrød, og ovner i forskjellige former – opprettstående ovner som kunne ta 10 brett med boller eller rundstykker i en tralle på en gang, to uttrekksovner, hver på ca. seks kvadratmeter, og 4 stenovner i samme størrelse, der man måtte legge inn brødemner og ta ut ferdigstekt brød med 4-5 meter lange bakespader. For rugbrød hadde vi en eltemaskin som var stor nok til at man måtte krabbe inn i den for å gjøre den ren. Det var varmt rundt ovnene, men dårlig isolert ellers, så om vinteren kunne det være rimfrost på ytterveggene og 60 grader inne ved ovnene. Vinduene stod oppe i all slags vær, så rett som det var måtte vi jage ut duer. Spurvene var det ikke så farlig med, de fløy rundt omkring. En havnet i eltemaskinen, den oppdaget vi i som en mystisk kul på et ferdigstekt brød sekundet før det skulle inn i butikken.

I annen etasje var holdt konditoren til – det gikk mye i bløtkaker og wienerbrød – og der lå mellageret. Melet ble fraktet opp med en astmatisk vareheis, som av og til streiket, og da måtte vi bære det på skuldrene – 50 kg sekker – ned en vindeltrapp. Stedet bar preg av lite oppussing og mye duer og spurver, et gjenglemt hjørne av et Oslo fra min bestefars tid.

Personalet var fargerikt, bokstavlig og billedlig talt. Mesteparten av firmaet ble styrt at en nokså fryktinngytende men meget hardt arbeidende gammel dame, sjef i butikken og konstant tilstede på callingen. Hennes tre sønner var involvert i driften på forskjellig vis – en var konditor, en var en slags administrerende direktør, som dukket opp i saueskinnspels og kjørte Opel Rekord, og en drev med lønninger og regnskap. Jeg fikk lønnen utbetalt hver uke, kontanter i konvolutt – ekte lønningspose – med håndskrevet avregning.

På selve bakeriet var det en norsk bakermester – en svær kar med brede skuldre, hender som stekepanner, sneip i munnviken og brannsår på overarmer og rygg etter å ha kommet borti uttrekksovnene. (Uttrekksovnene var svintunge og måtte trekkes ut – og bremses ned – med forsiktighet, ellers hoppet kulene ut av kulelageret og hele greia måtte repareres.) Han var erfaren og myndig, men var glad i øl og fungerte dårligere og dårligere utover dagen. Etter noen år ble han byttet ut med en danske, vennlig men vanskelig å forstå. Mesteparten av jobben ble imidlertid gjort av en meget dyktig pakistansk baker som jobbet nesten døgnet rundt – det måtte han, for han hadde tre norsk-pakistanske barn med tre forskjellige damer, og betalte bidrag for dem alle. En pakistansk hjelpegutt på min egen alder og en indisk sjåfør med sorte skinnbukser og høyt stereovolum utgjorde resten av bedriften, i tillegg til en 3-4 butikkjenter som sjelden var å se i bakeriet.

Produksjonen var preget av håndverk, selv om vi hadde maskiner til å blande og elte og stykke opp deigen i passe porsjoner, og en upålitelig bollemaskin. Jobben min bestod til å begynne med mest av å skrape og smøre former, bære brød inn til butikken og ut i bilen, men etterhvert jobbet jeg mer og mer som baker. Jeg lærte meg å elte – eller, som det heter, “slå opp” loff og kneippbrød, boller og rundstykker og horn, og ikke minst julekaker, som skulle være perfekt runde. For rugbrød og formbrød og “alminnelig brød” hadde vi maskiner som laget deigstykker, de ble lagt på tynne planker som det var strødd sagflis på, og satt inn i dampskap til heving. Deretter bar vi plankene ut av dampskapet – de var lange og vinglete og det tok adskillig trening før jeg kunne gjøre dette fort uten å miste dem – og legge dem på bakespader for så skyve dem inn i ovnen. Dette siste momentet brukte jeg lang tid på å lære meg – du må støte bakespaden fort inn i ovnen, la den løpe gjennom hånden, og bråstoppe med en sidebevegelse slik at brødene legger seg helt perfekt i ovnen, ikke for nær eller langt unna de andre brødene, og uten å velte.

