Karriereminner

Gjennom videregående skole og studietid på tidlig 80-tall hadde jeg ekstrajobb på Bjerke og Øvrevoll. Jeg jobbet i totalisatoren, som er den den delen av organisasjonen som har med hesteveddemål å gjøre. Oppgaven var å selge «bonger» – veddemål – og etterhvert også å betale ut gevinster. Jobben er ansvarsfull siden det er endel penger involvert, men også godt betalt. Hele totalisatoren var dengang og er for alt jeg vet fremdeles et familieforetakende – man ble ansatt fordi man kjente noen. I mitt tilfelle var det min fremtidige kone, svigerfar og svigerinne, som alle jobbet både på Bjerke og Øvrevoll. Bjerke på onsdag og søndag, Øvrevoll på tirsdager og lørdager.

image Bjerke hadde på denne tiden tre tribuner – hovedtribunen (som nå heter Bjerkeboden), «bettongen» og «andre plass.» Hovedtribunen hadde restaurant (som serverte «tre-retters» og «to-retters») og var, naturlig nok, størst. Bettongen var en nyere og mindre tribune med god oversikt over selve løpet, tett ved stallene og med hesteinteressert klientell. Andre plass var en gammel og i denne sammenheng liten trebrakke lengst unna målområdet, med nedslitt interiør og ditto klienter. Det var bare seks terminaler der, gjennomsnittsomsetningen lå godt under de to andre tribunene, og restauranten serverte lapskaus i dype papptallerkener. Til gjengjeld gikk ølsalget bra.

Å jobbe på andre plass var en sosialantropologisk reise for en snill gutt fra rekkehus, en opplevelse som bokstavlig talt gjorde inntrykk. En ting var lukten – dette var lenge før noen røykelov, og andre plass var så innrøkt at jeg måtte ta en dusj (som sved i øynene) og skifte undertøy når jeg kom hjem. Foreldrene mine kunne lukte meg fra kjelleretasjen opp til kjøkkenet.

En annen ting var at jeg ble kjent med en del av Oslos befolkning jeg ellers ikke ville hatt mye kontakt med. Det kunne være litt pinlig – jeg gikk på Vahl gymnas, på Tøyen, og av og til gikk vi til Grønland for å ta T-banen. Da kunne det hende at noen av løsgjengerne rundt stasjonen hilste på meg og lurte på om jeg skulle på jobb på onsdag, noe som ikke akkurat var en statusgreie for en sjenert gymnasiast.

Det var mange fargerike personligheter på travbanen, mange av dem på andre plass. En tykk liten mann jeg har glemt navnet på (en han så ut som en forsoffen utgave av Danny DeVito) pleide å hoppe rundt og hyle av begeistring hver gang han vant. Han kjøpte som regel en 5-kroners vinnerbong på dagens absolutte favoritt, så gevinsten kan ikke ha vært mange kronene, men det er jo ingen grunn til ikke juble litt. Han var så tykk at han hadde fått kirurgisk behandling for fedme, men hadde bokstavlig talt sprukket, ble jeg fortalt, da han hadde møtt noen bekjente på Rennesvusjen (Resturant Rendevous, litt nedenfor Sinsenkrysset). De hadde veddet med ham om han kunne klare å spise hele menyen. Han klarte det nesten, før han måtte på sykehus.

«Finnen» var også et meget synlig innslag. Jeg fikk aldri tak i navnet hans, men han minnet om Robert Stoltenbergs Pirkka – bare 20 år eldre, betydelig mer alkoholherjet og 50% bredere over skuldrene. Finnen gikk med sort, tykk, halvlang skinnjakke, uansett vær, og hadde alltid problemer med å få sagt hvilke hester han skulle spille på. Ofte var han redusert til å bare peke i programmet.

Den mest fargerike personen var Jens (navnet er endret), kjent over hele travbanen. Jens var i 60-årene, minst 1.90, nærmest trillrund, og jovial på sin måte, en slags kjempeutgave av Carsten Byhring. Han hadde vært befal i Forsvaret (sersjant, ble det påstått) og når han fikk lyst (og det fikk han ofte) brølte han «Din døl!» så vinduene skalv. Jens hadde til tider litt problemer med drikke, som de fleste på andre plass. Derfor hadde han også litt problemer med økonomien – en gang forsøkte han å betale meg for en bong med to koteletter, i plastforpakning. Jens var ingen stor spiller. Det gikk i etpar femkroners i hvert løp, men han brukte mye tid på å bestemme seg for hva han skulle ha, gjerne rett før løpet startet og det var kø foran kassene.

Et av mine morsomste minner var da Jens skulle bestille seg noen bonger rett før et løp, og Finnen sto i køen bak ham. Jens brukte godt med tid, og Finnen ble synlig desperat bak der ettersom starten nærmet seg. Siden Finnen var dårlig til å uttrykke seg, bestemte han seg i stedet for å dytte vekk Jens slik at han kunne komme til. Han tok rennefart og braste inn i Jens bakfra. Jens’ store mage traff skranken så den knirket faretruende, og hele Jens fjæret inn og spratt ut igjen. Finnen fikk hele bevegelsesenergien sin i retur, gikk i bakken som et tre (bare fortere) og ble liggende og se opp i taket. Jens snudde langsomt på hodet og betraktet Finnen ettertenksomt. Så snudde han seg tilbake til meg, helt uaffisert, og fortsatte sin langsomme og tilsynelatende gjennomtenkte bestilling.

