Infrastrukturpornografi

487px-union_pacific_railroad_logo-svgJeg tok min doktorgrad ved å studere teknologiendringer (IT, ikke fly og lokomotiver) i to store amerikanske transportselskaper: American Airlines og Union Pacific. Det var spennende å analysere informasjonssystemene deres, men det gjorde også at jeg ble fascinert av selve transportteknologien.

Her i Norge har jeg jo etterhvert blitt såkalt flyekspert, men jeg liker også jernbane. Det er et lite kjent faktum at amerikansk jernbane er i særklasse verdens mest avanserte – i hvert fall hva gjelder frakt. Union Pacific, da jeg studerte dem, var (og er) USAs største jernbane, hadde 50000 kilometer spor, et nytt og svært avansert kontrollsenter i Omaha, og elektronisk overvåkning og øyeblikkelig radiokontakt med alle sine tog overalt. (Dette gjorde at jeg var svært forundret over norsk jernbane og Åsta-ulykken da jeg kom hjem, men det er en annen sak og muligens et annet blogginnlegg.)

fgil2e-coverI alle fall, jeg holder for tiden på med et forskningsprosjekt som involverer jernbane, og det har fått meg til å gjenoppleve en masse teknologi. I tillegg har jeg gått og kjøpt Brian Hayes briljante Infrastructure: A guide to the industrial landscape, som forklarer hvordan (amerikansk, for det meste) infrastruktur – gruver, stålverk, strømnett, motorveier, jernbaner, og så videre – fungerer. Masse bilder og gode forklaringer, perfekt for kveldslesning når TVen blir for repetitiv.

Og her er et av mine favoritteksempler, fra jernbane, på hvordan smart teknologi kan hjemme seg innen bransjer som utenfra kan se kjedelige ut. I denne videoen (fra Union Pacifics Bailey Yard) vises hvordan en «hump yard» (egentlig heter det «classification yard») fungerer. Her brekkes togsett opp og man fordeler vognene på nye togsett. Fordelingen skjer ved at vognene sendes over en liten bakketopp («hump») og så fordeles ut med datastyrte sporvekslinger. På vei ned bakken (og enkelte andre steder) finner man bremser montert i sporene («retarders«) som holder igjen vognene slik at de har akkurat nok fart til å koble seg på riktig tog, uten at det blir for harde sammenstøt eller at de ikke kommer frem. Alt må datastyres og beregnes ut fra vekt, hvor lett vognen ruller, og hvor den skal hen. Dette er uhyre effektivt – Bailey Yard sorterer i gjennomsnitt 3000 vogner hver dag.

Som Bill Hayes skriver i boken:

Seen from a distance, a humping operation looks like a magical game of pinball. The cars are launched onto their downhill journey in quick succession, each one beginning well before the last has finished, so at any moment there are five or six cars in motion. The switch settings are not visible from far off, and so the cars in the fan veer left and right unpredictably, as if, eerily, they had a will of their own and knew just where they wanted to go. Everything happens in stately slow motion; it can take minutes for a car to roll down the hump and reach the end of a classification track. Fro the most part, the yard is quiet, but occasionally a resonant boom echoes up out of the bowl when two cars couple hard.

Ahhh, teknologi. Avansert og ofte bortgjemt, men alltid like fascinerende.

Reklamer

Big Data og Bad Data

«Big data» er stort om dagen, litt vel stort muligens, og selv om det er spennende hva man kan gjøre med data, både innen forskning og journalistikk, så er det ikke bare å laste ned kjempemengder med digitale lekkasjer og sette i gang. Som Tom Davenport har påpekt en rekke ganger, er det mange problemer med dataanalyse. Her er noen jeg selv har erfart:

  • Dataene er dårlige, og dermed må analytikerne bruke mesteparten av tiden sin på å rette opp feil og formater og gjøre dataene analyserbare.
  • Analytikerne er få og dyre. Det er mangel på smarte analytikere og utdanningssystemet, i Norge i hvert fall, følger ikke opp. Gode analytikere er dyre. Billige analytikere… vel, du får det du betaler for. Og muligens den analysen du liker, men ikke den du burde få.
  • Modeller mangler. Selv om du har data og analytikere, betyr det ikke at du har gode modeller. Det er faktisk et problem at data – spesielt tall – har en tendens til å bli altoppslukende for beslutningstakere, som sjelden setter spørsmålstegn ved hvor de kommer fra, hva de faktisk betyr, og hvordan man har konstruert de modellene som ligger bak.
luzzi20alessandra

