De som ikke kan la ting være som de er…

I går (ja, lørdag i 1. mai-helgen) var det siste kursdag i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, et kurs Ragnvald Sannes og jeg har holdt i ti år nå. Kurset er noe av de morsomste vi gjør, av mange årsaker. Siden studentene skal jobbe med reelle innovasjonsprosjekter, får vi innblikk i hva som foregår rundt omkring i norsk næringsliv. Vi får oppdateringer på ny teknologi og mange livlige diskusjoner om hvordan man teknologi og teori kan brukes for å få til endringer. Men fremfor alt møter vi mange interessante mennesker – folk som vil gjøre ting bedre, ikke fordi de må, men fordi de kan. Det gjør dem faktisk til hva jeg tror er et mindretall i befolkningen – så kurset blir en møteplass for likesinnede.

En av studentene snakket om dette: Hun jobber i en større bedrift som tjener penger, ting er greit, men hun mener ting kan gjøres bedre. Derfor har hun startet et innovasjonsprosjekt, og har klart å påpeke steder i verdikjeden der bedriften kan levere bedre kvalitet og få mer fornøyde kunder ved å ta i bruk teknologi og endre hvordan man måler hva folk gjør. Vel og vakkert, men holdningen fra de fleste i organisasjonen er «hvorfor gjør du ikke bare jobben din – du får jo lønnen din?»

De fleste mennesker liker ikke endringer, og synes at hvis noe er godt nok, så er det godt nok. Og så er det dem som hele tiden tror at ting kan gjøres bedre, mer elegant, billigere, med større effekt, og jobber for å gjøre ting bedre selv om det ikke er nødvendig.

Det er en sykdom. Og jeg er litt stolt av at jeg har den, og finner en masse interessante mennesker som har den også. Mest av alt finner jeg dem på Strategisk forretningsutvikling og innovasjon, blant nåværende og tidligere studenter.

Og er det en sykdom, ønsker jeg å spre smitten!

Og med det – her er en liste over årets prosjekter, som vanlig (av opplagte årsaker) anonymisert. Den forklarer kanskje hvorfor jeg har det så morsomt på dette kurset:

  • en strategi for videreutvikling av en betalingsapp med stor markedsandel
  • en utvikling av en tjeneste for reservasjon og forhåndsbetaling av parkeringsplasser
  • en digital reiseassistent for kinesiske turister
  • en digital plattform for lokalisering og internasjonal handel med medisiner som er vanskelige å finne
  • en digital plattform for eiendomsutvikling
  • en digital strategi for en eiendomsmeglerkjede
  • en plan for å etablere et coworking space for oppstartbedrifter innen matproduksjon og jordbruk
  • en strategi for å organisere innovasjon i en regional sparebank
  • en markedsplattform for profesjonelle tjenester
  • en digital plattform for et boligselskap
  • utvikling av ny forretningsmodell og digital opplevelse for en avis
  • en app for håndtering av alle dine bankkonti (også i ulike banker)
  • en markedsstrategi for et nyutviklet produkt fra Think Outside AS.
  • en effektiviseringsstrategi for et kundesenter i en transportbedrift
  • en analyse av effekten av PSD2 for et stort forsikringsselskap
  • en plan for å skape et nettverk for folk som har vanskelig med å få jobb
  • en innovasjonsstrategi for et internasjonalt plantefirma
  • en plan for hvordan skape en innovasjonskultur i et byggevarefirma

Delingsøkonomi: Intervju på Hegnar TV

Idag var jeg en tur på Hegnar TV for å snakke om delingsøkonomi – eller, mer spesifikt, hvorfor det går så tregt i Norge sammenlignet med mange andre land, der Uber og AirBnB er mye mer etablert. Resultatet ligger her (https://goo.gl/EmHMYZ), og bilde ser du her:

hegnar-tv-1

Hegnar Media har en interessant modell for programmene sine – de sier eksplisitt at man får tid til å fullføre setninger. Det er behagelig selv om resultatet selvfølgelig blir mer avhengig at at folk kan snakke fort og noenlunde sammenhengende. Med i dette er jo også at Trygve Hegnar deltar i diskusjonen mer som debattant enn intervjuer, og det gir jo friheten til å snakke avslappet og raskt. Faktisk første gang en intervjuer spør meg om hvorfor ting går så tregt – de fleste koketterer med sin manglende teknologiforståelse og hvor kort tid det er siden ting kom. Mannen er over 70, og viser med det at alder har lite med antall år å gjøre.

