Månedlige arkiver: desember 2011

Folkeskolen

Postet den av
2

Jeg fikk en e-post idag, fra Brookline High School, som jeg tidligere har skrevet om – og den illustrerer en interessant forskjell mellom amerikanske og norske skoler. Det skal ansettes ny rektor, og e-posten handlet om hvem som skulle intervjue kandidatene:

The following parent, teacher, administrator and student representatives have been selected to assist us with initial interviews.

Administrators.  nn (METCO Director), nn (Visual Arts Coordinator), nn (BHS English Department Chair) and nn (BHS Social Studies Department Chair)

Parents.  nn, nn, nn, nn, nn, nn and nn

Students.  nn (Freshman), nn (Sophomore), nn (Junior) and nn (Senior)

Teachers.  nn (Associate Dean), nn (Associate Dean), nn (Library), nn (Social Studies), nn (Special Education), nn (BATV), nn (Science) and nn (Performing Arts)

I want to thank the PTO Presidents for their assistance in identifying parent members of the Interview Team, nn (Brookline Educators Union President) for her work in selecting teachers, and Associate Deans nn and nn for identifying students.  Initial interviews will be held during the second week in January and, therefore, no additional information regarding the search will be made public until we announce finalists.  This should occur on or before Friday, January 27, 2012.

Jeg skal ikke vurdere om dette er en god eller dårlig måte å ansette rektorer på, men den er i alle fall interessant, og sier noe om forholdet og det lokale eierskapet til skolen.

Mitt inntrykk er at grunnutdanning i USA i mye større grad enn i Norge er noe som tilhører lokalsamfunnet, med alle de fordeler og ulemper det innebærer. Folk bryr seg om kvaliteten på den lokale skolen, ikke minst fordi det påvirker husprisene i området, og man ser ofte byer (i USA bor man stort sett i små byer) fremheve hvor mye penger de bruker på skolen eller til og med hva gjennomsnittslønnen (!) for lærerne er. Skolen ligger gjerne i sentrum av byen, ofte med litt monumental arkitektur (i tillegg til bibliotekene, som også ofte fremholdes som tegn på velstand og fremgang i en by.)

Som sagt, jeg skal ikke påstå at dette er en bedre eller dårligere måte å gjøre ting på enn hva vi gjør i Norge (der rektor tilsettes sentralt og lærerlønninger forhandles sentralt). Men det er en meget interessant forskjell.

Cornell lager “New York Tech”

Postet den av
Svar

Cornell, et eliteuniversitet i Ithaca i staten New York, har vunnet konkurransen om hvem som skal få bygge et nytt teknologiuniversitet på Roosevelt Island, en tynn landstripe i elven mellom Queens og Manhattan. New York har, pussig nok, ikke vært et senter for teknologiutvikling (skjønt under dot-com boomen hadde man et tilløp kalt Silicon Alley med fokus på web-design og grafikk).

Dette er en stor satsing for å endre på det – byggeplanene er på mer enn 2 milliarder dollar, finansiert av byen, av Cornell og Technion, og av en gave på mer enn 350 millioner dollar fra en tidligere Cornell-student. Det skal bli svært spennende å se hvordan dette går – det ser i alle fall i utgangspunktet svært lovende ut.

Kunstig anlagte teknologisentre, enten i form av klynger eller universiteter, har en blandet historie hva gjelder suksess. Noen, som Sophia Antipolis i syd-Frankrike, blir kolokasjoner av selskaper med liten klyngeeffekt, mens andre, som Hong Kongs University of Science and Technology, blir gode universiteter med relativt liten spredning utenfor hva de selv holder på med. Lokasjonen midt i New York, tilgang til finansiering, og kort vei til finansmarkedet (det vil si til kunder som trenger høyteknologi) skulle hjelpe, men ekspansjon kan bli et problem – en av hovedårsakene til at Stanford skapte Silicon Valley og MIT skapte Route 128 (som nå ikke lenger er et begrep – nå er det bioteknologi som gjelder) var at det fantes billige lokaler (og tomter) tilgjengelig i nærheten av skolen.

Teknologisentre har en tendens til å fungere hvis de lokaliseres i områder som har penger, kultur, toleranse og hvor folk har lyst til både å bo og besøke. I Norge er vi kanskje i ferd med å få vårt eget lille teknologisenter langs Akerselven – vi har det meste, bare ikke skalaen og kanskje ikke klyngefølelsen.

Det skal bli spennende å se hvordan Roosevelt Island utvikler seg – og med direktefly fra Oslo er i alle fall reiseveien nogenlunde under kontroll, skulle klyngen ta av.