Etterhvert jobbet jeg andre steder på travbanen, blant annet i hovedkassen, der jeg lærte meg å telle penger fort (tell tre sedler tre ganger, legg en rundt, og du har 10), hvor mye kontanter utgjør rent fysisk (en skoeske med hundrelapper er en million), og hvordan man skal finne ut hvor i en stor pengebunke det mangler en seddel (bruk en vekt og vei buntene mot hverandre.) Penger var viktig – hvis man ga en kunde for mye penger tilbake, måtte man dekke det selv, ut fra en pott kalt «tellepenger». Jeg bommet noen ganger, men folk var forbausende ærlige – en sliten person kom tilbake med 500 kroner han hadde fått for mye igjen, husker jeg.

Det var mye penger i omløp på Bjerke, og stedet ble brukt til hvitvasking, noe bilparken utenfor indikerte. Siden staten bare tar 30% av inntektene (i tipping og Lotto er det 50%) og ens eget resultat til en viss grad kan påvirkes av kunnskaper (om hester, trenere og kusker) kan man jo alltid hevde at man er hesteekspert og har vunnet sine svarte penger på travbanen. Særlig hvis man kunne presentere en utbetalingskvittering, noe som travbanen skrev ut for alle som hadde vunnet mer enn et visst beløp på et enkelt spill. Dermed oppstod et marked: Hvis man vant en million, og ikke trengte skattekvittering, kunne man selge vinnerbongen (eller V5-kupongen) for 10% mer enn pålydende. En av de ansatte ble arrestert for å ha solgt uavhentede kvitteringer.

Andre triks fantes også. Rett etter at starten var gått og kassene stengt, var det en liten periode der man kunne annulere feilkjøpte bonger, og i teorien kunne man altså spille på en hest og annulere den dersom den hadde en dårlig start. (I praksis var dette ikke så lett som det høres ut som.) I blant publikum florerte lånevirksomhet og krangling om spleiselag, med intrikate og alment aksepterte regler – stoff til mangt et forskningsprosjekt i behavioristisk økonomi.

Bjerke og Øvrevoll var nokså forskjellige miljøer. Kundene på Øvrevoll tilhørte sosieteten eller ønsket å gjøre det i en helt annen grad enn på Bjerke, skjønt du fant alle slags mennesker begge steder. Omsetningen var mye høyere på Bjerke, men hestene på Øvrevoll hadde mye mer pompøse navn. Norge er et lite land, og det er ikke så mange som holder på med eller ser på galopp. Bjerke som organisasjon var og er mye større og mer profesjonell enn Øvrevoll, som minnet mer om en slags avansert hobbyvirksomhet (det var jo også bare løp om sommeren) med gamle, glovarme trebrakker, eldgamle kassaapparater, og manuelle systemer overalt. Små gutter og jenter hadde jobb som «stafett» og løp frem og tilbake mellom de ulike utsalgsstedene med papirer og penger i plastbokser.

Siden Øvrevoll var så lite, hendte det at det gikk løp med bare 4 eller 5 hester. Med liten omsetning betyr det at en enkelt spiller faktisk kan påvirke oddsen betraktelig. I Norge er oddsen automatisert – den beregnes ut fra hvor mange som har spilt på en vinnerkombinasjon og skal dele på totalbeløpet. Endel utenlandske bookmakers lar deg vedde på norske trav- og galoppbaner, og utbetaler i henhold til de lokale oddsene. Det gikk rykter om at noen som hadde gjort et kupp ved å spille, i London, på storfavoritten i et 5-hesters løp på Øvrevoll. Rett før løpet skulle gå, hadde de spilt hardt på de andre hestene i løpet og dermed drevet oddsene på favoritten i været. Dermed måtte bookmakeren i London utbetale mye mer penger enn de egentlig skulle gjøre.

Trav- og galoppbanene var altså et lite univers for seg selv, en meget interessant erfaring. Med heltidsjobb og etterhvert barn sluttet min kone og jeg både på trav- og galoppbanen, men i mange år etterpå var det slitne folk som hilste på meg når jeg gikk på Karl Johan. Mine kolleger på BI forundret seg over at jeg kjente endel av flyttefolkene da BI flyttet noen år etter. Røyklukten forsvant fra klærne, men jeg husker fremdeles fingerkombinasjonene for tvilling fem hester alle veier på de gamle terminalene.

4 thoughts on “Karriereminner

  1. Vakkert, rett og slett!
    Jeg håper det kommer flere slike historier. Jeg har selv mange gode minner fra noen veldig interessante jobber fra da jeg gikk på videregående og BI.
    Hilsen din trofaste men fortsatt anonyme leser.

Kommentarer er stengt.