Hegnar Media har også en interessant forretningsmodell: Legger nesten ingenting på nett,  med mindre du er papirabonnent, og er ikke engang på bransjeplattformer som Atekst. Det er en forretningsmodell som bevarer profitabilitet i bytte mot en viss obskuritet i en delingsverden, men den fungerer jo. Foreløpig. I hvert fall så lenge Hegnar fortsetter å skrive kommentarene sine i Finansavisen og Kapital.

Digitalisering og shippingbransjen

containereTorsdag denne uken skal jeg holde foredrag på Firstpoints konferanse om digitalisering av shippingbransjen. Det er mange påmeldte – 70 sist jeg hørte noe – og det er jo spennende i seg selv, men shippingbransjen er nokså ny for meg, og det gjør det jo ekstra interessant. Shipping er en av Norges største bransjer, og har hittil vært nokså tradisjonell hva bruk av informasjonsteknologi gjelder – kanskje ikke så unaturlig i en fragmentert bransje med store fluktuasjoner i pris og etterspørsel.

maerskdailySystematiske innovasjoner i denne bransjen har tendert til å komme fra de store firmaene – som Maersk, som med sin tjeneste Daily Maersk har laget et «samlebånd» med 70 skip som går scheduled fra Asia til Europa, og dermed kan garantere en konsistent transporttid. I verdinettverksbransjer som shipping skjer innovasjon i stor grad i overgangene mellom tjenestelagene i nettverket. Det gir innovasjonsfordeler til de store firmaene fordi de har volum til å se effektene og fordi de har nok elementer av transportsystemet innenfor sin egen organisasjon.

Skal man få til forbedringer ved bedre koordinering – som f.eks. Synchroport-prosjektet, som skulle optimalisere skipenes fart, så de kom frem til havn akkurat i tide for lossing eller lasting – er man avhengig av at en stor nok andel av aktørene i bransjen faktisk gjør dette, slik at man får igang nettverkseffektene. Det er en viss likhet med luftfart, men shipping har mindre standardisert koordinering av trafikken og mye større variasjon i hva slags teknologi som benyttes.

Digitalisering gir både muligheter og trusler for shipping. Når jeg skal skremme mine kinesiske studenter litt, snakker jeg om 3D-printing og hvordan denne teknologien kan flytte produksjonen nærmere kundene. I dag består mye av skipsfarten av frakt av råmaterialer til Kina og frakt av ferdige produkter (i containere) ut igjen. Med lokal produksjon vil behovet for skipstransport både endres og reduseres. På den annen side kan styring og vedlikehold av skipene forenkles ved at man kan produsere en del av sine slite- og reservedeler ombord.

Uansett – jeg tror det fortsatt er plasser igjen, jobber med en presentasjon, og ser frem til å finne ut mer om hvordan shippingbransjen kan digitaliseres…

Notater fra en «teknologimiddag»

(Notater fra Aftenpostens konferanse Teknologi og fremtidens arbeidsmarked, 19. september 2016)

Program: Intro 
Anita Krohn Traaseth, adm. dir. Innovasjon Norge.

End of Competitive Advantage
Rita McGrath, Professor, forfatter og en av verdens «most influential thinkers» innen business og strategi.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region

Innleder fra Aftenposten: Vi har skjønt at vi ikke kan velge å bli digitale.

Anita K T:  Fra omstilling til ny særstilling

Tre bekymringer: 1) usikker på om vi forstår alvoret i norsk økonomi, 2) kunnskap om nye vekstområder – har vi nok kunnskap om det som kommer i fremtiden?, og 3) har vi nok innsikt rundt egen innovasjonskapasitet?

