Månedlige arkiver: august 2026

Vibe koding og den grunnleggende forståelsen

Postet den av
Svar

Er det noen vits i å skjønne kode når vi bare kan fortelle en robot hva vi vil ha?

Proto-digitalisering

På det glade åttitallet jobbet jeg i IT-avdelingen på BI. Der gjennomførte jeg, nærmest på egenhånd, en digitaliseringsprosess. Uten at jeg var klar over at det var det jeg gjorde.

Det gjaldt karakterer, som det gjerne gjør i en akademisk sammenheng. BI hadde gått fra omtrent 3000 studenter i 1985 til 20000 i 1988, og dermed ble publisering av karakterene en nokså omfattende affære. For heltidsstudentene gjorde vi det ved å skrive ut en mange meter lang karakterliste, på pysjamaspapir med en kjedeskriver, og tapetsere en av gangene på bygget med dem. Listen var gruppert etter kurs og sortert etter studentnummer, og ca 25000 linjer lang. Studentene fant kurset sitt og lette seg møysommelig nedover til de fant studentnummeret sitt, og deretter karakteren, med påfølgende jubel eller skuffelse, alt ettersom. For de studentene som bodde annensteds i landet, hadde vi endel studentassistenter som satt med en tykk papirbunke og svarte i telefonen.

Nuvel. Jeg tenkte at dette kunne gjøres på en smartere måte, så jeg satte meg ned og skrev et lite program (i programmeringsspråket REXX, av alle ting). Programmet spurte etter studentnummeret, lette gjennom karakterlisten og skrev ut de relevante karakterene på skjermen. I tillegg viste programmet strykprosent og gjennomsnittskarakter for hvert kurs. Alle dataene lå på en stormaskin, så jeg fikk tak i noen gamle terminaler og satte dem opp. (BI hadde fått en masse terminaler gratis og hadde dem på lager.) Studentene kunne da gå opp til en av fem terminaler, skrive inn sitt syvsifrede studentnummer, trykke «Enter», og få karakterene opp på skjermen. Studentassistentene ved telefonen fikk sin egen terminal.

Prosjektet var en suksess: Det kostet nesten ingenting, vi slapp å skrive ut masse papir og henge det opp, studentassistentene fikk en lettere jobb, telefonsamtalene ble kortere og dermed billigere, og så videre. Det var også populært, både hos brukerne og i organisasjonen. Riktignok klaget noen studenter over et emosjonelt ubehag ved å få alle karakterene sine rett opp i fleisen uten forvarsel (i stedet for den noe mer skånsomme prosessen ved å finne dem en og en), men slik er det med enhver endring, man kan ikke gjøre alle til lags.

(En liten parentes til dagens studenter: Husk at dette skjedde på et tid da internett og PC var forbeholdt eksperter og entusiaster; mobiltelefoner kostet det samme som en bruktbil, veide flere kilo og kunne bare snakkes i; og all skriftlig korrespondanse skjedde på papir. Det er faktisk ikke så lenge siden.)

Kode og kodeforståelse

Programmet jeg hadde skrevet, var nokså enkelt: Spør etter studentnummer, finn alle linjer med dette nummeret i, og skriv dem på skjermen. Problemet var at selve tekstfilen var for stor for vår IBM 4381 VM/CMS stormaskin. Hvis programmet skulle søke gjennom alle de 25000 linjene, ville det ta så lang tid og bruke så mye datakraft at det ikke var aktuelt. Jeg måtte derfor gjøre en hel del tekniske finurligheter slik at bare en relativt liten del av filen ble lastet inn i arbeidsminnet. I korthet besto dette i å finne ut antall linjer i filen, høyeste og laveste studentnummer, og så klippe opp filen i passende biter som så kunne lastes inn basert på studentnummeret.

