Delingsøkonomidebatten til neste nivå

Sitter og ser på Aftenpostens seminar Teknologi og fremtidens arbeidsliv. (Jeg har fått invitasjon til å gå, men det koster penger og jeg går ikke på denne typen arrangementer med mindre jeg får betalt for å gå…og dessuten er det faktisk nokså behagelig å sitte hjemme, med stor skjerm, god kaffe, avslappet klesstil og muligheten til å blogge litt i relativ fred og ro). Akkurat nå er Don Tapscott på, og snakker om «Digital Natives» og demografisk utvikling. (Jeg har faktisk jobbet med ham i noen år, han var en divisjon av selskapet nGenera i en periode, holdt på med det samme den gangen.) Jeg er ikke så fan av utgangspunktet hans, nemlig at vi skal lytte til ungdommen og unge entreprenører som den viktigste kilden til verden fremover. Heller ikke er jeg så sikker på at det er demografien som endrer verden mest – det er teknologien som endrer i alle fall min verden, og så er demografi og ideologi på en effekt av og en bidrager til endringene. Men jeg liker at han bruker Ron Coase og transaksjonskostnader som en forklaringsmekanisme – det har jeg selv gjort siden midten av 90-tallet.

Uansett, alle snakker plutselig om delingsøkonomi overalt. Jeg begynner å bli kraftig lei av å høre om Uber – et firma som ikke har noen særlig innvirkning på norsk økonomi og heller ikke vil ha det. AirBnB og Finn.no er faktisk mye viktigere, men den første truer en gruppe (hoteller) som ikke er velorganisert, synlige, og forholder seg samlet til myndighetene (slik drosjenæringen gjør det), sistnevnte er noe vi er vant til som langsomt er i ferd med å bli mye viktigere (som Småjobber, etc.) og hvor det bare er plass til en aktør i markedet.

Jeg føler meg litt schizofren akkurat nå, fordi mens jeg har Don Tapscott i et videovindu på skjermen, leser jeg Morgenbladet samtidig (multitasking igjen, jeg er visst ikke så gammel likevel) og der er det artikler som er mer skeptisk til utviklingen – som Maria Berg Reinertsen om drittjobbøkonomien og Asle Toje om den nervøse og prektige ungdommen. Hvis du lurer på hvor «sykt perfekt» kommer fra, så ta en kikk på arbeidsmarkedet for dem som ikke helt fikk det til i utdanningsmarkedet, de som droppet ut, de som ikke fikk levert mastersykeoppgaven.

Når Don snakker om firmaer som legger ut gruveanalyser og annonsedesign som konkurranser på Internett, så nevner han ikke de briljante konkurransedeltakerne som ble nummer to og ikke fikk noenting. Som jeg har skrevet for ni år siden – et meritokrati, særlig et som strekker seg elektronisk over hele kloden, fører til at ulikhetene mellom land blir mindre (bra) men at ulikhetene innen land øker (bra i et overegalitært land som Norge, men gir ideologiske problemer) men skaper også en underrepresentert underklasse der lederemnene er filtrert opp og ut.

Diskusjonen bør ikke gå på hvordan man personlig skal forholde seg til dette – det blir bare et jag mot å være flinkere og løpe raskere. Diskusjonen må gå på hva vi skal gjøre for og med dem som faller utenfor. Jeg holdt et foredrag for Akademikerne for et par dager siden, og som jeg sa til dem: Fagforeninger har en tendens til å organisere seg mot noen (arbeidsgiversiden) og være komfortable med det, å beholde en kampretorikk selv om de har komfortable forhold med motparten. Utfordringen ligger i å bestemme seg for hva man skal gjøre for de som ikke kommer inn i arbeidslivet i den organiserte formen man er vant til. Fagforeninger som bare organiserer for sine medlemmer vil slippe opp for medlemmer. Arbeidsgivere som bare bygger på sine ansatte kan utkonkurreres av algoritmebaserte firma som porsjonerer ut arbeid i brøkdeler av en full stilling – men det er et mindre problem for investorer enn det der for dem det vedgår. Og fagforeningene vil slippe opp for motparter.

Vi kan ikke forby oss ut av denne virkeligheten, men vi kan ta debatten fra et nivå der vi diskuterer hva som skjer med drosjeeierne, LO og NHO til en diskusjon om hva et godt liv skal være i en verden av uendelig fragmentering og lavere og lavere transaksjons- og koordineringskostnader.

Men nå må jeg jobbe – har masse småstillinger og et tosifret antall prosjekter jeg må ta videre… Om ikke delingsøkonomi fører til spaltede personligheter, fører den i alle fall til oppdelte arbeidsdager….