Økonomi:

  • 50% av eksporten (og en tredjedel av statsbudsjettet) er petroleumsorientert, vanskelig for de mindre områdene å ta igjen dette. Satser vi nok på det nye, for mye på det betstående?
  • Norges andel av verdensveksten i eksport har falt siden 1998 – inkludert olje og gass
  • Vi bruker mer enn vi tjener – inkludert olje – for første gang i 2016. Dette står i perspektivmeldingen, men den har jo ikke noen perspektiver i det hele tatt!
  • Kan ikke be det offentlige om å utlyse flere oppdrag, det har vi ikke råd til lenger.
  • Må begynne å se på helseutgiftene og klimabudsjettet som investeringsbudsjetter?

Kan vi nok om andre ting enn olje og bolig?

  • Har vi stort nok mangfold i norske investormiljøer?

Kjenner vi vår egen innovasjonskapasitet?

  • Midt på treet i henhold til EU. Men Statoil er klassifisert som lavteknologisk, mange av innovasjonsindikatorene (du er ikke kunnskapsbedrift med mindre du har en tredjedel Ph.D, noe som ganske få norske SMBer har…)
  • Mesteparten av norsk prosessindustri er eid av utlendinger, Elkem er kinesisk…
  • Må ha offentlige, private og utenlandske eiere.

Rattsø I og II har levert god analyse, men ikke gode konklusjoner:

  • Offentlig finansiert toppforskning: Ingen garanti for innovasjon i næringsliv og offentlig sektor.
  • Retningsløs støtte når vi må spisse innovasjonspolitikken.

Konklusjon: Se ut i verden, sett retning og men noe om hva ny særstilling skal være.

Se ut i verden, det foreligger en bestilling: Bærekraftsmål fra FN, videreutvikling av hundreårsmålene. 7 samfunnsutfordringer, løser vi disse kan vi selge over hele verden.

Hvis vi setter oljeprisen til $60/fat, vil vi mangle mer enn 850 milliarder i inntekt…

Vi må stille spørsmål om ledelse heller enn innovasjon.

Ikke bekymret for den intellektuelle kapitalen i Norge – det finnes mange forslag – men hvordan kan vi klare å få de som skal ta beslutningene til faktisk å ta noen valg.

Rita Gunther McGrath: The end of competitive advantage

Question: Youth employment is 4% and we have lots of money – how can we create a sense of urgency?

How has the world of strategy changed? You need to develop a pipeline of advantages… We are going from thinking about industry, and rather arena – fintech entering banking, for instance. We often miss it – because they come from other industries. Spending on clothing down, because people want iPhones more than nice clothes.

Markets becoming smaller: Subscription shaves (Dollar Shaving Club) bought for $1b, 16% of shaving cartridges.

New playbook for strategy:

  • Continuous reconfiguration: Change is normal.
  • Healthy disegangement: process of exiting a business that is slowing down without horrible things happening.
  • Deft resource allocation: Separating the resources from the person in power, get an outside perspective from somebody with no interest in the existing business. Example: Lego execs get 10% each year, resources freed up are reallocated to new projects.
  • Innovation proficiency: Get great ideas, incubate them, then accellerate them. Learn from the habitual innovators, they connect in networks and hand off to managers when the thing is developed.
  • A discovery driven leadership mindset: Honest, willing to hear bad news and change direction as new information comes in. Example: Turnaround of Ford, Alan Mulally: You’ve can’t manage a secret. All managers in, on track to lose $17b, all execs say things are fine…
  • Entrepreneurial career management: More individuality, permanent career campaigns.

Robust research findings: People are not good with assumptions, treat them as facts. And it is not the rate of failure that kills you, it’s the cost.

Advocates a platform investment strategy, where you make option investments, and make sure that the option investments do not compete with the core. Start with showing commitment, spend most of your time on the new stuff.

