Delingsøkonomidebatten til neste nivå

Sitter og ser på Aftenpostens seminar Teknologi og fremtidens arbeidsliv. (Jeg har fått invitasjon til å gå, men det koster penger og jeg går ikke på denne typen arrangementer med mindre jeg får betalt for å gå…og dessuten er det faktisk nokså behagelig å sitte hjemme, med stor skjerm, god kaffe, avslappet klesstil og muligheten til å blogge litt i relativ fred og ro). Akkurat nå er Don Tapscott på, og snakker om «Digital Natives» og demografisk utvikling. (Jeg har faktisk jobbet med ham i noen år, han var en divisjon av selskapet nGenera i en periode, holdt på med det samme den gangen.) Jeg er ikke så fan av utgangspunktet hans, nemlig at vi skal lytte til ungdommen og unge entreprenører som den viktigste kilden til verden fremover. Heller ikke er jeg så sikker på at det er demografien som endrer verden mest – det er teknologien som endrer i alle fall min verden, og så er demografi og ideologi på en effekt av og en bidrager til endringene. Men jeg liker at han bruker Ron Coase og transaksjonskostnader som en forklaringsmekanisme – det har jeg selv gjort siden midten av 90-tallet.

Uansett, alle snakker plutselig om delingsøkonomi overalt. Jeg begynner å bli kraftig lei av å høre om Uber – et firma som ikke har noen særlig innvirkning på norsk økonomi og heller ikke vil ha det. AirBnB og Finn.no er faktisk mye viktigere, men den første truer en gruppe (hoteller) som ikke er velorganisert, synlige, og forholder seg samlet til myndighetene (slik drosjenæringen gjør det), sistnevnte er noe vi er vant til som langsomt er i ferd med å bli mye viktigere (som Småjobber, etc.) og hvor det bare er plass til en aktør i markedet.

Jeg føler meg litt schizofren akkurat nå, fordi mens jeg har Don Tapscott i et videovindu på skjermen, leser jeg Morgenbladet samtidig (multitasking igjen, jeg er visst ikke så gammel likevel) og der er det artikler som er mer skeptisk til utviklingen – som Maria Berg Reinertsen om drittjobbøkonomien og Asle Toje om den nervøse og prektige ungdommen. Hvis du lurer på hvor «sykt perfekt» kommer fra, så ta en kikk på arbeidsmarkedet for dem som ikke helt fikk det til i utdanningsmarkedet, de som droppet ut, de som ikke fikk levert mastersykeoppgaven.

Når Don snakker om firmaer som legger ut gruveanalyser og annonsedesign som konkurranser på Internett, så nevner han ikke de briljante konkurransedeltakerne som ble nummer to og ikke fikk noenting. Som jeg har skrevet for ni år siden – et meritokrati, særlig et som strekker seg elektronisk over hele kloden, fører til at ulikhetene mellom land blir mindre (bra) men at ulikhetene innen land øker (bra i et overegalitært land som Norge, men gir ideologiske problemer) men skaper også en underrepresentert underklasse der lederemnene er filtrert opp og ut.

Diskusjonen bør ikke gå på hvordan man personlig skal forholde seg til dette – det blir bare et jag mot å være flinkere og løpe raskere. Diskusjonen må gå på hva vi skal gjøre for og med dem som faller utenfor. Jeg holdt et foredrag for Akademikerne for et par dager siden, og som jeg sa til dem: Fagforeninger har en tendens til å organisere seg mot noen (arbeidsgiversiden) og være komfortable med det, å beholde en kampretorikk selv om de har komfortable forhold med motparten. Utfordringen ligger i å bestemme seg for hva man skal gjøre for de som ikke kommer inn i arbeidslivet i den organiserte formen man er vant til. Fagforeninger som bare organiserer for sine medlemmer vil slippe opp for medlemmer. Arbeidsgivere som bare bygger på sine ansatte kan utkonkurreres av algoritmebaserte firma som porsjonerer ut arbeid i brøkdeler av en full stilling – men det er et mindre problem for investorer enn det der for dem det vedgår. Og fagforeningene vil slippe opp for motparter.

Vi kan ikke forby oss ut av denne virkeligheten, men vi kan ta debatten fra et nivå der vi diskuterer hva som skjer med drosjeeierne, LO og NHO til en diskusjon om hva et godt liv skal være i en verden av uendelig fragmentering og lavere og lavere transaksjons- og koordineringskostnader.

Men nå må jeg jobbe – har masse småstillinger og et tosifret antall prosjekter jeg må ta videre… Om ikke delingsøkonomi fører til spaltede personligheter, fører den i alle fall til oppdelte arbeidsdager….

 

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s