Alessandra Luzzi

Dette kommer jeg til å følge opp som et nytt tema her på bloggen og som en aktivitet under BIs Senter for Digitalisering. En av aktivitetene er et nytt kurs, Analytics for Strategic Management, som jeg har ansvaret for sammen med Alessandra Luzzi og Chandler Johnson, to unge og meget smarte kolleger på Institutt for Strategi. Kurset er beregnet på ledere som ønsker å bli smarte konsumenter av analyse, og vil sette deg i stand til å forstå hva analytikerne kan og ikke kan gjøre, gi deg nok analyseerfaring til å forstå arbeidet deres og hvordan du kan få mest mulig ut av det, og eksponere deg for en rekke gode eksempler av både analyse og bedrifters bruk av den. Mer om dette siden.

I mellomtiden – skulle du stå overfor et datasett og en analyse og lure på om dette er Big Data eller Bad Data – ta en titt på The Quartz guide to bad data. Her finner du masse tips om hvordan du kjenner igjen feil og mangler, og hva du skal gjøre med dem. To av mine favoritteksempler er regneark med akkurat 65536 rader og data som er altfor presise. Tro meg, dette er ikke uvanlig!

Civita og delingsøkonomi

civita-notat_09_2016-225x313Notater til meg selv mens jeg leser gjennom Civitas notat om delingsøkonoomi, skrevet av Steinar Juel:

  • Hovedinntrykk: Bra notat, får med seg mye, noen unøyaktigheter er og der. Svært enig i at dette ikke er noe nytt i prinsippet, bare i gjennomføringen.
  • Figuren om økning i trafikken (figur 1, side 5) uten særlig nedgang i drosjetrafikken i New Orleans må brukes med forsiktighet. Mitt inntrykk er at New Orleans har et høyere servicenivå på sine drosjer enn mange andre steder i USA. Drosjene har også et konkurransefortrinn i at det er bare de som kan kjøre i bysenteret, inkludert French Quarter, og svært mange tilreisende skal jo nettopp dit. Trenger kanskje ikke å ha noe å si for trafikken til French Quarter, men er du først der og skal hjem igjen, er det drosje som gjelder. (Kilde: Snakket med fire taxisjåfører da jeg var i New Orleans i april i fjor, de var ikke nervøse for Uber.) Samtidig vet vi at prisen på drosjeløyver i New York har falt dramatisk og utløst panikk og merkelige forslag fra løyveeiere.
  • Bra diskusjon om enkeltmannssforetak og eget valg av velferdsnivå.
  • Interessant diskusjon om drosjenæringen i Norge. Et frislipp vil gi større sentraler fordi folk vil trekkes til dem (nettverkseksternaliteter) av den enkle grunn at jo større selskap, jo større sjanse for at en av deres drosjer er ledig og i nærheten. Dette kan motvirkes gjennom å ha et felles, digitalt bestillingssystem som kan være regulert, f.eks. slik at alle må melde tilgjengelig kapasitet der, og som kan tracke sjåførenes servicenivå. Vil tillate lik konkurranse. Et offentlig Uber, om du vil. kan også ha med regulering om hva slags service man skal tilby (f.eks. pålegge taxisjåfører å ta med passasjerer med hund, som kan være et problem i Oslo idag.)
  • Alt i alt, greit dokument som bringer diskusjonen om endringer i regulering videre og peker vei mot en mer effektiv og service-vennlig taxitjeneste.

Mystiskere enn nødvendig

Mysterier
Nationaltheatret, premiere 8. april.

ovi_7940

I følge John Gardner (ikke, som myten sier, Dostoevskij) finnes det bare to romaner: «Noen legger ut på en reise» og «En fremmed kommer til byen». Hamsuns Mysterier er definitivt av den siste kategorien – men i Nationaltheatrets oppsetning av romanen forblir den fremmede like fremmed etter tre timer med underuttalte monologer og halvakrobatisk hårsliting. Dette er delvis slik forfatteren ville det, men i for stor grad fordi kommunikasjonen ikke fungerer.