Rugbrødet ble produsert nokså industrielt – etter heving ble hvert emne satt på en uttrukket ovn, tett sammen med bakefett mellom hver del. Vi bakte gjerne etpar tusen brød, ca. tre ganger i uken, siden mange andre bakerier i byen også solgte dette brødet. Det vanlige brødet var uten sukker, men i butikkene våre solgte vi også en “søt” variant. Det var min første opplæring i markedsføring – de “søte” brødene var nemlig ikke forskjellige fra de andre i det hele tatt. Etter at vi hadde satt brødene klare til å gå inn i ovnen, ropte vi på callingen inn til butikken og spurte hvor mange søte rugbrød de skulle ha den dagen. Hvis svaret var f.eks. 80, tok vi frem et stempel med teksten “SØTT” og stemplet 80 brød med det. Kunden ante ingenting – når jeg var ute i butikken hørte jeg ofte folk spørre etter den ene varianten og bli skuffet hvis de bare hadde den andre. Verden vil bedras.

Til jul og påske var det mye overtid – vanligvis begynte jeg på jobb klokken 0600, men på julaften startet vi ved midnatt og holdt på til klokken 8 på morgenen – enorme mengder julekaker og rugbrød, det siste kjempegodt til sild og ribbe og derfor etterspurt til jul. På lørdagene, da jeg ofte jobbet for meg selv, gikk det stort sett i formloff. På denne tiden var det ikke tillatt med lørdagsåpne bakerier, men dette bakeriet kom seg rundt regelen ved å halvsteke loffen, og så var det min jobb å steke den ferdig på lørdag morgen. Folk kom langveis fra for å få varm loff og daggamle kneippbrød – det var fremdeles noen år igjen til jappetid og oppmykning av allverdens reguleringer.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å jobbe i bakeriet så lenge – det var ikke så godt betalt, og arbeidstiden var ubekvem, og jeg sovnet øyeblikkelig så fort jeg satte meg på en T-bane. Men det var interessant å lære alle prosessene, og det var et annerledes miljø å forholde seg til – i likhet med jobben jeg hadde på travbanen. Jeg lærte en hel del om innvandrere og hvordan de ble behandlet. Jeg lærte noe om respekt for manuelt arbeid, og de som faktisk står opp klokken fire hver morgen for at vi skal ha fersk mat. (Det var forøvrig ikke helt enkelt, jeg måtte ha to vekkerklokker.) Jeg lærte å kjøre varebil i Oslo – sjåføren dukket av og til ikke opp, så da måtte jeg kjøre ut brødene. Det at jeg ikke hadde sertifikat, var ikke så viktig – det er ingen som spør en brødbilsjåfør om han har førerkort, nemlig.

Jeg lærte å kna brøddeig som en proff, og etter noen uker hver sommer hadde jeg træler i nevene og kunne plukke varme brød rett fra ovnen. (Det er ikke så vanskelig som det høres ut – hold brødet med håndflaten, ikke fingertuppene, og hold det på undersiden.) De som jobbet full tid, kunne ta ut metallformer uten hansker, og jeg så engang mester tørke rusk av uttrekksovnen med hånden. Jeg lærte å forholde meg til produksjon – det er faktisk ikke så vanskelig å lage 1200 brød, det tar bare litt tid og krever utstyr. Jeg lærte å blande brøddeig – og å kjenne på deigen om den er riktig, og om nødvendig legge til en sekk mel eller to. Jeg lærte meg å løfte tunge melsekker og ble sterkere for hvert år (men fikk også ryggproblemer). Og jeg lærte at man faktisk kan like monotont arbeid, som å plastpakke noen tusen rugbrød, fordi arbeidet krever lite mentalt og man kan tenke mens man står der. Dessuten tar man ikke med seg jobben hjem.

Etter arbeidstid hendte det jeg ble igjen og laget kreative bakverk i bolledeig eller kransekake for å overraske min senere kone.

Etterhvert dro jeg i det militære og jobbet ikke lenger på bakeriet – og året etter var det slutt etter 85 års drift. Jeg fikk et brev fra et advokatkontor – firmaet var konkurs, men jeg fikk mine feriepenger. I årevis etterpå bakte jeg alt brødet vi spiste hjemme. Jeg kan fortsatt slå opp boller og julekaker (nesten) helt perfekt. Men trælene og evnen til å tåle varme er forlengst borte. Og da jeg begynte å studere på BI, hadde jeg arbeidserfaring å henge organisasjonsteorien på.

Karriereminner

Postet den september 3, 2009 av Espen

Gjennom videregående skole og studietid på tidlig 80-tall hadde jeg ekstrajobb på Bjerke og Øvrevoll. Jeg jobbet i totalisatoren, som er den den delen av organisasjonen som har med hesteveddemål å gjøre. Oppgaven var å selge «bonger» – veddemål – og etterhvert også å betale ut gevinster. Jobben er ansvarsfull siden det er endel penger involvert, men også godt betalt. Hele totalisatoren var dengang og er for alt jeg vet fremdeles et familieforetakende – man ble ansatt fordi man kjente noen. I mitt tilfelle var det min fremtidige kone, svigerfar og svigerinne, som alle jobbet både på Bjerke og Øvrevoll. Bjerke på onsdag og søndag, Øvrevoll på tirsdager og lørdager.