For å få til dette måtte jeg definere noen variable, bruke nokså komplisert kode med flytting inn og ut av arbeidsminne, og dele programmet opp i en startprosedyre og en loop som spurte etter studentnummeret. Programmet ble et par A4-sider langt, men det fungerte og klarte en responstid (for en standard virtuell maskin) på under et sekund. Jeg hadde skrevet kommentarer og dokumentert så godt jeg kunne, gjorde noen endringer året etter, men så ble programmet til noe som bare tikket og gikk, og jeg brukte ikke mer tid på det.

I 1990 flyttet jeg til USA for å ta en doktorgrad. Sommeren etter var jeg tilbake på BI for å besøke mine gamle venner i IT-avdelingen. En av dem ba meg om å gjøre en endring i karakterprogrammet. Jeg satte meg ned, og fant at jeg hadde glemt hvordan programmet fungerte, selv om jeg hadde skrevet den selv og sett på den for litt over et år siden. Ingen andre hadde sett på det heller – programmet hadde fungert, og nå var hele karakterpubliseringsprosessen basert på et lite program som ingen skjønte.

Det tok meg et par timer, så hadde jeg forstått det, og skrev om programmet til noe mer strukturert og svært mye mer dokumentert, og sørget for at et par av mine kolleger hadde kontroll. Men episoden lærte meg noe om hvor avhengige vi er av små, kvikke rutiner som er nokså lette å lage for en person og nokså vanskelige å vedlikeholde for flere.

Trenger vi å egentlig forstå hvordan ting fungerer?

Det lille karakterprogrammet mitt skulle gjøre en enkel funksjon, og kompleksiteten var et resultat av at teknologien på dette tidspunktet var svak, og at jeg dermed måtte gjøre endel nokså teknisk programmering for ikke å overbelaste maskinen. Å finne riktige linjer i en fil på 25 000 linjer er i dag noe som kan gjøres med en enkel kommando eller ferdig rutine. I dag ville programmet antakelig vært 4-5 linjer langt, og superenkelt å forstå.

Eller?

Hadde jeg programmert dette i dag, ville jeg antakelig ha brukt Claude Code eller en annen AI-funksjon, og ganske enkelt fortalt hva jeg ville ha. Gitt at ting nå er tilknyttet Internett (og tilgangen dermed ikke lenger begrenset til fem fysiske terminaler i et rom) ville jeg måttet legge på en masse funksjonalitet for å ha sikker innlogging, hindre at roboter suget ut hele karakterfilen, universell tilrettelegging, hjelpetekster, og så videre. Det resulterende programmet ville fungert – men jeg ville, om jeg i det hele tatt hadde kunnet se på det, ikke forstått hvordan jeg manuelt skulle fikse det hvis noe spesifikt skulle endres.

Dette kan være et problem for en enkeltperson, særlig hvis man rett og slett ikke får til å fortelle AI’en hva det er man vil ha. Men hvis programmet skal inngå i et større hele og danne grunnlag for andre programemr, blir det vanskelig.

Ett byggverk basert på tillit og frivillighet

«Don’t want money. Got money. Want recognition.»
— signaturlinje, midten av 80-tallet

All moderne programvare er bygget opp som et sett av byggestener. Når du snakker, skriver eller klikker til en datamaskin, snur programvaren seg og forteller annen programvare hva den skal gjøre – og så videre. Selve utførelsen blir distribuert ut til en masse små programmer som er svært spesialisert – du kan tenke på det som et byråkrati der du snakker til en kundebehandler, og hovedutfordringen ligger i å finne akkurat den personen eller enheten som har ansvaret for å gjøre den jobben.

Dette er små og store, hardt arbeidende programmer som gjør alt fra enkle ting (som å rydde opp fragmenter av gammel moro fra arbeidsminne eller lagringsmedium) til svært kompliserte verktøy for dokumentoppbygging (som Don Knuth‘s legendariske TeX, for eksempel). Mange av programmene er skrevet for svært mange år siden – men hvis de virker, er det jo liten grunn til å endre dem, unntatt hvis verden rundt endrer seg. De er gjort gratis tilgjengelige, fordi det rett og slett ikke finnes noen god måte å selge dem på – og kildekoden ligger åpent tilgjengelig for alle. Det betyr at alle kan endre den, men også at alle kan verifisere den.