Nå er ikke jeg Hamsun-fan til å begynne med, og Mysterier er heller ikke ment å ha noe poeng i det hele tatt utover stemningsskildringer og hendelser som ikke helt henger sammen, men denne forestillingen blir rett og slett for lang. Det er lite kontakt med publikum, bortsett fra begynnelsen av annen akt, der snydens fulle besteborgere – svært snydens faktisk (særlig adjunkt Holtan, spilt av Per Frisch), morsomt fremført med en opplagt Marianne Saastad Ottesen som veggklatrende stuepike – kommenterer samtidslitteraturen (fra 1890).

ovi_7773I følge Morgenbladet er 80% av replikkene fremført av hovedpersonen Nagel, den fremmede i avstikkende gul dress (i boken i alle fall, i stykket har han gul frakk) spilt av Jan Gunnar Røise. Rollen er litt av et maraton, både fysisk og psykisk, og Røise har grunn til å bli sliten, men det går ut over diksjonen, noe det også gjør for noen av de andre. Jeg satt på 11. rad, orkesterplass, og fikk ikke med meg mer enn rundt to tredjedeler av replikkene, med unntak av når Doktor Stenersen og frue (Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll), student Øien (Nils Golberg Mulvik), Minutten (Jan Sælid) eller Martha Gude (Heidi Goldman) snakket. Dette skyldes delvis at folk blir anpustne, dels lydkulisser som forstyrrer endel, men mest av alt at alt for mye tekst er presset inn. Det er litt irriterende, for språket er innfløkt og musikalsk og man vil jo gjerne høre hva som blir sagt, selv om det ikke alltid (for det meste, faktisk) er særlig logisk. Jeg lurer på om ikke mikrofoner hadde vært tingen her, og litt mindre roping.

Scenografien er modernistisk, skuespillerne taler retter seg mot publikum selv når de snakker til hverandre, og kulissene utgjøres av stålstilaser med innredede rom i – inklusive små båser der skuespillere som ikke deltar i monologene sitter mellom slagene. Det fungerer og gir hentydninger til et inneklemt småbymiljø der folk har nok med sitt og sine små problemer.

Og, vel, det var det. Et stykke det er vanskelig å engasjere seg i – og det er synd, med så gode skuespillere. En halvtimes innstramming og litt tydeligere diksjon, og engasjementet hadde nok vært der, på tross av uklar handling og noe utdaterte problemstillinger. Skal man høre «blodets hvisken og benpibernes bøn» bør man kanskje søke andre Hamsun-fortolkninger enn denne.

Fredagslesning

Jeg liker ikke science fiction noe særlig – alt for mye folk i tights som ser på store skjermer – men har sans for den mer intellektuelle varianten som forsøker å si noe om nåtiden ved å ta tak i et enkeltelement av vårt samfunn og vår teknologi og trekke den videre. Så her er en liste med litt teknologibasert lesning fritt tilgjengelig på nettet, litt fantasispinn i en verden der flere og flere bekymrer seg over om teknologien er i ferd med å ta over:

  • The machine stops er E. M. Forster er en klassiker om hva som skjer hvis vi gjør oss helt avhengige av teknologi. Noe å tenke på når man sitter og surfer og videokonfererer på hjemmekontoret. Skrevet i 1909, som jo er mer enn imponerende.
  • The second variety av Philip K. Dick handler om hva som kan skje hvis vi utvikler selvorganiserende våpensystemer – en fremtid der dronene tar over. Skrevet som en forlengelse av den kalde krigen, men i en tid der man kan levere en håndgranat med noe kjøpt på Clas Ohlson er det jo grunn til å tenke litt fremover.
  • Jipi and the paranoid chip er briljant en liten sak av Neal Stephenson – den eneste science fiction-forfatteren jeg leser regelmessig (skjønt mye av det han skriver er vel mer historic/technothrillers enn science fiction per se) – og handler om hva som skjer om teknologien får selvoppholdelsesdrift.
  • Captive audience av Ann Warren Griffith er kanskje ikke like velskrevet – men handler om hva som skjer om vi får et samfunn der vi ikke får lov til ikke å se reklame. Og det burde være skremmende nok for noen som er møkk lei all masingen om online spill og smøreoster og hva det nå måtte være.

Jeg har en til jeg gjerne skulle hatt på listen, men husker ikke navn eller forfatter. Mener å huske at den handlet om en en mann som lever i en verden der varige produkter ikke er tillatt – alt går i stykker etter en viss tid, slik at økonomien holdes i gang ved at man må kjøpe nytt. Han smugler med seg hjem en trebenk til sin kone, men sliter med at innpakningspapiret går i oppløsning hvis han ikke kommer seg hjem fort nok…

Og med det, tilbake til tastaturet for noe mer jobbrelatert. God helg!

