Sesongens gratulasjoner…

…som man sier i USA. Nå er det middagsforberedelser her i heimen, med familiens fire kvinner, en «svigersønn» og tre hunder.

Tim Minchin er en britisk-bosatt australsk komiker, komponist og kontrarianer, som traff sin kone da han var 17 (akkurat som meg) og har skrevet White wine in the sun, som for meg er julesangen over alle sanger fordi den setter hele greia i det perspektivet man bør ha. Synes jeg, da.

Og det kan jo være en like god julehilsen som noe annet.

God jul!

Profet i eget land – på trykk!

Da har jeg det endelig på trykk, fra ingen mindre enn Elin Ørjasæter:elin-kommentar

IMG_3842Kommentaren hennes finner du her (og for all del, abonnér på Morgenbladet, det gjør jeg) og i faksimile her til høyre på bloggen (siden mange ikke gidder betalingsvegg for en artikkel, som hun sier.)

Som jeg sa i en kommentar til min opprinnelige kommentar (en kommentar-kommentar om de som kommenterer): Dagens medier må velge mellom lavinntekts relevans eller profitabel obskuritet. Valget er enkelt på kort sikt, men det er på lang sikt man overlever.

Og da gjenstår det bare å ønske god jul, nok en gang.

Særlig til Elin.

Oppdatering 26.12: Elins kommentar som gjesteblogg hos Hans Petter, og Hans Petters reaksjon.

Og så er det jul igjen…

IMG_3840Stemningsrapport fra Torshov: Står i kø for å hente bestilt kalkun hos Strøm-Larsen, har nummer 225 og, her er bildet fra websiden deres (de har satt et webkamera på kønummerviseren, et enkelt eksempel på digitalisering, forsåvidt.) På alle kaffebarene på Torshov sitte det folk og slår ihjel et par timer med kaffe, småprat og trykking på «Oppdater»-knappen…

Men det blir nok jul i år også.

Og det er, i motsetning til for eksempel skobutikker, enkelte deler av norsk detaljvarehandel jeg ikke er det spor bekymret for.

Konvergens i flybransjen

Det skjer interessante ting i flybransjen om dagen. Som Aftenpostens Knut-Erik Mikalsen (Norges fremste luftfartsjournalist) og andre skriver:

Det som skjer er på mange måter det uavvendelige resultatet i en bransje som er så lite differensiert (et flysete er et flysete er et flysete) og har så få hindringer (det meste er deregulert, fly kan fly hvor som helst) som luftfarten. I hovedsak: Selskapene begynner å ligne på hverandre.

1920px-ln-rgo_a320neo_283165944649029SAS-annonseringene er mest interessante: Å ha baser i lavkostland betyr at man får et kostnadsbilde som i hvert fall i prinsippet går mer i retning av Norwegian enn gamle SAS. Forvent mer vekst i Irland og Spania – akkurat som Norwegian, har gjort, veksten i kapasitet, i hvert fall personale, kommer stort sett utenlands. Det andre interessante er flere direkteruter fra Oslo og muligens Arlanda. Tidligere har dansk eierskap og fagforeningsinnflytelse gjort at de lange utenlandsrutene stort sett har gått fra Kastrup – da SAS ble startet, ble dette gjort, antakelig for å skape en viss balanse siden Danmark ikke har mye innenlandstrafikk. Konkurranse fra billigselskap (SAS annonserte nettopp SAS Go på endel lange utenlandsruter, særlig USA) og vekst i trafikken på Arlanda og særlig Gardermoen  gjør at denne maktbalansen forrykkes.

1920px-ei-lnd_lax_281694566319729Norwegian fortsetter sin vekst inn i de lange markedene, og jeg har inntrykk av at selskapet nå restrukturerer sitt rutenett mer mot å fly folk til Gardermoen, Gatwick og etterhvert Spania for å fly dem videre på langruter. Dette betyr at selskapet blir mer som et tradisjonelt selskap (de har alltid vært litt hybrid, ikke et rendyrket ping-pong-selskap) og at de dermed også risikerer å dra på seg merkostnadene dette medfører, i form av et mer sårbart rutenett. De opererer imidlertid fremdeles alene, stort sett.