Valutaen i dette systemet er ikke penger, men ære og berømmelse – innenfor en liten, men viktig krets – og veien til medlemsskap går gjennom hardt og helst briljant arbeid. Prosessen er ikke ulik den akademiske publiseringsprosessen, med fagfellevurdering og revisjoner. Men nå han altså hvem som helst bygge et program ved å be om det. Endel av de som gjør dette, ønsker å markere seg som programmerere inn i den åpne kildekodeverdenen – og dermed får de som skal vedlikeholde disse programmene et kjempeproblem med massevis av forslag til endringer generert av AI, som er lett å skrive men vanskelig å teste og kontrollere. Ikke ulikt offentlig forvaltning, som nå får massevis av klager, søknader og henvendelser som er AI-generert og i stand til å skrive like feilfritt og byråkratisk norsk (eller nynorsk, for den saks skyld) som de selv er.

Og dermed kan faktisk den tekniske infrastrukturen vi alle bruker og baserer oss på, over tid bli nokså morken og upålitelig.

En utvikling basert på gjenbruk og optimalisering

Bilde: Fra Singh (2919)

En ting er at den menneskelige kontrollmekanismen overveldes (Baltes et al, 2026) – man kan jo argumentere for at vi kanskje skal slutte med alle disse smårutinene og heller bare be AI’en generere store programmer hver gang vi trenger dem. Datamaskiner er jo så kraftige likevel, så det spiller vel liten rolle hvordan dette gjøres på innsiden så resultatet er det vi vil ha? Vi stoler jo på maskinlæringsmodeller basert på nevrale nettverk, der ingen kan forklare presist hva som skjer med hver enkelt beslutning – men som valideres ved å teste på data modellen ikke tidligere har sett. Kunne vi ikke gjort det samme med andre programmer?

Vel, gjør vi det, pirker vi borti kanskje den viktigste grunnen til at hele IT-teknologien har utviklet seg så fort som den har gjort: Gjenbruk av programkomponenter, opprinnelig del av et større (og norskutviklet) konsept kalt objektorientering. La meg ta et tradisjonelt eksempel: Sortering. Det finnes mange ulike måter å sortere en liste på, så det er ikke noe man som programmerer skriver selv. I stedet bruker man en liten kommando som kaller opp et allerede skrevet program. Sett nå at jeg skulle komme på en måte å sortere på som er raskere enn noe annet. Da ville jeg skrevet den som et program – eller foreslått en endring i et allerede eksisterende, mye brukt program – som så ville blitt implementert. Dermed vil alle programmer som bruker sortering bli raskere – ikke bare de programmene som blir skrevet etter at den nye sorteringsmåten er kjent, men alle programmer som sorterer ved hjelp av det allerede eksisterende programmet.

I fysisk produksjon kan komponenter ikke kan oppdateres eller byttes uten bruk av tid og penger. I kunnskapsproduksjon kan bytte av teori kan ta lang tid (Kuhn, 1962). Men innen software vil en liten forbedring i en underliggende (og mye brukt) komponent kunne bli en stor og viktig forbedring for et større system så og si øyeblikkelig. Dette ble klart for meg på tidlig nittitall, da jeg skrev om et av de første objektorienterte forretningssystemene: Da systemet var helt nytt, tok det flere minutter å skrive ut en faktura, i et firma med to millioner kunder. Den tiden gikk ned til noen få sekunder etter at man hadde optimalisert de mest brukte underliggende komponentene (Andersen & Konsynski, 1992; Davis & Morgan, 1993).