Discussion: Managing millenials. They don’t understand that participation is not enouhg, that it is results that count.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn, Joachim Lund, Aftenposten

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor (25-30 bedrifter, innenfor disruptiv teknologi, digitale serviceinnovasjoner, og 3 bedrifter i Afrika, der jeg er født)
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region
Anita Krohn Traaseth, Innovasjon Norge

Winther: 15-25 nye inkubatorer i Oslo og de andre byene, men de forsvinner i nyhetsbildet.
Qvam: Store firma må med, kraftsamling mot digital forretningsforståelse.
Anita: Har begynt å rigge for fremtiden. Fokus er mye mer på gründere og entreprenørskap, statusen deres har gått opp. Kan ikke la de store lokomotivene være de eneste representene for de små.
Winther: Vi mangler kompetent kapital, særlig på ny teknologi.
Knutsen: Må aktivt bryte ned endel av det gamle, det er vi ikke gode til i Norge. 99.99% av statlig formue går i incubency, må tørre å utfordre konsensus. Innovasjon Norge gjør bra, men mangler kompetent venturekapital som kan hjelpe nye selskaper ut. Bare 8% av venture i Norden går til Norge.

Fjorårets oppgaver i SFuI

692x250-andersen_sannes_talking
Ragnvald Sannes og jeg starter (om fem uker uker) en ny runde med Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, et Master of Management-kurs som er, som jeg alltid sier, noe av det morsomste jeg gjør på BI. En av årsakene til at kurset er så morsomt er studentenes oppgaver, som alltid er spennende og relevante (bl.a. fordi Ragnvald og jeg forlanger at de er det…).

Her er i alle fall en liste over årets oppgaver, de fleste av dem av naturlige årsaker konfidensielle:

  • Nye ID-løsninger for nett og mobil for en stor bank
  • En digital spareløsning for forsikring (for en stor bank)
  • Fremtidens [digitale] hjem for et telekommunikasjonsselskap
  • Open Access Publishing for et større forlag
  • Fremtidig mobilitetsassistent for et stort transportselskap
  • En teknologisk basert oppgave for Forsvaret
  • Digital konsulentformidling (som blir et oppstartfirma, regner jeg med)
  • Innovasjon i Riksrevisjonen
  • En digital fakturaplattform for en bank
  • Integreringsløsninger mot BIM i byggebransjen for en leverandør av produkter brukt innen bygg
  • Samhandling mellom forretning og teknologi for Statens Vegvesen
  • Fremtidens kommunale IT-leverandør for Drammen og Omegn IKT
  • Hvordan skape en innovasjonprosess for en sparebank
  • «hjerte for» – en digital frivillighetsløsning
  • Ny intern informasjons- og kommunikasjonsportal for en sportskjede

Om fem uker er det på’n igjen – jeg gleder meg! (Og kurset er overtegnet allerede, så vi har et luksusproblem…)

Om UD og terror og hvor folk er hen

Så har det skjedd igjen – denne gangen i Nice, med en lastebil som våpen og tilfeldig forbipasserende som ofre. Jeg er i Nice i alle fall en gang i året, kjenner folk som både er der akkurat nå og folk som har leiligheter i nærheten og i alle fall i teorien kunne vært der – og man bekymrer seg jo. På TV ser man de vanlige reportasjene – hva som har skjedd, videoer fraUDI-Nice tilskuere, politikere som uttrykker sorg og fordømmelse, og Utenriksdepartementet (UD) som sier at såvidt de vet er ingen nordmenn skadet, men at man jobber med saken.

Det UD gjør er å ringe til folk som har meldt fra til dem at de kommer til å være i utlandet, noe man kan gjøre på denne websiden. Problemet med en slik side er at det er ikke mange som registrerer seg – og det er ikke helt enkelt da heller, for selv om man oppgir at man ofte oppholder seg i Nice, for eksempel, er det jo slett ikke sikkert at man er der akkurat når det gjelder. Eller kanskje man er registrert et annet sted (Italia, for eksempel), men har tatt en liten avstikker til Nice.

