(Fortrolige samtaler, Nationaltheatret)

Ingmar Bergmans filmer (kanskje med unntak av Fanny og Aleksander, uten at jeg skal påberope meg noen ekspertise) tar ofte litt tid – det er mye langsom dialog der deltakerne ikke ser på hverandre, men rett ut i luften. Det er mye tro (gjerne med geistlige rolleinnehavere og deres ektefeller som hovedroller), tvil, forhold og utroskap, og mer enn noe annet, uforløste følelser (i hvert fall uforløst i en Bergmansk sammenheng, for de fleste andre fremstår kanskje følelsene som en tanke overanalysert.)

Fortrolige samtaler handler om Anna, en kvinne som har forsøkt, i noen grad, å gå sine egne veier, og som sliter med sitt ekteskap, et forhold til en yngre mann, og følgene av å lyve eller ikke om situasjonen for sin mann og andre mennesker. Stykket er basert på Bergmans egen mor (han fant hennes dagbøker etter hennes død) og Bergman mente Liv Ullman var den eneste som kunne fortelle denne historien slik han ville.

Og stykket er absolutt i Bergmans ånd, men noe strammet opp: Det er presise samtaler, mye følelser (om ikke direkte presentert, så i form av symboler og pregnante pauser) og gode skuespillerprestasjoner. Hovedrollen (Marte Ingebrigtsen som Anna) får mye å spille på, og gir en rik fremstilling av personlighet og tvil. Av de andre syntes jeg ektemannen Henrik (Mattis Herman Nykvist) fremsto som svært troverdig som den forvirrede, litt ufrivillig komiske ektemannen hvis verden raser sammen. Bjørn Skagestad som pastoren Jakob fremstår tro mot en tid og en kommunikasjonsform som virker hjertevarm uten at den er for moderne. Regien er stram og effektiv og scenografien enda strammere. En smule nakenhet i scenen mellom Anna og hennes yngre elsker fremstår som et litt formulaisk nikk til en litt unødvendig modernitet.

Så – absolutt severdig i all sin enkelhet. Og heri ligger kanskje det eneste negative: Jeg satt på balkong, bra plasser, men avstanden til scenen blir litt for lang for å få med seg de fine detaljene i skuespillernes ansiktsuttrykk. Så min anbefaling er: Ta med en liten kikkert! (For all del, teaterkikkert om man har.) Stykket skal ut på turne med Riksteateret, og vil nok fremstå som enda mer uttrykksfullt de gangene det spilles i mindre lokaler enn et fullpakket Nationaltheater med hosting og en og annen pose pastiller.

(Nei, jeg har ikke tenkt å begynne som teateranmelder. Men jeg fikk en (svært hyggelig, tar gjerne flere) epost fra Nationaltheatret med en invitasjon til denne forestillingen. Så da bør man jo kvittere med en reaksjon. Kanskje jeg skal skrive som Helene gjør på sin blogg: «Inneholder sponset produkt.»)