Jeg tok min doktorgrad ved å studere teknologiendringer (IT, ikke fly og lokomotiver) i to store amerikanske transportselskaper: American Airlines og Union Pacific. Det var spennende å analysere informasjonssystemene deres, men det gjorde også at jeg ble fascinert av selve transportteknologien.

Her i Norge har jeg jo etterhvert blitt såkalt flyekspert, men jeg liker også jernbane. Det er et lite kjent faktum at amerikansk jernbane er i særklasse verdens mest avanserte – i hvert fall hva gjelder frakt. Union Pacific, da jeg studerte dem, var (og er) USAs største jernbane, hadde 50000 kilometer spor, et nytt og svært avansert kontrollsenter i Omaha, og elektronisk overvåkning og øyeblikkelig radiokontakt med alle sine tog overalt. (Dette gjorde at jeg var svært forundret over norsk jernbane og Åsta-ulykken da jeg kom hjem, men det er en annen sak og muligens et annet blogginnlegg.)

I alle fall, jeg holder for tiden på med et forskningsprosjekt som involverer jernbane, og det har fått meg til å gjenoppleve en masse teknologi. I tillegg har jeg gått og kjøpt Brian Hayes briljante Infrastructure: A guide to the industrial landscape, som forklarer hvordan (amerikansk, for det meste) infrastruktur – gruver, stålverk, strømnett, motorveier, jernbaner, og så videre – fungerer. Masse bilder og gode forklaringer, perfekt for kveldslesning når TVen blir for repetitiv.

Og her er et av mine favoritteksempler, fra jernbane, på hvordan smart teknologi kan hjemme seg innen bransjer som utenfra kan se kjedelige ut. I denne videoen (fra Union Pacifics Bailey Yard) vises hvordan en «hump yard» (egentlig heter det «classification yard») fungerer. Her brekkes togsett opp og man fordeler vognene på nye togsett. Fordelingen skjer ved at vognene sendes over en liten bakketopp («hump») og så fordeles ut med datastyrte sporvekslinger. På vei ned bakken (og enkelte andre steder) finner man bremser montert i sporene («retarders«) som holder igjen vognene slik at de har akkurat nok fart til å koble seg på riktig tog, uten at det blir for harde sammenstøt eller at de ikke kommer frem. Alt må datastyres og beregnes ut fra vekt, hvor lett vognen ruller, og hvor den skal hen. Dette er uhyre effektivt – Bailey Yard sorterer i gjennomsnitt 3000 vogner hver dag.

Som Bill Hayes skriver i boken:

Seen from a distance, a humping operation looks like a magical game of pinball. The cars are launched onto their downhill journey in quick succession, each one beginning well before the last has finished, so at any moment there are five or six cars in motion. The switch settings are not visible from far off, and so the cars in the fan veer left and right unpredictably, as if, eerily, they had a will of their own and knew just where they wanted to go. Everything happens in stately slow motion; it can take minutes for a car to roll down the hump and reach the end of a classification track. Fro the most part, the yard is quiet, but occasionally a resonant boom echoes up out of the bowl when two cars couple hard.

Ahhh, teknologi. Avansert og ofte bortgjemt, men alltid like fascinerende.