Det er muligens litt smakløst å bruke Nice som eksempel her, men i alle fall: Et selskap jeg setter i styret i, SmartHelp, har faktisk utviklet en løsning UD (og andre organisasjoner) kan bruke. SmartHelp, som jeg har skrevet om før, er utviklet for at man skal kunne dele sin posisjon med nødhjelpsentraler (hvis man har gått seg vill, for eksempel) eller venner/familiemedlemmer (hvis man skal møtes). Den tillater også kommunikasjon med en nødsentral (via chat) hvis man ikke kan snakke (f.eks. hvis man er døv eller gjemmer seg for noen.)

terroreksempelNå har vi imidlertid laget en ny løsning, for bedrifter og organisasjoner som ønsker kommunisere med folk som er innenfor et visst område. Vi har et stykke programvare, SmartHelp Decision Support (se skjermbildet), som gjør at man kan definere et område (en sirkel eller firkant på et kart), få øyeblikkelig beskjed om noen av ens ansatte (eller, i UDs tilfelle, norske borgere) er innenfor dette området, og kontakte dem (de får en melding om de vil dele informasjon, eller blir direkte synlige hvis de har gitt tillatelse på forhånd). Dette er skalerbart (tusenvis av brukere) og man kan sende ut spørsmål som f.eks: “Er du i sikkerhet?” med en Ja eller Nei el.l. knapp. I en krisesituasjon kan man dermed raskt filtrere ut alle de personene man ikke trenger å kontakte. Etter 22. juli 2011 brukte en bedrift jeg kjenner til, som hadde kontorer i nærheten av regjeringsbygget, mer enn to dager på å få kontaktet alle sine ansatte (ringe til dem, ferietid etc.) for å forsikre seg om at de var OK.

Et annet eksempel: Sett at du er sikkerhetsansvarlig for et stort firma, og mottar en bombetrussel som gjør at man må evakuere en bygning med flere tusen ansatte. Hvis alle ansatte har SmartHelp på sin telefon, kan man kjapt kommunisere med alle, og se på kartet hvor de er (begrenset av GPS-nøyaktighet). Man kan definere en sone utendørs som møtepunkt, be alle gå dit, og få automatisk beskjed om alle som er innen sonen. Dermed vet man svært raskt hvem man ikke vet hvor er. (Gitt god nok posisjonering ville man faktisk kunne spørre “Er bygget tomt?”, og hvis ikke, hvem er igjen og hvor er de?)

rumorsparisEller for å ta et svært aktuelt eksempel: Da det smalt i Nice i går, ville UDs sikkerhetspersonale kunne definere Nice som et område, sende melding til alle som har lastet ned appen og, sende spørsmål om de var OK, og få vite dette i løpet av minutter. Man ville også kunne varsle om ting gjennom en sikker og offisiell kanal (det blir mye rykter i slike situasjoner).

Det samme vil naturligvis fungere i Norge, for et selskap som har ansatte som er ute og reiser eller ikke jobber på faste adresser, som f.eks. byggenæringen (og det er faktisk noen store firma der ansatte bruker denne appen til å dele posisjon med hverandre dersom noe skjer.) Eller for Oslo-politiet, som kan sende meldinger til alle som er innenfor et visst område, heller enn en Twitterstrøm som går overalt.

Dette fungerer over hele verden der det er mobildekning. Da Statoil hadde et angrep mot Amenas i Algerie, lå ansatte ute i ørkenen og gjemt ulike steder på basen og kommuniserte via telefon. Med denne appen og det bakenforliggende systemet ville Statoil kunne se hvor de var og kommunisere sikkert med dem.

Personvern, sa du? Både Fredrik Øvergård (CEO) og jeg er medlemmer av Digitalt Personvern – alt i dette systemet er personvernsikret opp og ned og frem og tilbake. Og det er skalerbart.

Noen som kjenner noen i UD? Andre store bedrifter som ønsker seg noe slikt?

Her er en presentasjon du kan vise dem, og så er det bare å kontakte meg eller Fredrik:

Norwegian opp og ned (og hva er egentlig omdømme?)

