Jeg sitter og følger NHOs årskonferanse via Aftenpostens videofeed, og det går opp for meg at jeg er såpass nerdete at jeg faktisk foretrekker å sitte i mitt utmerkede hjemmekontor, siden jeg kan ta notater, google litt, og dessuten gjøre diverse små multitaskingaktiviteter sånn etterhvert. Jeg har aldri likt smalltalk i pauser uansett…

Men det er litt morsomt å se publikums reaksjoner. Andy McAfee snakker om hvordan datamaskinene kommer, Jeopardy og så videre, jeg har hørt det før og til og med heiet på et lag i en Jeopardy-konkurranse for noen år side. Men det er interessant å se publikums reaksjon: Han bruker en slide til sist der han viser hvordan New England nå har skog, man har sluttet å hugge ned skogen for å tilfredstille materialbehov (og jordbruksproduksjon). Forunderlig hvor stille det ble i salen i et land der bøndene klager over forsvinnende kulturlandskap. At Norge skoger til igjen er bra, folkens, det betyr at vi beveger oss over inn i nye næringsgrunnlag!

Jeg likte i alle fall hans utsagn om at et egalitært samfunn er utmerket, men kanskje kan være en hemsko i en tid med rask endring. Som han sa:

You might want to embrace troublemakers and weirdos and people who stand out…

Jeg tror vi har et stykke å gå der.

Alexandra Bech Gjørv gir gode eksempler på bruk av ny teknologi og påpeker hvordan roboter og 3D-printing kan føre til en reindustrialisering av den vestlige verden. Mine kinesiske studenter er i alle fall nervøse når jeg begynner å snakke om det.

Erna Solberg har litt traustere utgangspunkt, men påpeker at kvinners inntreden i arbeidslivet skjedde fordi husholdningsteknologi gjorde det mulig – og at menn nå bør bidra mer for nå har jo robotgressklipperen tatt over ansvaret for gressplenen. Utover det blir det jo noe traust, ja, vi trenger mer kapital, reduksjon i formueskatten, og så videre, mer forskning og – viktig – mer fokus på tjenestesektoren og hvordan ny teknologi kan gjøre noe der. Ubalanse i arbeidslivet – Erna sier det hun må, og er vel nødt til det, men hun skal ha at hun er datadrevet og viser til tall og prognoser, og ikke til ideologi. Men klarer vi det med tiltak som krav om lærlingeplasser for offentlige leveranser?

Forskjeller mellom land går ned, forskjeller innen land går opp. Dette er den største utfordringen for Norge, som har vært vant til å være elite som en samlet enhet, og har lav toleranse for ulikheter internt.

Jeg er litt bekymret over at vi hele tiden trekker frem enkelteksempler på smart og innovative bedrifter, men ikke diskuterer hva vi kan gjøre med kostnadsnivået, særlig innenfor offentlig sektor. Vi trenger vekstlokomotiver, men vi trenger også å slutte å gjøre en masse rare ting – som innkreving av NRK-lisens, fire helseforetak, masse kommuner, fylkeskommuner, og så videre. Kanskje den viktigste tilretteleggingen vi kan gjøre for fremtiden er å sikre at vi ikke bevarer fortiden…

Nuvel, det er pause og jeg har jobb å gjøre…