1920px-ryanair_boeing_737-800_at_rygge_airportRyanairs kuvending må nok tilskrives markedsforholdene: Den kraftige veksten i flytrafikken gjør at det er mangel på piloter. Mange piloter i Ryanair opererer som egne selskaper, gjerne på Guernsey, for å unngå skatter. Dette er en effektiv løsning, men gir ikke pensjon, sykeforsikring og noe fast ansettelsesforhold – noe som ikke spiller så stor rolle tidlig i karrieren, men som blir viktigere etterhvert som man vokser til og får barn og forpliktelser. Det interessante med Ryanair er om denne fagorganiseringen vil «smitte over» til kabinpersonalet, som har en mye svakere stilling og trenger den mye mer. En mulighet for Ryanairs piloter til å vise solidaritet i praksis, men jeg er ikke optimistisk. Flyvere er individualister, så til de grader.

Uansett – flyselskaper ligner hverandre i stadig større grad. Forskjellen ligger nå på kundegrensesnittet: Norwegian og Ryanair er hypereffektive, SAS har fortsatt en kronglete webside men bedre service og gratis havregrøt på innenlandsloungen (og treningsstudio og massasje på Gull utenlands.) Det skal bli interessant å se hva som skjer med kundegrensesnittet nå som Eivind Roald ikke lenger skal jobbe med det.

Kampen står, som den alltid har gjort, på pris, rutenett, og å ha effektive fly. SAS er fortsatt med i konkurransen, men er svært sårbar dersom vi får en ny økonomisk nedgangstid. Norwegian – vel, selskapet har hatt endel turbulens i ledelse og styre i det siste, det er kanskje grunn til å se litt nærmere på ting og finne ut av hva dette skyldes.

Hva miljøargumentet gjelder: Skal noe skje her, må det komme utenfra (som regulering), siden selskapene er presset på kniven og bare responderer på økonomiske insentiver. Jeg har mest tro på å øke avgiftene på drivstoff, noe som bør kunne gjennomføres over hele EU, vil tvinge frem enda mer drivstoffeffektive fly og enda bedre utnyttelse (load factor), og som rammer alle likt.

Stor skjerm!

IMG_3829En stor dataskjerm er en produktivitetsøkende investering. Akkurat nå retter jeg oppgaver – og det å ha en stor skjerm (eller flere store, som jeg har på hjemmekontoret) gjør at den prosessen ikke trenger å involvere papir og heller ikke masse skjermhopping mellom vinduer som ligger oppå hverandre.

Jeg vurderte endel skjermer og landet på en 43-toms LG (kjøpt på Proshop) med full 4K-oppløsning og 11-bits farger. Vurderte en lavere og krum skjerm, men etter å ha snakket med videoredigererne på jobben (som syntes de skjermene er bra til videoredigering, men lite annet) ble det altså denne. Pris: Drøyt 8000, alt inklusive.

IMG_3828Oppkoblingen er enkelheten selv – jeg har kjøpt meg en docking stasjon fra Plugable som lar meg koble til det meste, inkludert en fast nettforbindelse (det trådløse nettet er litt svakt i det hjørnet av BI jeg sitter.) Det betyr at jeg kun trenger å koble til min MacBook med en USB-3 kobling (som også er energikilde), og dermed fungerer den som en skikkelig arbeidsstasjon.

På litt lengre sikt vil jeg kanskje kjøpe en Mac Mini når den oppgraderes, men det får bli når Apple får overhalt den modellen (og det skjedde sist i oktober 2014.) I mellomtiden fungerer en innkoblet MacBook, syncet (for det meste via Dropbox) til iMac’en på hjemmekontoret.

Neste prosjekt: Koble opp min ikke mye brukte Thinkpad slik at jeg kan kjøre skjerm-i-skjerm og slippe å ha to skjermer til på skrivebordet.

Og verden går videre…

#metoo: Ikke så jævlig vanskelig

Foto: NRKFor noen år siden hadde jeg en gjest på BI, en mann i 40-årene. Han tok en kikk rundt på alle studentene som vrimlet rundt og lurte på hvordan i all verden jeg klarte å holde meg i skinnet med så mange søte studiner overalt.

Jeg ble nokså paff og svarte et eller annet om at det ikke var så vanskelig. Jeg har i grunnen aldri tenkt over hvorfor jeg ikke legger an på mine kvinnelige studenter, fordi jeg aldri har tenkt på muligheten for å legge an på dem.

Men sånn tenker tydeligvis ikke alle. Jeg vet faktisk ikke hvordan situasjonen er på BI eller i akademia generelt – det ser ut til at det tar tid før den debatten kommer i gang – men i går var jeg på #metoo-arrangement på Nationaltheatret, og innenfor teater og filmbransjen er det tydeligvis ingen mangel på menn i alder og posisjon som synes at det er en god idé å prakke sine ikke spesielt edle deler på kvinnelige kolleger.