Hjemmekontor

Hjemmekontor må til – jeg jobber hjemmefra i alle fall to dager i uken, med skriverier, undervisningsforberedelse, litt foredrags- og konsulentvirksomhet og annet. Fruen driver litt foredrags- og postordrevirksomhet i tillegg til rent jobb-hjemmearbeid. Ergo har vi hjemmekontor, har hatt det i evigheter, men det har alltid bestått av litt diverse – bord og lamper og stoler og hyller litt etter hva som har blitt til overs. Etterhvert som ungene har flyttet ut og vi har plass, har tiden vært overmoden for en oppgradering.

Vi begynte, som seg hør og bør, med en kravspesifikasjon: Jeg ville ha masse bordplass til skjermer og papirer. Fruen likeså. Jeg ville ha belysning og bakgrunn (ikke for mye rot) for videokonferanser. Plass til printere og scanner var også viktig. Vi var begge enige om at mest mulig rot skal inn i skap heller enn i hyller. Godt lys er et must, likeså at ting ser litt delikat ut – man bruker jo endel tid på kontoret, og da bør det være hyggelig.

Vi begynte med det gamle kontoret, med å male tak og vegger. Til innredning vurderte vi å kjøpe «skikkelige» kontormøbler, men fant fort ut at målene ikke passet helt, og møbler fra fullprisprodusenter blir rett og slett altfor dyrt. Vi har tidligere hatt skrivebord fra IKEA som vi har vært svært fornøyd med, men IKEAs nåværende kontormøbelserie fokuserer på utseende i frittstående landskap heller enn modularisering og tilpasning, og egnet seg derfor ikke. Dermed ble det til at vi kontaktet Line Pleym på HTH Gjør Det Selv, der vi tidligere har kjøpt kjøkkeninnredning, og fikk hjelp til å tegne ut et nytt kontor med grå, tilpasset benkeplate, hvite fronter og stålhåndtak fra NIBU. (jeg ville ha noe med mer valnøtt-tre og denslags, men fruen, stilsikkert nok, insisterte på grått og hvitt i lysets og vaskbarhetens navn. Hun hadde rett (som vanlig).

Hjemmekontor Malmøya - 32 of 34

Kjøkkeninnredning passer utmerket til kontor – den eneste tilpasningen vi måtte gjøre var å skjære til hvite kjøkkenplater i stedet for sokler, for å få høyden ned fra kjøkkenbenk- til skrivebordsnivå. En fordel er at vi får akkurat den konfigurasjonen vi vil ha – for eksempel tar jeg mer plass enn fruen, og får dermed litt mer plass i bredden under skrivebordsplaten, mens hun får et litt smalere arbeidsbord der det er lettere for henne å rekke til skuffene. Med kjøkkeninnredning skrudd fast i bordplaten slipper vi også skuffer som bare kan trekkes ut en av gangen. En hel del av kabler og lignende, også til printere og scanner, er skjult ved å borre hull i bordplaten med en hullsag og sette inn et plastlokk.

På gulvet la vi teppefliser – jeg var litt skeptisk til den løsningen, men teppefliser er blitt noe helt annet enn det var før, skjøtene er helt usynlige og flekker fra hunder og kaffe kan enkelt skylles av (og vi har allerede praktisk erfaring med begge deler). I taket ble det lysskinne med spot’er og en nedhengende lampe over hver arbeidsplass. Hjemmesydde liftgardiner (fruen igjen) tar hånd om lav vårsol, og en blå gardin som dekker veggen bak meg gir meg en rolig bakgrunn til videokonferanse. En tur til IKEA for å kjøpe skriveunderlag, papirkurver og annen snacks, en sving innom Clas Ohlson for en stor filtkurv til papirgjenvinning, og kontoret er så å si komplett.

Så langt er vi svært fornøyd med funksjonaliteten. Hva utseende gjelder, får bildene tale for seg. Prisen var aldeles utmerket. Stilen er muligens i gråeste laget, men det ordner seg vel etterhvert som bilder og eventuelle planter og blomster – for ikke å si rot – kommer på plass. Arbeidsplassen er utmerket, og jeg synes i alle fall at jeg har en minst like effektivt kontor som jeg har på BI, uten at jeg har noe å klage over der.

Så gjenstår å henge opp noen flere magnetiske oppslagstavler, kanskje noen blomster, ekte eller ikke, og vi har et hyggelig og produktivt rom som for oss øker verdien og fleksibiliteten av huset og stedet vi bor.

Under streken: Masse bilder og kommentarer, sikkert ikke så interessant for de fleste. Hele billedserien her.

Les videre