Og der har du forskjellen på digital og fysisk ytelsesforbedring – en forskjell som gjør at så fort noe blir digitalt, tar det av i forhold til alle andre teknologier. Den hastigheten har du ikke i generativ AI – i hvert fall ikke i resultatene – inntil språkmodellen lærer å reflektere over sitt eget handlemønster, dekomponere det og deretter optimalisere de mest brukte objektene.

Og det er ikke noe man kommer til å få til med Vibe coding med det første i alle fall…

Referanser:

Andersen, Espen, and Benn R. Konsynski. 1992. “Brooklyn Union Gas: OOPS on Big Iron.” HBS Case 192-144
Baltes, Sebastian, Marc Cheong, and Christoph Treude. 2026. “‘An Endless Stream of AI Slop’: How Developers Discuss the Burden of AI-Assisted Software Development.”
Davis, John, and Tom Morgan. 1993. “Object-Oriented Development at Brooklyn Union Gas.” IEEE Software (January):67–74.
Kuhn, Thomas S. 1962. The Structure of Scientific Revolutions. Chicago, IL: The University of Chicago Press.
Learner, Sam. 2026. “Who Cleans up after the Vibe-Coding Party?” Financial Times, July 11.
Singh, Tarry. (2019) “Software Ate The World, Now AI Is Eating Software.” Forbes (Cognitive World), Retrieved August 19, 2026.

KI: Tenk mulighet, ikke bare konsekvens

Postet den av
Svar

Oppsummering: Bra panel med deltakere som har faktisk kunnskap og erfaring med KI, ikke bare meninger. Hovedkonklusjon (og dagens frase): Vi må slutte å lede med konsekvens, og i stedet lede med muligheter.

(Notater fra Arendalsuka. ADVARSEL: Dette er liveblogging (uten KI, forresten), og har nok masse feil og hull…)

Annen dag på Arendalsuka, flere seminarer, deriblant et om KI etter hypen: Hvordan realisere verdi fra KI, med blant annet John Lervik, som jo må kunne sies å ha realisert endel verdier på nettopp det (om ikke språkmodeller ennå).

Søreide innleder med å snakke om Arendal, som fikk et skikkelig krakk da dampskipene kom og seilskutenes tid var over. Sjåtil fra BCG ser AI som «tidenes mulighet», og viser til en undersøkelse hvor vi konkluderer med at det er en boble på vei – ikke en teknologiboble, men en mulighet til å automatisere svært mye, særlig innen saksbehandling. Han snakker om en «verdiboble» – ledere rapporterer at målbare gevinster av Ai så langt er små. Spesielt for Norden var at forventninger til verdi var høyere enn i andre land, mens investeringsmiksen var mindre ambisiøs. Bruker mesteparten av pengene på å rulle ut, ikke til å investere in ny arbeidsflyt og annet. BCG regner derfor med at disse forventingene ikke blir innfridd.

Søreide spør om hvordan Europa ligger an in forhold til USA og Kina. Sjåtil mener ledelse er stor, fordi mulighetsorienteringen er annerledes i USA. BCG monitorerer hva som sies på kvartalspresentasjoner. I Europa er det en nedgang i snakk om AI, mer mot kost, mens det stiger fortsatt i USA. Europa leder med konsekvenser, USA med muligheter.

Hvordan bruker dere AI i BCG: Rammerverk rundt deploy, reshape, invent. Unge konsulenter kan bruke verktøyene, så deploy går greit. Reshape handler om å bruke agenter til å endre arbeidsprosesser. Den store er fortsatt invent, utvikler forretningsmodellen mot å ta betalt for resultater i stedet for innsats.

Deretter er det paneldebatt.

John Markus: Har jo kunnet realisere verdier, men nesten synd at Cognite ble kjøpt opp, burde være mulig å gjøre det selskapet stort i Norge. Synes diskusjonen er alt for basal, alt for fokusert på problemene. Cognite hadde en visjon om å bli best i verden og et eierskap som var med, kunne rekruttere team, og gikk globalt med en gang, bygget på en sterk prosessindustri i Norge.