Bjerke hadde på denne tiden tre tribuner – hovedtribunen (som nå heter Bjerkeboden), «bettongen» og «andre plass.» Hovedtribunen hadde restaurant (som serverte «tre-retters» og «to-retters») og var, naturlig nok, størst. Bettongen var en nyere og mindre tribune med god oversikt over selve løpet, tett ved stallene og med hesteinteressert klientell. Andre plass var en gammel og i denne sammenheng liten trebrakke lengst unna målområdet, med nedslitt interiør og ditto klienter. Det var bare seks terminaler der, gjennomsnittsomsetningen lå godt under de to andre tribunene, og restauranten serverte lapskaus i dype papptallerkener. Til gjengjeld gikk ølsalget bra.

Å jobbe på andre plass var en sosialantropologisk reise for en snill gutt fra rekkehus, en opplevelse som bokstavlig talt gjorde inntrykk. En ting var lukten – dette var lenge før noen røykelov, og andre plass var så innrøkt at jeg måtte ta en dusj (som sved i øynene) og skifte undertøy når jeg kom hjem. Foreldrene mine kunne lukte meg fra kjelleretasjen opp til kjøkkenet.

En annen ting var at jeg ble kjent med en del av Oslos befolkning jeg ellers ikke ville hatt mye kontakt med. Det kunne være litt pinlig – jeg gikk på Vahl gymnas, på Tøyen, og av og til gikk vi til Grønland for å ta T-banen. Da kunne det hende at noen av løsgjengerne rundt stasjonen hilste på meg og lurte på om jeg skulle på jobb på onsdag, noe som ikke akkurat var en statusgreie for en sjenert gymnasiast.

Det var mange fargerike personligheter på travbanen, mange av dem på andre plass. En tykk liten mann jeg har glemt navnet på (en han så ut som en forsoffen utgave av Danny DeVito) pleide å hoppe rundt og hyle av begeistring hver gang han vant. Han kjøpte som regel en 5-kroners vinnerbong på dagens absolutte favoritt, så gevinsten kan ikke ha vært mange kronene, men det er jo ingen grunn til ikke juble litt. Han var så tykk at han hadde fått kirurgisk behandling for fedme, men hadde bokstavlig talt sprukket, ble jeg fortalt, da han hadde møtt noen bekjente på Rennesvusjen (Resturant Rendevous, litt nedenfor Sinsenkrysset). De hadde veddet med ham om han kunne klare å spise hele menyen. Han klarte det nesten, før han måtte på sykehus.

«Finnen» var også et meget synlig innslag. Jeg fikk aldri tak i navnet hans, men han minnet om Robert Stoltenbergs Pirkka – bare 20 år eldre, betydelig mer alkoholherjet og 50% bredere over skuldrene. Finnen gikk med sort, tykk, halvlang skinnjakke, uansett vær, og hadde alltid problemer med å få sagt hvilke hester han skulle spille på. Ofte var han redusert til å bare peke i programmet.

Den mest fargerike personen var Jens (navnet er endret), kjent over hele travbanen. Jens var i 60-årene, minst 1.90, nærmest trillrund, og jovial på sin måte, en slags kjempeutgave av Carsten Byhring. Han hadde vært befal i Forsvaret (sersjant, ble det påstått) og når han fikk lyst (og det fikk han ofte) brølte han «Din døl!» så vinduene skalv. Jens hadde til tider litt problemer med drikke, som de fleste på andre plass. Derfor hadde han også litt problemer med økonomien – en gang forsøkte han å betale meg for en bong med to koteletter, i plastforpakning. Jens var ingen stor spiller. Det gikk i etpar femkroners i hvert løp, men han brukte mye tid på å bestemme seg for hva han skulle ha, gjerne rett før løpet startet og det var kø foran kassene.

Et av mine morsomste minner var da Jens skulle bestille seg noen bonger rett før et løp, og Finnen sto i køen bak ham. Jens brukte godt med tid, og Finnen ble synlig desperat bak der ettersom starten nærmet seg. Siden Finnen var dårlig til å uttrykke seg, bestemte han seg i stedet for å dytte vekk Jens slik at han kunne komme til. Han tok rennefart og braste inn i Jens bakfra. Jens’ store mage traff skranken så den knirket faretruende, og hele Jens fjæret inn og spratt ut igjen. Finnen fikk hele bevegelsesenergien sin i retur, gikk i bakken som et tre (bare fortere) og ble liggende og se opp i taket. Jens snudde langsomt på hodet og betraktet Finnen ettertenksomt. Så snudde han seg tilbake til meg, helt uaffisert, og fortsatte sin langsomme og tilsynelatende gjennomtenkte bestilling.