Christopher Hitchens in memoriam

Postet den av
Svar

Christopher Hitchens, super-essayist og polemiker i særklasse, døde i går, 15. desember 2011. Selv om det ikke på noen måter er uventet, gitt hans ett år gamle kreftdiagnose, er det trist. Hitchens var en kommentator og debattant ingen andre kunne måle seg med. Han kunne dele ut verbale innertiere med stilett – såkalte “Hitchslaps”, en evne han beholdt til det siste, som da han knuste Tony Blair i en debatt om religionens rolle. Han kunne kommentere med utsøkt presisjon og utrolig bredde i assosiasjoner og referanser temaer som religion, politikk, kunst, litteratur, kosmetikk, humor, og, for den saks skyld, de plagene kreften påførte ham. Han opprettholdt sin knivskarpe observasjonsevne til det siste, og publiserte, en uke før sin død, et essay der han diskuterer Nietzsches påstand om at det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere, sett i lys av sine egne erfaringer.

Jeg har beundret Hitchens lenge – for hans skrivekunst, for hans kunnskapsbredde, for hans vidd, men kanskje først og fremst for hans ureddhet: Han kritiserte alt og alle, og hans brudd med sin nokså dogmatiske venstreorientering – som jeg, mer enn noe annet, tror skyldtes feigheten mange viste da Salman Rushdie ble lyst i bann – skaffet ham mange uvenner. Hans bitende kamp mot religion i alle former, som han så på som farlig overtro, var mer kunnskapsbasert og bredere enn Richard Dawkins’ nokså kjedelige dogmatisme, men hadde også en brodd som støtte mange fra seg (noe Stephen Fry påpekte i en debatt om den katolske kirke som burde være pensum i ethvert religionsstudium.) Men så hadde han jo selv blitt tatt for å være en gud en gang, på en biltur i de ikke altfor opplyste deler av Tyrkia.

Hitchens skrev og skrev og skrev, utrettelig, om alt som falt ham inn – og det var mye. Han drakk som en svamp, røyket som en skorstein og fikk betale for det. Men han etterlater et minne om en polemiker i en helt egen divisjon – en inspirasjon til alle som mener noe og aspirerer til å fremstille det i en kortfattet (om ikke i ord, så i klarhet) og lesverdig form.

Oppdatering 17.12: Per Egil Hegge skriver om Hitchens her. Morsomt (og det gjelder mange skribenter) at de ikke klarer å få tittelen på Hitchens’ bestselger «god is not great» (gud er ikke stor) riktig – muligens har avisenes korrekturlesere (hvis noe slikt fortsatt finnes) litt skyld her. Noen av de engelskspråklige kommer unna ved å kapitalisere hele tittelen (God is Not Great) som man gjør i USA, men vanligvis ikke i britisk engelsk. Enten det er egen gudstro eller språkpirk, så er det interessant – Hitchens gjør et poeng av å skrive gud med liten g gjennom hele boken, nettopp fordi han ikke angriper en enkelt religion, men alle (organiserte) religioner.

(Krysspostet til Aftenpostens blogg.)

Den akademiske populærskribentens huskeliste

Postet den av
Svar

(Opprinnelig skrevet som et manuskript som aldri ble brukt for et foredrag i oktober 2010 for studentavisen Arguments lesere og fremtidige skribenter. Tilgjengelig i PDF-format med noe mer materiale her.)

Denne epistel skal handle om hvordan man skriver faglig baserte artikler for populær presse – og heldigvis har jeg fått noen spesifikke spørsmål som utgangspunkt, og jeg kan jo begynne med å besvare dem. (Og sånn litt på siden, dette er ikke noen dum måte å begynne å skrive en kronikk på heller.)

Hvordan formulere spisse meningsbærende tekster basert på faglig kunnskap?

Først og fremst: Skal man ha spissformulerte meningsbærende tekster bør man jo starte med å ha noen egne meninger. Når du skriver som fagperson, representerer du en (i hvert fall i utgangspunktet) objektivt fremstilt kunnskap, men jeg tror vi gjør hele forsknings­begrepet en bjørnetjeneste hvis vi skjuler personlige meninger bak en ”forskning viser”. Har du en mening, så gi den til kjenne klart og tydelig, men gjør også klart at den er en mening, om enn forankret i en vitenskapelig undersøkelse. Aftenposten reklamerte for noen år siden med at avisen ga ”solid bakgrunn for egne meninger” – og det er jo det du som forsker har, forhåpentligvis adskillig mer solid enn det avisen kan gi deg.

Les videre →

Støtt Digitalt Personverns julekampanje!