Trygve Håkedal: Storebrand har vært i business siden 1767, har evne til omstilling. Vi tenker KI som neste kapittel i den historien. KI har vært en del av finans lenge, prisiing, risiko etc. Generativ AI begynte bredt, utforsket potensialet. Satte et team på 6 personer i 6 måneder – kunne vi lage en agent. Den fungerer og er live i dag, fikk en pris for beste agent i forsikring. Men hvordan skal dette skaleres, og det kommer ned til å redesigne virksomheten og prosessene.

Ishita Barua: BCG-rapprten ser at vi kun 4% av organisasjoner som investerer i genAI får gevinst. Dette er helt i tråd med Solows paradoks fra 1987. The magnificent seven red på Internett-bølgen, og det tok tid. GenAI vil bli like omfattende. Leger, for eksempel, sier de har gevinster på 2-3 timer fra tale-til-tekst, studier viser ca. 13 minutter…

Tom Even Mortensen: investerer i skaleringsselskaper i Europa, god tid å være investor, disse selskapene har teknologien i forretningsmodellen. Den første bølgen er over, nå ser investorer etter varig bruk av data, både dine egne og andres. Vi ser etter selskaper i krysning mellom fysisk og software. Et eksempel er OneX. Norge har en base i industri som kan danne grunnlag til optimalisering innen. Svenskene har tatt ledelsen, ikke bare i Norden men i Europa.

Sjåtil: Enighet i panelet, så hva bør vi gjøre annerledes. Innovasjon rundt asset-heavy industri. Europa har sterke krefter for å få tidlig kontroll, det kan være en ulempe når man skal implementere en teknologi i stor skala.

Håkedal: Viktig som BCG sa, ikke lede på konsekvens, men på muligheter.

Lervik: Det viktigste er jo at lederne tar ansvar og står opp, utdanner seg på teknologien. Må tenke verdi og skalering av verdi, ikke bare Copilot og enkle forbedringer, må organisere som et program med deltakere på tvers av organisasjonen. Ikke deleger til digitalavdelingen, det er helt feil.

Tom Even: Viktig å tenke globalt med en gang, ser enorm produktivitet der. 10 mennesker kan gå globalt. Noen bransjer er tidlig ute, som advokatbransjen.

ishita Barua: Oppstartfirmaer kan automatsere, har selskap i England som lager journalsystemer i stort med fire ansatte. Vi kan være enormt produktive, men vi må skjerme det som ikke kan skaleres, nemlig dømmekraften vår.

Hva skal man fortelle politikerne?

Sjåtil: Vi har en bra legacy industri, har god tilgang til (i hvert fall offentlig) kapital, og vi har kompetanse. Men det er en utfordringer med å «turn around a successful company». Komfort er mye vanskeligere enn krise. Kombinert med en desentraliisert beslutningsstruktur, så ting tar tid. Må begynne med utdanning, vi har tatt et kollektivt valg om at våre barn skal lære litt mindre enn andre. Pilen går ikke i riktig retning. Vi må også evne å tiltrekke oss privat kapital til omstilling og utvikling.

Abeila: Like stor fomue i Sverige, men den sitter i husholdningene…

Trygve: Finans har vært en ledende næring innen produktivitetsvekst, siden 2000-tallet. For vår næring er det viktigste at vi klarer å opprettholde dette momentet, at det ikke legges for mye mange begrensninger. Må treffe en balanse mellom tllstrekkelig kontroll og tilgang på verdensledende teknologi.

Tom Even: Norge ligger lavt på tidligfase-kapital, det gjør neo med evnen til å skalere. Mange gode selskaper går ut av landet for tidlig. Det er lettere for en norsk gründer å flytte til Sverige eller England, der miljø og kapital finnes. Det er bekymringsfullt over tid. Mye institusjonell kapital i Norge er ikke i dette markedet i det hele tatt. De burde jo gi sine fremtidige pensjonister en del i fremtidens teknologi.