Arrangementet var basert på #stilleføropptak-oppropet i Aftenposten og hadde innlegg fra Merete Smith (styreleder Nationaltheatret), Erna Solberg (på video), Kjersti Horn (husregissør National, glimrende), Nils Golberg Mulvik (mannlig skuespiller på vegne av sine kolleger), Anniken Hauglie, og to musikalske innslag der jeg ikke fikk med meg navnene. Kjersti Holms foredrag var dagens lengste og det mest gjennomtenkte: Hun understreket at man måtte la ting få tid til å utvikle seg, ikke gå til en for rask forsoning, og at kvinnelige skuespillere ikke bare trenger respekt, men også roller og strukturer som lar dem «erobre det spillerommet gutta så selvsagt boltrer seg i.»

Hoveddelen av arrangementet var 250 skuespillere på scenen som kom frem i grupper der en leste opp en av de 40 historiene fra #stilleføropptak-oppropet. En grunn til at det gjorde inntrykk var at det var som om historiene aldri tok slutt – og det var noe av hensikten, for sånn må det jo føles for de som er involvert.

Så får vi jo se om dette blir en ny epoke: At skuespillere og andre i en sårbar situasjon tør å si i fra, at de møter ledere og kolleger som støtter dem, og at de som skulle føle seg fristet til å trakassere tenker seg om. Skal det siste skje, er jeg redd vi trenger at ting får konsekvenser – at vi får en norsk Kevin Spacey eller Harvey Weinstein. Og jeg håper vi får det, for endel av de historiene er kriminelle.

Men hvor går grensen?

En ting som jeg vet kommer til å bli slitsomt, er den tilsynelatende uunngåelige reaksjonen: «Jammen, skal det ikke være lov å gi et kompliment en gang?», og så videre. Det er ikke så vanskelig å trekke grenser som mange tror. For meg er det svært enkelt: Jeg har tre døtre i 20- og tidlig 30-årene, alle med en yrkeskarriere foran seg. Grensen går der jeg hadde reagert på deres vegne, og jeg er nokså beskyttende overfor mine døtre, hvis jeg får sjansen.

Men det finnes mer objektive grenser også. Da jeg jobbet i et konsulentselskap i Boston i 1994-96, skjedde det et tilfelle av seksuell «harassment» på et konsulentoppdrag – jeg aner ikke hvem og hva, det var 600 ansatte i selskapet og skjedde visstnok på et oppdrag der et team var på reise. Uansett ble det innkalt til fellesmøte, der administrerende direktør forklarte selskapets policy i svært tydelige ordelag. I følge de reglene var «harassment» adferd som var uønsket (ut fra mottakers vurdering) og gjentatt (ikke nødvendigvis mot samme person.) Han var også klinkende klar på at instruksen til alle mellomledere var at de ikke hadde vurderingsrett hvis de fikk høre om noe – alle tilfeller skulle øyeblikkelig rett til toppledelsen.

I USA er rettssystemet annerledes enn i Norge, og jeg jobbet i et firma i en meget opplyst del av USA, så fokuset på en klar definisjon (så det ikke er misforståelser noen veier) og en klar prosess kom kanskje fra redsel for dyre rettssaker. Men fordelen med den klare prosessen er at den tar beslutningen rett opp til noen som kan tenke helhet, og dermed gjør ting enklere for de som er mellomledere og nærmere de som står i problemet. Ulempen kan være at det blir vanskeligere å si i fra, fordi handlinger da alltid har konsekvenser.

Det systemet synes jeg fungerer. Kanskje noe for norske bedrifter, uansett bransje?

Men hvorfor i all verden?

Så til spørsmålet om hvorfor endel menn (og de er heldigvis i mindretall) oppfører seg som de gjør. Jeg kan på en måte forstå at dette skjer (eller kanskje er mer synlig) i de kreative bransjene – det er et frilanssystem, med mange som vil ha jobbene og få objektive kriterier for utvelgelse. Hver gang noen kontrollerer tilgang til noe noen andre vil ha, skapes et maktforhold. I tillegg skal skuespillere uttrykke følelser, også seksuelle, som kan ha en smitteeffekt utenfor scene og opptak. Og endel mannlige skuespillere har, for å sitere Anthony Burgess, vært ‘adventitiously endowed with irrelevant photogeneity’ i yngre år og har kanskje ikke skjønt at tiden har løpt fra dem og at årsaken til at de får lov til å gjøre som de vil har mindre med tiltrekning og mer med frykt å gjøre.