I det siste har jeg fått endel henvendelser fra journalister som vil ha meg til å kommentere Norwegians omdømmesituasjon, basert på en rekke artikler om kanselleringer og forsinkelser, dårlig informasjon, boikott fra FrPs stortingsgruppe, krangling mellom personale om fritimekjøp, vanskeligheter med flyvetillatelse for det engelske datterselskapet, wet-leasing og damp-leasing, og så videre. Jeg unnlater som regel å svare på slike spørsmål fordi a) omdømme er etter min mening uinteressant inntil det slår ut i salgsstatistikken, og b) mange av spørsmålene er av typen «hva tror du skjer nå?», som i alle fall ikke har noe med strategi å gjøre.

Nå er det riktignok slik at den pressen bygger opp, vil de også rive ned – for noen år siden var Bjørn Kjos immun mot presseoppslag, han bare smilte og sa «Vi skal bare fly folk billig, vi, hehehe…». Nå ser det ut til at han og Norwegian ikke kan gjøre noe riktig. Men hva ligger bak disse vanskelighetene? Som vanlig er nok svaret mer komplekst og kanskje litt kjedeligere enn folk flest (og i hvert fall endel journalister på deadline) tenker. Her er noen av mine punkter:

Norwegian-traffic-2015Norwegian er ikke lenger et norsk selskap.
Norwegian har nå godt under halvparten av passasjerene sine til og fra Norge, og så og si all veksten skjer utenfor Norge, særlig på langrutene. Dette betyr internasjonale baser og internasjonale lavprisbetingelser, som ikke inkluderer voldsommen mengder service eller et stort apparat for å håndtere uforutsette hendelser. Samtidig er forventningene, både fra ansatte og endel publikum, at Norwegian fortsatt skal være «norsk» i serviceressurser og passasjerforhold. Men selskaper har en tendens til å fokusere sin energi der hvor veksten skjer, og det er ikke i Norge. Dermed får man situasjoner der Norge rett og slett er nedprioritert – fordi man sender eksisterende ressurser til vekstområdene og leier inn ekstrakapasitet fra andre selskaper når det viser seg å være feil.

Det er litt interessant å sammenligne Ryanair og Norwegian her. Begge er billigselskaper, men Norwegian har et image som ligger litt over Ryanair, i alle fall i Norge. Om Ryanair – et selskap jeg kaller «desperat lavpris» – hadde hatt de samme problemene som Norwegian, tror jeg reaksjonen hadde vært mer «typisk Ryanair, sånn har de alltid vært, men de er jo billige», heller enn den skuffelsen man ser med Norwegian. Det samme gjelder nok forholdet mellom ansatte og selskap – jeg tror mye av den animositeten man ser mellom endel av personalet og ledelsen i Norwegian bunner i en skuffelse over at selskapet ikke lenger er lite, norsk og oversiktlig.

Norwegian er ikke lenger et lite og enkelt selskap.
Norwegian har nå over 4.500 ansatte og har datterselskaper over hele kloden. Samtidig har bedriften alltid vært «liten» i den forstand at overhead – administrasjon og ledelse – har vært svært liten, særlig sammenlignet med «incumbents», det vil si de tradisjonelle flyselskapene som SAS, BA og Lufthansa. En liten stab og ledelse er en fordel kostnadsmessig og ved at man har korte beslutningsveier. Norwegian har vært nølende med å øke stab og ledelse fordi man har vært redd for å dra på seg utgifter som gjør at man kan havne i samme situasjon som SAS var – og dermed måtte gå gjennom tunge slankeoperasjoner. (En bekjent fortalte meg at da Norwegian skulle åpne flygninger til Fort Lauderdale, sendte de, nøkternt nok, en person. Vedkommende ble møtt med brask og bram og musikk av flyplassledelsen i USA, med påfølgende beklemthet om mismatch mellom avsender og mottaker.)

En slank organisasjon av Norwegians type har lite slakk til å håndtere uforutsette hendelser, enten de faktisk er uforutsette (som en overtidskontrakt som blir sagt opp) eller regelmessig uforutsette (som forsinkelser på enkeltflygninger.) En stram organisasjon vil koste mindre i daglig drift men ha mindre ressurser å sette inn inn når ting ikke lenger kan løses via eksisterende systemer.