John Markus: Det haster veldig, ting går fortere, vi har ikke tid til å vente og se hva som skjer. Og det er vanskelig når det ikke er krise. I stedet for å fokusere på subisidier, så kreves det ikke så mye i støtte for å til innovasjon med KI. En form for risikoavlastning for innovasjon, på bedriftsskattesystemet, hadde vært bra. Men dette må skje fort, og det er nesten ingen politikere som forstår hva vi snakker om – jeg har brukt mye tid på det…

Ishita: Vi mister mange folk til USA, det beste eksemplet er jo Demis Assabis i Deepmind, som kunne vært europeisk men har kommet i amerikanske eie fordi europeerne ikke slo til. Innen helse kan vi gjøre mye, forstå sammenhenger mellom gener og sykdom, lage molekyler (der er alle investorene, særlig innen slankesprøyter), finne pasienter som skal inn i kliniske studier. Norge har ikke noen fordel i den midterste eller den første, men vi har gode helsedata, der kan vi gjøre noe og det kan være vår rolle.

Sjåtil: Det viktigste er mulighetsorienteringen, men kanskje også å gi slipp på noe for å ta en mulighet. Og dette haster.

Rikets tilstand på kunstig intelligens (Arendalsuka)

Postet den av
1

(Notater fra første arrangement på Arendalsuka: Rikets tilstand på kunstig intelligens. ADVARSEL: Dette er liveblogging, masse feil og hull…)

Scene fra bardisk en tidlig morgen (bilde tatt med Pervobriller fra Meta…)

Stappfullt arrangement, kom 20 minutter før og fikk ståplass i baren med såvidt plass til laptop’en Utrolig mye grått hår og blanke skaller, snittalder godt over 50. Lurer på hvor mye reell AI-kompetanse det er i rommet…

En dårlig og en god nyhet annonseres. Den gode er fra en studie av Rambøll som heter IT i praksis, spørreundersøkelse rundt omkring. Økning i bruk av KI, 66% av bedrifter bruker KI. 54% opplever gevinst, men gevinsten kommer på individnivå (dårlig nyhet). Dårlig nyhet: Fallende tillit til bruk av KI. Grovt sett: En tredjedel positive, en tredjedel negative, en tredjedel på gjerdet, mer eller mindre.

Platt paneldebatt, ingen har egentlig noe svar eller uvanlig synspunkt: Kommunikasjonsutfordringer, mye svartmaling, klarer ikke å kommunisere fordelene godt nok. Offentlige institusjoner får mange flere innynsbegjæringer, fordi folk kan skrive selv – så det handler om hverdagsvirkninger for folk flest, og representerer en demokratisering. Folk bruker det, men innrømmer ikke at de gjør det.

Næringslivet klarer ikke å skape verdi, derimot. Stian Jensen (nScale) ikke så sikker på at dette stemmer – verdiskapning skjer, men er lite synlig. Teknologien skal inn i mange prosesser og teknologilag, så det tar tid. EU deregulerer og legger mange millioner på bordet fordi det er kritisk, også for sikkerhet og suverenitet. Norge kan ta en stor posisjon pga. kraftressurser og klima, som har en strategisk og politisk fordel langt ut over det økonomiske. Norge som Europas regnemaskin? Morten Goodwin: Forskjell på å ta i bruk og å innovere. Vi bør bygge oss vekk fra avhengigheten av store amerikanske tech-selskapene. Jensen: Vi har kontroll også på datakraften, så alternativer finnes. Øyvind Husby: Bruker masse kunstig intelligens i f.eks. cybersikkerhet. Men Norge er best på å ta i bruk (også i det offentlige) men klarer ikke å gjøre penger på det: Lite investeringer, lite utdanning, lite forskning i forhold til Sverige og Danmark. Morten Goodwin: Kulturforskjell, vi er ikke vant til å starte nye bedrifter, vi har konsulentbedrifter i stedet – for mye fokus på kortiktige forbedringer og for lite på å bygge langsiktige kompetanse.