 

Reklamer

Mandagsball!

Det er januar, og julefleskpanikken brer om seg i landets helsestudioer. Hvordan komme seg i form på en måte som er 1) morsom, 2) billig, og 3) tilpasset den kroppen man som middelaldrende mann har fått utdelt?

Her er et skikkelig lavterskeltilbud – nemlig å bli med på mandagsball i Ormsund Roklub (på Malmøya) hver mandag kl. 2030-2200. Vi er en gruppe middelaldrende herrer (av og til med noen sønner av yngre årgang) som spiller basketball (3-5 på hver side) her. Primus motor er Kikkan Landstad – så vi kaller oss av og til Landstads Reduserte. Vi kunne tenke oss en 4-5 flere deltakere til (det kom to nye forrige mandag, så 3-4 plasser er fortsatt ledige) slik at sjansen for fullt oppmøte øker litt etter som våren kommer og folk begynner å tenke på grill- og båtsesongen.

Har du lyst, kontakt meg, Kikkan eller noen av de andre. Basketkunnskaper ut over det helt basale er ikke nødvendig (vi har masse regeleksperter som mer enn gjerne holder forelesning og deltar i diskusjoner.)

Vi sees!

Wikipedia i 15 år

2000px-wikipedia-logo-v2-en-svgWikipedia fylte 15 år her forleden, en begivenhet som har blitt dekket nærmest rutinemessig av så og si alle blogger, aviser og andre mediekanaler.

Pussig hvordan noe som en gang var så revolusjonerende – med masse debatter om Wikipedia i skolen, statsstøtte eller ikke, kan man stole på Wikipedia, og så videre – har blitt så selvsagt og allestedsnærværende. (Selv har jeg tydeligvis begått 19 innlegg om Wikipedia på denne bloggen, dette ikke medregnet.)

Resultatet er i alle fall at Wikipedia nå er det mest brukte kunnskapsverk i verden, tilgjengelig på nesten alle språk, og har blitt forsøkt blokkert en rekke ganger, med stadig mindre suksess.

Selv skrev jeg mine første Wikipedia-artikler i januar 2002, altså for 14 år siden. Den gangen var det ikke så mange brukere, og egentlig bare å sette i gang og skrive. Nå redigerer jeg mindre og mindre – de siste årene mest retting av småfeil jeg finner her og der. Årsaken er naturligvis at det ikke finnes så mange artikler som mangler lenger – og at de som finnes, etterhvert har nådd et detaljeringsnivå og redigeringskvalitet der jeg ikke har så mye å tilføye lenger.

Slik er det å vinne – Wikipedia har nå blitt så vanlig at vi tar det for gitt, og ikke lenger legger merke til eller engang tenker noe særlig over hvilken utrolig ressurs som ligger i dette verket. Kanskje en tanke å sende litt penger til Wikipedia – bare slik at vi får beholde det de neste 15 årene?

Fortrolig om samtaler

(Fortrolige samtaler, Nationaltheatret)

fsamt-ntIngmar Bergmans filmer (kanskje med unntak av Fanny og Aleksander, uten at jeg skal påberope meg noen ekspertise) tar ofte litt tid – det er mye langsom dialog der deltakerne ikke ser på hverandre, men rett ut i luften. Det er mye tro (gjerne med geistlige rolleinnehavere og deres ektefeller som hovedroller), tvil, forhold og utroskap, og mer enn noe annet, uforløste følelser (i hvert fall uforløst i en Bergmansk sammenheng, for de fleste andre fremstår kanskje følelsene som en tanke overanalysert.)

Fortrolige samtaler handler om Anna, en kvinne som har forsøkt, i noen grad, å gå sine egne veier, og som sliter med sitt ekteskap, et forhold til en yngre mann, og følgene av å lyve eller ikke om situasjonen for sin mann og andre mennesker. Stykket er basert på Bergmans egen mor (han fant hennes dagbøker etter hennes død) og Bergman mente Liv Ullman var den eneste som kunne fortelle denne historien slik han ville.