Så er spørsmålet hva Norwegian kan gjøre med det – og om selskapet har nådd en kritisk størrelse der endringer i ledelsesmodellen kanskje er nødvendig. Jeg har alltid hatt sans for en klassisk artikkel av Larry Greiner, først skrevet i 1972, om «evolusjon og revolusjon ettersom organisasjoner vokser«. Artikkelen snakker om at organisasjoner går gjennom vekstfaser og får kriser ved ulike størrelser. Jeg lurer på om ikke Norwegian nå står i en situasjon der verden har blitt litt for kompleks for organisasjonen slik den er nå, og at organisasjonen derfor må endres noe. Dette skjer kanskje ikke så mye på grunn av størrelse – Ryanair er mye større, men har enkle strukturer – men fordi Norwegian opererer en mer kompleks tjeneste enn Ryanair og ikke minst fordi man opererer mot markeder som er klart ulike (intranordisk halvregulert, europeisk lavpris, og interkontinental langdistanse) der ledelsesutfordringene er forskjellige på grunn av ulikheter i vekstfaser, forhold til myndigheter, servicekrav og markedsføring.

Også fagforeninger er i en konkurransesituasjon.
Som alle tilbydere av en tjeneste konkurrerer også fagforeninger om sine kunder – og fagforeninger i flybransjen har slitt med markedsandel og relevans i de siste årene. Knallharde konkurransevilkår gjør at forhandlingsgrunnlaget er tynt, nærmest uansett. Internasjonalisering gjør at betingelser og karriere knyttes opp til internasjonale forhold, ikke mer oversiktlige norske. Og mange av fagforeningenes kontroll- og forhandlingsmekanismer er ikke blitt globalisert i den takt og omfang som selskapene har gjort, selv om mer omfattende internasjonalt samarbeid er i ferd med å etableres. Dette gir seg mange utslag – en av dem kan være halvsanksjonerte aksjoner av typen overtidsnekt og sykemeldinger på det verst tenkelige tidspunkt, rent operasjonelt. SAS hadde en «go harry»-aksjon for 10 år siden, ting kan tyde på at i alle fall noen av Norwegian piloter og kabinpersonale tenker i samme retning.

Om dette er et resultat av umenneskelige arbeidsforhold eller bortskjemthet skal ikke jeg uttale meg om, men det er jo et tankekors at selskapet virker lite forberedt på den slags reaksjoner. Det er kanskje fordi reaksjonene for en vekstorientert ledelse ikke synes økonomisk rasjonelle, men i stedet kulturelt eller psykologisk betinget.

Norwegians ledelse har alltid vært svært operasjonelt fokusert – de få gangene jeg har snakket med Bjørn Kjos, har han alltid vært opptatt av drivstoffkostnader og fyllingsgrad, de to kanskje viktiste operasjonelle parameterne for et flyselskap. Det fungerer flott så lenge selskapet vokser og tilbyr noe enkelt. Når fagforeninger og personale ser på selskapet som noe mer, noe institusjonalisert, og treffer sine strategiske beslutninger innenfor den rammen, blir det crash mellom tall og tale.

En korsvei for Norwegian?
For meg virker det som Norwegian står ved et veiskille – en krise som krever en nytenking rundt hvordan selskapet skal organiseres og drives videre. Et beinhardt billigselskap a la Ryanair er en mulighet, men det vil ikke klare å håndtere komplekse utfordringer og vil bli møtt med en intens motstand fra fagforeninger og myndigheter. Ryanair kjemper fra skanse til skanse og legger flere og flere av sine baser under «bekvemmelighetsflagg.» Jeg tror ikke det er dit Norwegians ledelse ønsker å gå. Samtidig er man, med rette, livredd for å havne i samme situasjon som SAS, som har måttet gå gjennom en forferdelig omstilling og nesten konkurs før fagforeningene tok til vettet.

Det er en uhyre vanskelig balansegang mellom klar økonomisk rasjonalitet og noe mindre klar organisasjonsidentitet under kompleksitet. Nøkkelordet er kommunikasjon, men å skape klarhet i en slik verden og samtidig opprettholde vekst og lønnsomhet er ikke på noe måte en enkel oppgave.