Politikerdebatt: SV, Høyre og en fra AP. Ønsker å fokusere på bestemmelse og retning. SV snakker om utfasing av ting som Microsoft, ønsker fortgang, men ikke noe spesifikt. AP snakker i full fart om å øke utfallsrom og fleksibilitet. Høyre klager over at det har blitt 3000 byråkrater etter at KI er faset inn, så det er liten effekt. Når AP snakker om datasentre som digitale smelteverk, så gir ikke det eierskap til data og kompetanse. AP vil ikke ha konsesjonsordning, det vil SV og Høyre. SV: Styrer mot et kraftunderskudd, Agder har blitt teppebombet av folk som vil bygge vindmøller og datasentre, Morrow og havvind. Og så er det stopp. Høyre ønsker at datakraften skal brukes i Norge og at spillvarmen skal utnyttes. Stian Jensen. Det er ikke nok selskaper som vil bruke denne regnekraften i Norge – kanskje vi kan stimulere til det? SV: Kommunene bør ikke ta disse beslutningene alene, trenger nasjonalt regelverk og et moratorium. Høyre vil ikke det, men vil ha noen nasjonale føringer, nasjonal strategi som med oljen. AP mener vi har kraftoverskudd og vil ha en mindre restriktiv linje, energilov som hindrer politisk innblanding. SV vil ha transparency rundt eierskap.

Konklusjon: Ikke så mye nytt, egentlig. Men havvind og datasentre er satsingsområder, og AP lengter tilbake til tungindustrien. Det er noe ritualistisk over diskusjonen.

Jaja.

(Så er det pause og tid for litt oksygen.) Annen halvdel av seminaret skal handle om en «stor nyhet» som gjelder konsulentbransjen, så vi får se hva TEK Norge har å by på.

Først snakkes det litt om TEK-pulsen, en løpende oppdatering av fakta om teknologisamfunnet. Teknoloigindustrien er like stor som oljen.

Etter en laang fanfare: Konsulentpulsen, en tilsvarende tjeneste for konsulentbransjen.

Steinar etellerannet fra Econ Innsikt. Konsulentbransjen har dystopiske fremstillinger om at AI kom til å bortradere bransjen. Derfor investerte de tidlig, og dermed har de kompetanse å selge hva gjelder bruk av teknologien. Krevende år i 2025, men veksten er betydelig igjen. Veksten har vært der siden 2018, men lønnsomheten har gått ned. Bruker KI til automatisering, så man forventer at veksten skal opp igjen pga. AI og sikkerhet, som etterspørres. Rangering av konsulentselskaper med mer enn 50 ansatte.

Har Arendalsuka hoppet over haien?

Postet den av
1

(Krysspostet fra Comunita-bloggen.)

The Fonz, spilt av Henry Winkler, kort tid etter at TV-serien passerte toppen.

Amerikanske produsenter av TV-serier har et uttrykk som heter «jumping the shark«. Uttrykket kommer fra TV-serien «Happy Days», der en av hovedpersonene, The Fonz, hoppet over en hai med vannski. Uttrykket betegner det øyeblikket et kreativt produkt, TV-serie eller merkevare passerer toppen, slipper opp for friske ideer, og kommer opp med tåpelige og overdrevne stunt i et forsøk på å beholde publikum.

Hva Arendalsuka gjelder, så har den jo eksistert i 14 år, og man kan jo spørre seg om konseptet er like friskt som det var da man startet, inspirert av den svenske Almedalsveckan. Det har ikke væt mangel på kritiske røster: Mimir Kristiansson, i kjent stil, kalte den «en festival for de som ble mobbet på ungsdomsskolen«, som kanskje sier mer om hans forhold til mobbing enn noe annet. En parterapeut mener det er «den store utroskapsuken» med påfølgende ekteskapskriser.