Men jeg får ikke ting helt til å stemme. For min egen del – det er omtrent 500 grunner til at jeg ikke skal legge an på studenter eller yngre kolleger, rent bortsett fra at jeg er a) gift og b) har tre døtre i sånn omtrent studentalder. Men den fremste årsaken til at jeg ikke gjør det er at jeg kan ikke for mitt bare liv komme på en grunn til at de skulle være noe som helst interessert i meg til annet enn rent faglig bruk.

Som Chelsea Handler sier det: Nobody wants your dick pic. Og det får meg til å lure på mentaliteten til de som sender dem – hvorfor i all verden? Det må jo være et helt utrolig selvbedrag. En fyr som Harvey Weinstein (eller for den saks skyld Donald Trump) kan, men all respekt og alt det der, ikke se seg selv i speilet og tro at unge kvinner ser noe annet i dem enn en karrieremulighet eller et tilbud de ikke kan avslå? Og selv om de skulle komme unna med det – hvor i all verden ligger belønningen?

Oppdagelse og konsekvenser

Det er ikke alle menn som oppfører seg på denne måten – jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri sett noen oppføre seg slik på de jobbene jeg har hatt, og jeg tror ikke jeg er mindre observant enn vanlig (ikke mer heller, når det skal sies.) Antakelig er det noen som ødelegger for mange: I de mest kjente tilfellene i USA (Harvey Weinstein, Matt Lauer, Charlie Rose, Mark Halperin, Garrison Keillor, Kevin Spacey, James Toback, Al Franken, og andre – ikke akkurat navn kjent for alle i Norge, men mektige i USA) er det ikke én kvinne (eller mann i Spaceys tilfelle) som har meldt fra, men mange. Det er med andre ord snakk om gjentatte tilfeller – så hvorfor har det tatt så lang tid før det kommer frem?

Jeg tror mye foregår i det skjulte, mye skjules, og mye normaliseres. Overgripere er flinke til å skjule hva de holder på med. En del av dem er mektige, og dermed skjules det de gjør av andre som er avhengige av dem. Og noe normaliseres fordi det ligger i grenseland.

Alt dette bør nå være i endring: Det vil bli lettere å fortelle, lettere å bli tatt på alvor. Fremfor alt vil en generasjon menn med et annet kvinnesyn enn det som burde være normalt miste makt i takt med hår og holdning. I debatter på Internett er det gjerne en 90/9/1-fordeling: 1% skriver innlegg, 9% reagerer, 90% konsumerer uten input. For overgrep er det antakelig en liten del som gjør det, en litt større andel som skjuler det, en majoritet som ikke ser og derfor ikke reagerer – og i tillegg en svært liten del som reagerer og melder fra, mann eller kvinne. Om denne kampanjen kan gjøre noe med disse prosentene, kanskje fremst øke andelen som sier fra, er den verdt det.

Men jeg synes det har vært mistenkelig stille her i Norge, bortsett kanskje fra TV2, der det ikke er altfor vanskelig å skjønne hva som har skjedd, uansett hva slags taushet som råder eller omskrivninger som forsøkes. I Sverige rystes Svenska Akademin, og en TV-programleder har mistet jobben. I USA har stort sett konsekvensene vært raske og kontante. Endel av historiene fortalt av skuespillerne er, som sagt, kriminelle, og ofte et av mange tilfelle fra samme person – omtalt som f.eks. «kjent komiker» eller «etablert skuespiller».

Kommer Norge, nok en gang, til å være landet uten konsekvenser?

En bit Bitcoin

Man skal ikke investere i noe man ikke forstår. Man skal ikke investere i noe man ikke forstår. (Gjenta inntil man skjønner det.)

Her er en knallbra video som forklarer Bitcoin:

Jeg skjønner Bitcoin. Jeg skjønner også at om noe går opp noen tusen prosent uten at noen kan forklare hvorfor, snakker man om risiko i samme klasse som avkastningen (det gjør man forsåvidt alltid…). Samt at om strømforbruket til Bitcoin-produksjon fortsetter å stige, får vi det som kalles en interessant situasjon.

Og da kan man jo vurdere om en investering i noe man ikke forstår, som man ikke forstår økonomien i, er en så god ide likevel…