Og stykket er absolutt i Bergmans ånd, men noe strammet opp: Det er presise samtaler, mye følelser (om ikke direkte presentert, så i form av symboler og pregnante pauser) og gode skuespillerprestasjoner. Hovedrollen (Marte Ingebrigtsen som Anna) får mye å spille på, og gir en rik fremstilling av personlighet og tvil. Av de andre syntes jeg ektemannen Henrik (Mattis Herman Nykvist) fremsto som svært troverdig som den forvirrede, litt ufrivillig komiske ektemannen hvis verden raser sammen. Bjørn Skagestad som pastoren Jakob fremstår tro mot en tid og en kommunikasjonsform som virker hjertevarm uten at den er for moderne. Regien er stram og effektiv og scenografien enda strammere. En smule nakenhet i scenen mellom Anna og hennes yngre elsker fremstår som et litt formulaisk nikk til en litt unødvendig modernitet.

web_image201221864102Så – absolutt severdig i all sin enkelhet. Og heri ligger kanskje det eneste negative: Jeg satt på balkong, bra plasser, men avstanden til scenen blir litt for lang for å få med seg de fine detaljene i skuespillernes ansiktsuttrykk. Så min anbefaling er: Ta med en liten kikkert! (For all del, teaterkikkert om man har.) Stykket skal ut på turne med Riksteateret, og vil nok fremstå som enda mer uttrykksfullt de gangene det spilles i mindre lokaler enn et fullpakket Nationaltheater med hosting og en og annen pose pastiller.

(Nei, jeg har ikke tenkt å begynne som teateranmelder. Men jeg fikk en (svært hyggelig, tar gjerne flere) epost fra Nationaltheatret med en invitasjon til denne forestillingen. Så da bør man jo kvittere med en reaksjon. Kanskje jeg skal skrive som Helene gjør på sin blogg: «Inneholder sponset produkt.»)

Tanker om NHOs årskonferanse

Jeg sitter og følger NHOs årskonferanse via Aftenpostens videofeed, og det går opp for meg at jeg er såpass nerdete at jeg faktisk foretrekker å sitte i mitt utmerkede hjemmekontor, siden jeg kan ta notater, google litt, og dessuten gjøre diverse små multitaskingaktiviteter sånn etterhvert. Jeg har aldri likt smalltalk i pauser uansett…

Men det er litt morsomt å se publikums reaksjoner. Andy McAfee snakker om hvordan datamaskinene kommer, Jeopardy og så videre, jeg har hørt det før og til og med heiet på et lag i en Jeopardy-konkurranse for noen år side. Men det er interessant å se publikums reaksjon: Han bruker en slide til sist der han viser hvordan New England nå har skog, man har sluttet å hugge ned skogen for å tilfredstille materialbehov (og jordbruksproduksjon). Forunderlig hvor stille det ble i salen i et land der bøndene klager over forsvinnende kulturlandskap. At Norge skoger til igjen er bra, folkens, det betyr at vi beveger oss over inn i nye næringsgrunnlag!

Jeg likte i alle fall hans utsagn om at et egalitært samfunn er utmerket, men kanskje kan være en hemsko i en tid med rask endring. Som han sa:

You might want to embrace troublemakers and weirdos and people who stand out…

Jeg tror vi har et stykke å gå der.

Alexandra Bech Gjørv gir gode eksempler på bruk av ny teknologi og påpeker hvordan roboter og 3D-printing kan føre til en reindustrialisering av den vestlige verden. Mine kinesiske studenter er i alle fall nervøse når jeg begynner å snakke om det.

Erna Solberg har litt traustere utgangspunkt, men påpeker at kvinners inntreden i arbeidslivet skjedde fordi husholdningsteknologi gjorde det mulig – og at menn nå bør bidra mer for nå har jo robotgressklipperen tatt over ansvaret for gressplenen. Utover det blir det jo noe traust, ja, vi trenger mer kapital, reduksjon i formueskatten, og så videre, mer forskning og – viktig – mer fokus på tjenestesektoren og hvordan ny teknologi kan gjøre noe der. Ubalanse i arbeidslivet – Erna sier det hun må, og er vel nødt til det, men hun skal ha at hun er datadrevet og viser til tall og prognoser, og ikke til ideologi. Men klarer vi det med tiltak som krav om lærlingeplasser for offentlige leveranser?

Forskjeller mellom land går ned, forskjeller innen land går opp. Dette er den største utfordringen for Norge, som har vært vant til å være elite som en samlet enhet, og har lav toleranse for ulikheter internt.

Jeg er litt bekymret over at vi hele tiden trekker frem enkelteksempler på smart og innovative bedrifter, men ikke diskuterer hva vi kan gjøre med kostnadsnivået, særlig innenfor offentlig sektor. Vi trenger vekstlokomotiver, men vi trenger også å slutte å gjøre en masse rare ting – som innkreving av NRK-lisens, fire helseforetak, masse kommuner, fylkeskommuner, og så videre. Kanskje den viktigste tilretteleggingen vi kan gjøre for fremtiden er å sikre at vi ikke bevarer fortiden…

Nuvel, det er pause og jeg har jobb å gjøre…