Jeg vet ikke om det er så veldig mange rare stunts her. Det er mulig å få en joggetur med Petter Stordalen klokken svært tidlig i morgen, og jeg skal kanskje på «statistikkfest» med Harald Eia og Erna Solberg i kveld, men om det kvalifiserer som et haihopp er litt uklart for meg. Det mangler riktignok ikke på illsinte innlegg i LinkedIn-feeden om hvor kontrollert det hele er (gjerne med et AI-generert bilde med masse piler og karikaturer) som en forklaring på hvorfor forfatteren ikke skal hit. Men langt de fleste arrangementene er debatter av et eller annet slag, med et spørsmål som tittel.

Et mer reflektert argument jeg har litt sans for, er Terje Hauans innlegg på Ytring, der han sier at Arendalsuka har gått fra å være en debattuke til en kosepratuke, fordi fler og fler arrangementer ikke lenger tillater spørsmål fra salen: «Dialog erstattes av regisserte innlegg fra inviterte deltakere, som i stor grad representerer de samme miljøene, institusjonene og perspektivene.»

Paneldeltakere og arrangører, akkurat som studenter, vil gjerne ha kontroll, ser det ut til.

Så får vi se da, om dette arrangementer er på overtid og trenger fornying (det er i alle fall et langt nok program). Rapport kommer.

PS: Som tidligere rapportert, brukte jeg Claude til å sette sammen et personlig program for meg. Den første dagen hadde den satt opp to arrangementer som ikke finnes, men som definitivt ville vært interessante om de hadde funnet sted.

Jaja.

Mens vi venter på Arendalsuka

Postet den av
Svar

(Dette innlegget er krysspostet fra Comunita-bloggen.)

Comunita er i år til stede på Arendalsuka – i maritim form (hvilket vil si at vi har en båt i gjestehavnen – plass 302, se etter Comunita-flagget) og inviterer alle som er interessert til en prat*.

Hovedkvarteret om dagen. Velkommen til en prat og en pause mellom seminarene.

Stemningen i Arendal er litt «stille før stormen», det rigges scener og telt og gatene er fulle av varebiler og tilhengere og folk i svarte T-skjorter. I gjestehavnen er det frisk bris, mange store båter som kommer inn, og båtvertene har stort sett blondt hår og lange negler og vet ikke hva de skal gjøre med et tau. Underholdningen er sikret, med andre ord.

Statsraad Lehmkuhl, en av de andre båtene i Arendal, er også på plass.

Programmet dette året har 2245 arrangementer og er voldsomt preget av AI, i den grad at et av seminarene heter «Tar AI for mye plass i Arendal?» Det korte svaret er ja, og situasjonen minner om Internett i 2001, da ethvert firma med en x eller sTuDLy cAPs i navnet fikk funding.

Selv har vi brukt Claude for å lage personifiserte programmer – for Espens vedkommende ved å be Claude lese bloggen hans og deretter sette opp et prioritert program for uken. Espens kone Kristine, som har holdt foredrag her før, har fått sitt eget program med fokus på skolefravær og spesialpedagogikk.

Erfaringsrapport kommer, og hvis Claude sender oss til Sandefjord eller Tvedestrand skal vi si fra…

Det skal bli spennende å se hva Arendalsuka er når man er her – i stedet for bare å være innom én dag eller ett arrangement. Det er et visst preg av «kommunikasjonsrådgiverolympiade«, og så mange arrangementer at alt slår alt i hjel, men det er jo morsomt med noen dager der man bare kan går rundt og høre på ideer og meninger og ikke være forpliktet til annet enn å ha det hyggelig og kanskje skrive litt om hva man har opplevd.

Og dermed – hjertelig velkommen!

* Hvis båten er tom, send en SMS til Espen på 4641 0452. Antakelig er vi på et eller annet arrangement.