Etterhvert jobbet jeg andre steder på travbanen, blant annet i hovedkassen, der jeg lærte meg å telle penger fort (tell tre sedler tre ganger, legg en rundt, og du har 10), hvor mye kontanter utgjør rent fysisk (en skoeske med hundrelapper er en million), og hvordan man skal finne ut hvor i en stor pengebunke det mangler en seddel (bruk en vekt og vei buntene mot hverandre.) Penger var viktig – hvis man ga en kunde for mye penger tilbake, måtte man dekke det selv, ut fra en pott kalt «tellepenger». Jeg bommet noen ganger, men folk var forbausende ærlige – en sliten person kom tilbake med 500 kroner han hadde fått for mye igjen, husker jeg.

Det var mye penger i omløp på Bjerke, og stedet ble brukt til hvitvasking, noe bilparken utenfor indikerte. Siden staten bare tar 30% av inntektene (i tipping og Lotto er det 50%) og ens eget resultat til en viss grad kan påvirkes av kunnskaper (om hester, trenere og kusker) kan man jo alltid hevde at man er hesteekspert og har vunnet sine svarte penger på travbanen. Særlig hvis man kunne presentere en utbetalingskvittering, noe som travbanen skrev ut for alle som hadde vunnet mer enn et visst beløp på et enkelt spill. Dermed oppstod et marked: Hvis man vant en million, og ikke trengte skattekvittering, kunne man selge vinnerbongen (eller V5-kupongen) for 10% mer enn pålydende. En av de ansatte ble arrestert for å ha solgt uavhentede kvitteringer.

Andre triks fantes også. Rett etter at starten var gått og kassene stengt, var det en liten periode der man kunne annulere feilkjøpte bonger, og i teorien kunne man altså spille på en hest og annulere den dersom den hadde en dårlig start. (I praksis var dette ikke så lett som det høres ut som.) I blant publikum florerte lånevirksomhet og krangling om spleiselag, med intrikate og alment aksepterte regler – stoff til mangt et forskningsprosjekt i behavioristisk økonomi.

Bjerke og Øvrevoll var nokså forskjellige miljøer. Kundene på Øvrevoll tilhørte sosieteten eller ønsket å gjøre det i en helt annen grad enn på Bjerke, skjønt du fant alle slags mennesker begge steder. Omsetningen var mye høyere på Bjerke, men hestene på Øvrevoll hadde mye mer pompøse navn. Norge er et lite land, og det er ikke så mange som holder på med eller ser på galopp. Bjerke som organisasjon var og er mye større og mer profesjonell enn Øvrevoll, som minnet mer om en slags avansert hobbyvirksomhet (det var jo også bare løp om sommeren) med gamle, glovarme trebrakker, eldgamle kassaapparater, og manuelle systemer overalt. Små gutter og jenter hadde jobb som «stafett» og løp frem og tilbake mellom de ulike utsalgsstedene med papirer og penger i plastbokser.

Siden Øvrevoll var så lite, hendte det at det gikk løp med bare 4 eller 5 hester. Med liten omsetning betyr det at en enkelt spiller faktisk kan påvirke oddsen betraktelig. I Norge er oddsen automatisert – den beregnes ut fra hvor mange som har spilt på en vinnerkombinasjon og skal dele på totalbeløpet. Endel utenlandske bookmakers lar deg vedde på norske trav- og galoppbaner, og utbetaler i henhold til de lokale oddsene. Det gikk rykter om at noen som hadde gjort et kupp ved å spille, i London, på storfavoritten i et 5-hesters løp på Øvrevoll. Rett før løpet skulle gå, hadde de spilt hardt på de andre hestene i løpet og dermed drevet oddsene på favoritten i været. Dermed måtte bookmakeren i London utbetale mye mer penger enn de egentlig skulle gjøre.

Trav- og galoppbanene var altså et lite univers for seg selv, en meget interessant erfaring. Med heltidsjobb og etterhvert barn sluttet min kone og jeg både på trav- og galoppbanen, men i mange år etterpå var det slitne folk som hilste på meg når jeg gikk på Karl Johan. Mine kolleger på BI forundret seg over at jeg kjente endel av flyttefolkene da BI flyttet noen år etter. Røyklukten forsvant fra klærne, men jeg husker fremdeles fingerkombinasjonene for tvilling fem hester alle veier på de gamle terminalene.