Postet den av
Svar

image

Digitalt Personvern, som samler inn penger for å få prøvet Datalagringsdirektivet for retten har begynte en aldri så liten julekampanje. I den anledning er to flotte tegninger donert av Ellen Auensen (som jeg absolutt synes bør begynne som karikaturtegner igjen).

image

Men nå synes jeg det er på tide du selv også donerer litt. Det spiller ingen rolle hvor mye – alle monner drar, og vi blir like glade for en 100-lapp som en større donasjon. (Forøvrig har endel folk demonstrert sin nerde-humor, ved å bidra med kr. 1984,- eller 1337,-*) Med store donasjoner får vi muskler, med mange små donasjoner kan vi vise til bred oppslutning. Hittil har vi samlet inn nesten over 300.000, men vi trenger ca. to millioner totalt for å oppnå vårt mål.

Les mer om Digitalt Personvern på hjemmesiden. Og skulle du ha lyst til å printe ut Ellen Auensens tegninger (de er CC-lisensiert) og henge dem opp i kontorlokaler og kafeer, har du linker til PDF her:

  • Ellen Auensen, “Snart er det ikke bare…”: PDF-A4, PDF-A3
  • Ellen Auensen, “Sjokoladeekspressen”: PDF-A4, PDF-A3

* For de som ikke skjønner nerdsk: 1984 er, naturligvis, tittelen på George Orwells marerittroman som introduserte begrepet “storebror ser deg.” Og 1337 er “ironisk nerdekode” for “leet”, slang for “elite” – men bruker du 1337 seriøst, viser du nettopp at du ikke er medlem av eliten…

Douglas Adams om nye ting

Postet den av
Svar

Jeg leser for tiden Jeff Jarvis’ Public Parts, og der fant jeg et sitat fra Douglas Adams’ How to Stop Worrying and Learn to Love the Internet (publisert Sunday Times i 1999). Fritt oversatt:

Jeg regner med at tidligere generasjoner også måtte høre all denne sytingen og klagingen [om hvor skummel ny teknologi er], etter oppfinnelsen av TV, telefonen, kameraet, kinoen, radioen, bilen, sykkelen, trykkekunsten, hjulet og så videre. Man skulle jo tro at vi etterhvert ville lære hvordan denne utviklingen fungerer, nemlig slik:

1) alt som allerede fantes i verden da du ble født er helt normalt;

2) alt som er blitt oppfunnet fra da du ble født til du fylte tretti er utrolig spennende, kreativt og med litt flaks kan du skape deg en karriere ut av det;

3) alt som er blitt oppfunnet etter at du fylte tretti er i mot naturens orden og begynnelsen til slutten for sivilisasjonen slik vi kjenner den, inntil det har funnets i omtrent ti år og gradvis viser seg å være OK.

Dette er en forbausende god forklaring på det meste, fra hvorfor helsevesenet ikke vil bruke delte databaser til hvorfor norsk bokbransje oppfører seg som klovner i kamp. Om ikke noe annet, så burde det gi endel politikere grunn til ikke å få panikk og innføre lover og regler som krenker enkeltmenneskers integritet og hindrer innovasjon.

Douglas Adams døde dessverre så altfor ung. Vi kunne trengt mer av hans barberbladskarpe analyser forkledd som avslappet insidehumor.

Ateistisk advent

Postet den av
1

Marius Lien har en artikkel i Morgenbladet der han klager over det stadige maset fra aggressive ateister, særlig nå i adventstiden. Jeg kan med hånden på hjertet ikke si at jeg har merket noe slikt, ei heller tror jeg de fleste ateister går aggressivt ut med sitt livssyn (eller, muligens, mangel på livssyn). Men også ateister har sine fanatikere (Dawkins, for eksempel, virker mer fanatisk enn Hitchens), og det er vel slike Lien har blitt utsatt for. Skjønt det er mulig det sier noe om Lien også – fanatikere av alle striper har en tendens til å legge merke til hverandre, en refleks vi tydeligvis bærer med oss fra primitive tider da kjapp oppdagelse av byttedyr ga fordeler for forplantningen.

Nuvel. Problemet med å være ateist er jo at man blir beskyldt for humørløshet (samt at man har et lukket sinn, men det er en annen diskusjon.) Hva blir igjen i livet hvis man ikke ganske enkelt kan glede seg til jul?

Jeg gleder meg til jul – det gjør jeg hvert år, men særlig i år, fordi nå er to av familien her i USA, to i Norge, og en datter i London. I desember en gang kommer vi alle sammen, og det er noe å glede seg til. Ateist eller ikke.

Dette er forøvrig noe amerikanerne har skjønt – de deler julefeiringen i to: Thanksgiving, i slutten av november, handler om å komme sammen som familie (og venner, amerikanerne er livredde for at noen skal sitte alene på Thanksgiving). Julen, mot slutten av desember, er mer kommersialisert enn i Norge. Så mange nordmenn klager over en hyperkommersialisert amerikansk julefeiring og glemmer at Thanksgiving for de fleste er viktigere – og den er ikke kommersialisert.

Her er Tim Minchins (australsk komiker, bor i London) nydelige sang for ateister og andre som gleder seg til jul: