SAS’ merkelige prissetting

I serien «rare ting bedrifter gjør» (som ser ut til å bli et fast innslag på denne bloggen) er turen kommet til SAS. Her i ettermiddag skulle jeg nemlig bestille en tur til Shanghai. Jeg søkte på 12. mars nedover og 19. mars tilbake. Denne skjermen kom opp – legg merke til prisen for billetten nedover til Shanghai:

sas1

Les videre

Advertisements

Refleksjoner fra et digitaliseringskurs

IMG_3628

Den siste uken har jeg tilbragt i Antibes og Sophia Antipolis, der jeg har holdt et firedagers kurs om Digitalisering for vekst og innovasjon sammen med Ragnvald Sannes. De femten deltakerne har kommet for det meste fra store og mellomstore norske bedrifter (forsikring, bank, matvarer, energi, teknologi) med et islett av offentlig aktivitet (kommune, regionsutbygging). Tanken er at kurset ikke bare skal være et kurs, men et møtested for folk som er opptatt av digitalisering, ønsker seg mer kunnskap, men kanskje først og fremst trenger noen å sparre med for å finne ut av hvordan man skal forholde seg til digitalisering, både som bedrift og som leder.

Les videre

Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?

Om etpar dager skal jeg ha et kort innlegg med tittelen «Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?» på Healthworld 2017, en konferanse arrangert av Computerworld Norge på Oslo Kongressenter. Vanligvis lager jeg presentasjoner på egenhånd, men her har jeg tenkt å legge ut i alle fall noen begynnende tanker om hva jeg skal si, i tilfelle noen har kommentarer eller opplysninger som kan gjøre budskapet mer korrekt og muligens litt mer troverdig.

Det er en kilde til stadig forundring for meg at digitaliseringen av norsk helsevesen går så tregt, og møter så mye motstand. Da innføringen av elektronisk resept kom, var det masse frem og tilbake fra apotekenes side om hvordan dette kom til å føre til at de ville miste kontakten med pasientene sine, mindre sjanse til å drive veiledning, og så videre. Nå er elektronisk resept innført, og med den kan man gå til hvilket som helst apotek (tenk det – mulig det hadde noe med protestene å gjøre) og øyeblikkelig få det man trenger. I tillegg kan man ikke lenger gå fra lege til lege og/eller fra apotek til apotek for å få mer av den medisinen man liker å misbruke – og i tillegg kommer det (usikker på i hvilken grad det er implementert) alarmer i tilfelle vi opererer med medisiner som har uønskede interaksjoner.

Og det er jo kjempefint. I kjølvannet vil vi få mer effektive apoteker (fremdeles skrives det masse tekst når man skal ha medisinen sin, men noe skal jo disse folkene bak disken gjøre). I tillegg tillates Internett-apoteker å selge reseptbelagte medisiner, og dermed kan kronikeres hverdag bli en tanke lettere også.

Alt i alt aldeles utmerket.

Men hvorfor i all verden måtte det ta så lang tid?

Jeg har en rekke hypoteser, men her er noen av dem:

Organisasjonsstrukturen hindrer innovasjon
En ting er at vi har fire helseforetak uten at noen kan gi meg en god grunn hvorfor, men bare vent til vi beveger oss utenfor det igjen: Nødhjelpstjenestene i Norge hører inn under tre departementer (minst) og (minst) tre strukturer: Helseforetakene (ambulanse), kommunene (brannvesen) og politidistriktene. Resultater er svak koordinering og lange responstider. Når du ringer 110, 112 eller 113 i Norge kan du komme til 48 ulike steder. Kun to av dem (Brann og ambulanse i Trondheim, der de har hatt Smarthelp [Merk: Jeg sitter i styret til dette firmaet.] siden høsten 2014) vet øyeblikkelig hvor du er, resten må spørre (og håpe at du a) kan snakke, helst norsk, og b) vet hvor du er.)

Sammenslåing av alarmsentraler og samarbeid med andre instanser (Luftambulansen, Folkehjelpen, etc.) treneres, tross at Stortingsvedtak foreligger. (Eller for å si det litt mer direkte: Hvorfor i all verden har politidirektøren fremdeles jobb?) Så lenge ansvaret for helhetlig ytelse ikke er samlet, er det i manges interesse å trenere digitalisering, siden ingen representerer pasientene, som dessuten hindres i å vite hvor hvor ille situasjonen egentlig er.

Anskaffelsesprosessene hindrer innovasjon
I Norge legges ting ut på anbud, noe som fører til a) at alt må spesifiseres på forhånd, helst av folk som ikke har dyp teknologikunnskap men er svært redde for å gjøre feil, b) at kostnadene går i været siden alle eventualiteter må dekkes og antallet kokker stiger over alle støvleskaft, og c) alle fokuserer på «leveransen» av et eller annet produkt fremfor hvordan man skal jobbe i fremtiden. Riktignok har Innovasjon Norge fått presset gjennom noe som kalles «innovasjonspartnerskap«, men det er ikke stort mer enn at man flytter spesifikasjonen enda lenger frem. Det er lite rom for «design thinking» innen norsk anskaffelsesreglement, og når det er det – som for eksempel innen det som tidligere het OFU-ordningen – skjer det som regel at teknologien leveres, men så blir den ikke kjøpt og brukt, selv om den virker.

Man skal lage komplette løsninger med en gang
I korthet (se denne bloggposten for mer): I helsevesenet har man det med å forlange at et nytt system skal håndtere alle muligheter (og alle kombinasjoner av muligheter) fra begynnelsen av, heller enn å gjøre som Facebook gjør: På spørsmål om man er i forhold, er svarmulighetene «Ja», «Nei», og «Det er komplisert».

Ved først å lage et enkelt system som dekker de fleste (enkle) situasjoner, og deretter bygge det ut, lærer man mens man går, bruker ikke for mye penger før man har resultater, og setter dessuten i gang en forenklingsprosess, slik at man kanskje ikke trenger å forholde seg til de mest sjeldne kombinasjonene i det hele tatt.

Innovasjon er sett på som noe som skal drives på siden av organisasjonene
Alle nye systemer i det offentlige starter som et prosjekt, med en gang. Men skal innovasjon bli en mer permanent prosess, kan den ikke eksistere på siden av en eksisterende organisasjon – i stedet må man sette seg klare mål (formulert ut fra hva kunden eller brukeren trenger, ikke ut fra hva organisasjonen ønsker) og deretter implementere dem gradvis, først med enkle løsninger (se over). Altinn I ble startet av Skattedirektoratet og Brønnøysund, basert på en ide om en forhåndsutfylt selvangivelse med toveis kommunikasjon, og finansiert over drift – alt for å unngå elefantsyke. Altinn II ble gjort som et tradisjonelt prosjekt med anbud og kravspesifikasjoner, og oppnådde ikke i nærheten av de samme effekter (men brukte masse ressurser.)

Man tillater at parallelle systemer med samme funksjonalitet bygges opp.
Kan noen besvare dette spørsmålet, som jeg har stilt en rekke ganger i mange fora, for meg: Hva er det Digipost gir meg som jeg ikke allerede har i Altinn?

Conway’s lov (en av de digitale nerdelovene) sier at systemer følger organisasjonsgrenser, og for meg er Digiposts fremste målsetting at Posten skal ha noe å gjøre etter at brevposten er borte. At man allerede har en sikker kanal i Altinn (som riktignok ser litt gammeldags ut og trenger en oppfriskning). Altinn tillater allerede utsenderne å bare bruke Altinn, hvorfor i all verden skal jeg som forbruker tvinges til å forholde meg til to systemer bare fordi offentlige etater er sjalu på Skattedirektoratet og Brønnøysund og helst vil ha sin egen IT-avdeling?

Man tenker ikke systemer som distribuerer informasjon til brukeren og lar dem tenke selv
En gang tilbrakte jeg en hel dag med å sitte i gangen på et av våre store sykeshus og vente på at noe skulle skje. Etterhvert begynte jeg å notere meg hva sykepleierne gjorde, og fant ut at svært mye – kanskje mesteparten – av tiden deres gikk med til å a) finne ut hvor noe var («Hvor er legen?») og b) finne ut om noe hadde skjedd («Har pasienten fått middag?»). Tenk om vi satte en mobilsender på hver lege og alle gikk rundt med en mobil terminal der man registrerte (f.eks. ved strekkoder) at ting hadde skjedd. Da kunne sykepleieren se at legen er i operasjonssalen eller på vei tilbake fra møte, og legen slipper calling og annet tøys. Medisineringssystemet kan se at pasienten har fått middag og derfor ikke skal ha medisinen før om to timer. Det er på høy tid at vi innfører objektorientert tenking til helsevesenet – det var tross alt Norge som oppfant konseptet.

Et fellesssystem trenger ikke inneholde alt på en gang. Hvis man forteller folk hvor noe er og hva det inneholder, slipper man en masse frem og tilbake. Etterhvert vil noen bygge systemer på toppen av denne informasjonen – og da får man enda mer innovasjon.

Man sammenligner nye løsninger med noe perfekt, ikke med dagens løsning.
Kjernejournal og andre sentrale informasjonslagre er tilgjengelige for alle som har rettmessig tilgang – på en gang. Dette introduserer sikkerhetsrisiki, naturligvis, og en av dem er at noen kan snike seg inn og urettmessig lese din helseinformasjon. Dermed har vi fått noen år med frem og tilbake og mange vektige møter om hvordan man kan gjøre systemet fullstendig sikker. Men da jeg jobbet på Rikshospitalet som 20-åring fulgte papirjournalen pasienten – og lå og fløt i nærheten av pasienten, på nattbord og skrivebord og i posthyller og over alt. Mye leting etter journaler som ingen visste hvor var – og hadde jeg vært interessert, kunne jeg lese så mange journaler jeg ville.

Sikkerheten i sentrale registre er ikke 100% (det er nesten umulig.) Men den er bedre enn den var med papirjournaler, og det er det man må vurdere den etter.

Man ser ikke at verden har endret seg.
Over 90% av nordmenn har smarttelefon, så og si alle har mobildekning, og slik ser det ut. Dermed er en ny plattform etablert, en plattform vi kommer til å ha i lang tid fremover. Men gjett hva som skjer om man foreslår løsninger basert på smarttelefon? Øyeblikkelig kommer spørsmålet: Ja, men hva med de som ikke har mobiltelefon, da? (Alternativt, hva med de som bare har en gammel Nokia?) Svaret er enkelt: A) De dør snart, og b) de har dagens løsning.

Ferdig med det.

…og til slutt:

Informasjonsteknologien er ikke ny. Jeg sendte min første epost i 1985, og jeg var ikke spesielt tidlig ute. Vi har hatt Internett i så og si alle hjem i hvert fall i femten år. iPhone kom for ti år siden. Vi har kunnet bestille taxi via Uber eller Taxifix i flere år allerede – hvorfor i all verden finnes ikke noe tilsvarende for helsevesenet?

Svaret ligger ikke i teknologien, men i de mange faktorene rundt. Felles for dem alle er institusjonalisering: At en organisasjon, som opprettes som et verktøy for å få gjort en jobb, etterhvert får en verdi i seg selv, skapt av de som har en egeninteresse av dens fortsatte eksistens. Som en eller annen sa: «Vi starter med å jobbe for kunden og ender med å jobbe for økonomisjefen.»

I helsevesenet har man ikke engang den økonomiske unnskyldningen. Det er på høy tid at vi skjære gjennom og digitaliserer med billige, raske, og distribuerte sentraliserte løsninger, at vi bannlyser dobbeltarbeid, og at vi slutter med å lage systemer som allerede finnes og er i bruk andre steder, inkludert i andre helseforetak enn ens eget.

Hvorfor NRK ikke burde bygget DAB-nettet

DAB – og særlig Norges egne versjon, DAB+ – tegner til å bli nok en nasjonal skandale. Folk forlater NRK, kjente kommentatorer råder folk til å hoppe over DAB og bruke Internett, og noen har begynt å snakke om gransking.

Denne har vært varslet lenge – alle som kan noe om teknologi, har påpekt at DAB er håpløst gammeldags, dyrt både å bygge og fordi man må bytte ut vanlige radioer, og ikke gir i nærheten av den kapasiteten mobilnettet kommer til å ha i løpet av ganske få år (eller, for så vidt, har allerede.)

Men det er helt andre grunner til at NRK ikke burde gitt seg i kast med DAB – og de har å gjøre med teknologistrategi – eller, rettere sagt, teknologiarkitekturkonkurranse. En gang i tiden var det svært fornuftig at NRK bygget ut og drev et kommunikasjonsnett. Nå er det ikke det lenger – og årsaken ligger i teknologiutvikling, som følger et kjent spor (i hvert fall kjent for de fleste som jobber med teknologi, om enn ikke NRKs teknologer.)

Proprietært eller åpent
Teknologiarkitekturer kommer i mange former, men den viktige forskjellen i dette tilfelle er om den er proprietær eller åpen. I en proprietær standard er teknologien utviklet og styrt av en enkelt aktør – som f.eks. NRK og radio/TV-nettet (i alle fall i begynnelsen), Apple med sin lukkede modell, Tesla med sine proprietære ladestasjoner. I en åpen – eller modulær – arkitektur kan man bytte ut komponenter, og sette sammen komponenter fra mange ulike leverandører. Internett, bensinbiler, IBM-kompatible PCer (noen som husker det uttrykket), Unix og Android er eksempler på åpne teknologier.

I en tidlig fase, der teknologien er svak, er det gjerne slik at en aktør må ta kontroll over alle deler av den for å få nok ytelse, funksjonalitet, eller et tydelig nok brukseksempel (use case). NRK bygget ut og drev radio- og TV-nettet fordi det var ingenting annet der, og fordi de var den mest avanserte brukeren, hadde ressursene, og kunne spesifisere teknologien. I lange tider var NRK forbundet med hardware – Tryvannstårnet, for eksempel, var symbolet for NRK og samtidig et symbol for teknologi og fremtidsretting.

I en senere fase får teknologien (i dette tilfelle radiosignaler, inkludert mobiltelefoner) mer kapasitet, og dermed kan man tillate mer fleksibilitet i bruk og leveranse. Åpenhet og komponentisering koster ytelse – en standard komponent som skal kommunisere med en annen standard komponent, må «oversette» grensesnittet til en felles standard, frem og tilbake. Dette tar kapasitet, men øker muligheten til å hente deler fra mange leverandører – noe som over tid lager konkurranse og senker prisene. Over tid vil åpne systemer bli billigere, ikke minst fordi infrastrukturen – radiomaster, fiberoptiske kabler, eller (for elbiler) ladestasjoner – kan deles mellom mange brukere av ulike løsninger.

Åpne, komponentiserte løsninger vinner som regel over tid, med mindre de proprietære leverandørene kan fortsette å komme opp med ny teknologi som knytter seg til den proprietære plattformen (som Apple har gjort) eller klarer å gjøre teknologien så standardisert at folk til slutt ignorerer leveransemåten og bare bruker det som kommer (slik jeg har en mistanke om at Tesla kommer til å gjøre det med selvkjørende elbiler).

Institusjonalisering og teknologiutvikling
NRKs problem er at de har for mye penger, og for mange tradisjoner. FM-nettet begynner å bli gammeldags og krever oppdatering, men er fortsatt svært utbredt. Samtidig er det nokså opplagt at digitale, generelle nett (som mobilnettet, uansett generasjon) kan brukes til å sende radio og TV. I min Tesla liker jeg å høre på lokalradioen WBUR fra Boston, og det har jeg kunnet gjøre siden 2013. Flere av mobilselskapene tilbyr nå ubegrenset streaming av Spotify og andre musikktjenester over sine nett. De fleste radio- og TV-stasjoner – inkludert NRK – har streaming over nett, og folks lytte- og seermønster endrer seg. Jeg så etpar episoder Monsen på vanlig TV, resten (inkludert hans tidligere programmer) har jeg sett på iPaden på et tidspunkt som har passet meg. Også programskapningen er i stor grad løsrevet fra de etablerte TV-selskapene: I 2012 møtte jeg en leder i et amerikansk nettselskap (tror det var CBS) som lo av Netflix og mente at de ikke hadde en sjanse – det var nemlig de tradisjonelle nettselskapene som sto for innovasjon og kvalitet i innholdsproduksjonen. Siden har vi fått House of Cards og Top Gear heter nå The Grand Tour og produseres av Amazon.

Så hvorfor har NRK i det hele tatt startet med å bygge et eget, proprietært nett, som ikke har et fnugg av innovasjon (eller innovasjonsmuligheter) i seg, og som ikke ville blitt tatt i bruk om man ikke hadde kunnet tvinge kundene over? Svaret ligger, mener jeg, delvis i teknologiutviklingen, delvis i institusjonalisering (i Norge kjent som «jammen, hva skal vi gjøre da, da?»).

Teknologiutviklingen har ført til at det digitale og generelle har tatt over for det analoge og spesifikke. NRK ønsker å beholde den lineære kringkastingsmodellen (der de bestemmer når du skal høre på noe, om enn med flere valgmuligheter av hva du skal høre på.) Den forsvinner i et generelt nett fordi det er så lett å gå et annet sted. På DAB har NRK stor markedsandel, i alle fall hva gjelder antall kanaler. På nettet konkurrerer de med så mange fler. Slik så det ikke ut da NRK engang bestemte seg for å bygge DAB-nettet, men siden man har brukt så lang tid (delvis fordi man bruker egenspesifisert teknologi) har konkurransebildet endret seg. DAB kommer rett og slett for sent til å bli en dominant plattform – i hvert fall for alle under tretti.

Institusjonalisering er (i hvert fall for meg) at organisasjoner slutter å være et verktøy for å få gjort noe (alle organisasjoner starter slik) og i stedet blir noe som oppfattes å ha verdi i seg selv. NRK har en stor teknologisk organisasjon som har holdt orden på FM-nettet (selvfølgelig med mange underleverandører). Hvis NRK skulle gå over til kun å produsere innhold og sende det ut over Internett, vil denne organisasjonen til stor del bli overflødig. I en konkurranseutsatt bransje ville dette skjedd nokså fort og ingen hadde tenkt så mye over det (teknologer klager lite og får jobb igjen fort). Men NRK er ikke konkurranseutsatt, og dermed blir teknologiorganisasjonen værende og påtar seg et teknologiansvar for en teknologi som kundene ikke vil ha, men som man i alle fall har kontroll over. De andre radiokanalene henger med fordi de fleste radiolyttere (i hvert fall de med penger) fremdeles hører på bilradioen. De som kjører kollektivt hører på smarttelefonen sin. Når du får streaming i bilen like enkelt som på telefonen – og de billige løsningene her finnes allerede, men krever litt kabel og Bluetooth – forsvinner de også.

Hva NRK burde gjort
NRK burde ikke bygget ut DAB – det gir en forestilling om beholdte markedsandeler og sementerer en dominans av lineær innholdsproduksjon. I stedet burde organisasjonen konsentrert seg om innhold og vært en pioner – i enda større grad en den er – på å få sitt publikum over til nettet. NRKs mandat er å produsere kvalitetsinnhold på norsk – å bevare og utvikle norsk kultur i en verden stadig mer preget av fake news og realityprogrammer som skaper presidenter.

Skal man ta opp kampen med Facebook og Netflix og Youtube og Amazon, kan man ikke fortsette å ha som hovedaktivitet å produsere ting for et lukket publikum hvis gjennomsnittsalder øker med et år hvert år. TV-serien «Skam» viser at det går an å nå ut til en yngre generasjon (og de ser den på nett.) Dessverre er det slik at journalister, programledere og deres kunder politikerne gjerne vil fortsette å leke i den lekegrinden de kjenner og føler seg trygg på.

Og da blir det DAB. Inntil det ikke er noen igjen der.

Digitalisering i Sophia Antipolis!

Digitalisering_Antibes_slide

Nok en gang ønsker Ragnvald Sannes og jeg velkommen til et Executive Short Program kalt Digitalisering for vekst og innovasjon i teknologiparken Sophia Antipolis, Europas svar på Silicon Valley, like utenfor Nice i Syd-Frankrike. Hensikten er å vise frem interessante nye teknologiske muligheter og invitere til en dialog om hvordan man kan ta disse i bruk innenfor egen virksomhet.

Innholdet blir litt endret i forhold til hva vi vanligvis gjør når vi drar nedover med studenter i vårt vanlige program: Vi setter av mer tid til diskusjon mellom deltakerne, det vil si mer tid til å tenke over hva den nye teknologien betyr for din bedrift og din (eller dine kunders) situasjon og prosesser. Vi vil også forsøke å systematisk fange opp hvilke muligheter og utfordringer hver enkelt står overfor, og hjelpe til å finne frem blant muligheter og trusler.

Det er 10. gang Ragnvald og jeg arrangerer et besøk der nede sammen med Accenture Technology Labs, og tredje gang vi gjør det som et selvstendig program. Deltakerne på det første to programmene har vært svært fornøyd. En av tingene vi har lært av deltakerne er å sette av tid til diskusjoner – man lærer minst like mye av hverandre som av Ragnvald og meg – og at diskusjonene, i hvert fall mellom deltakerne, kommer til å være på norsk.

Her er noen linker til notater jeg har tatt ved tidligere besøk. Jeg ser frem denne uken, til å lære nye ting, og til å bli kjent med nye mennesker med interessante utfordringer og et ønske om å forstå hvilket potensiale som ligger, forretnings- og arbeidsmessig, i ny teknologi!

Vi sees! (Og har du spørsmål, send meg en epost.)

Etterspørsel!

dn-etterspDigitalisering og analyse og teknologi i vinden om dagen. Jeg ble intervjuet at Dagens Næringsliv om dataanalyse og andre digitale kurs – og det er hyggelig å kunne melde at, joda, folk vil ha det og melder seg på som bare det. Her er situasjonen så langt:

  • Møtte studentene på Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse i går. Flink og ivrig gjeng (31 har takket ja, vi hadde opprinnelig 27 plasser) med gode spørsmål og god stemning – de kommer til å sette spor etter seg i norsk teknologiverden, det er jeg sikker på. Opptakskrav
  • Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon starter 13. september, og har vært fulltegnet siden april. Gleder meg til det, alltid masse spennende mennesker med gode ideer.
  • Analytics for Strategic Management starter sin første modul 10. oktober (andre gjennomføring av kurset, her er listen over prosjekter på det første). Blir spennende å se hvordan det ser ut med påmeldinger etterhvert – så langt ser det lovende ut.
  • Det korte kurset Digitalisering for vekst og innovasjon går fra 24-27 oktober i Antibes/Sophia Antipolis. Det kommer en mer detaljert bloggpost om dette etterhvert, men det er allerede nok påmeldte til at kurset kommer til å gå – og plass til flere. Denne gangen kommer kurset (det vil si, alle diskusjoner) til å arrangeres på norsk, slik at det kan bli et sted for å dele tanker og prosjekter mellom norske bedrifter. Hjertelig velkommen til et konfidensielt, praktisk og spennende forum for digitalisering!

Innimellom skal jeg ha noen andre kurs også (for M.Sc. og MBA), være vertskap for en stor utenlandsk bedrift som besøker Norge for å forstå digitalisering og nye energikilder innen transportbransjen, og holde noen foredrag. Men det er jo morsomt, da. Og for mye etterspørsel er jo et luksusproblem, ikke sant?

De som ikke kan la ting være som de er…

I går (ja, lørdag i 1. mai-helgen) var det siste kursdag i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, et kurs Ragnvald Sannes og jeg har holdt i ti år nå. Kurset er noe av de morsomste vi gjør, av mange årsaker. Siden studentene skal jobbe med reelle innovasjonsprosjekter, får vi innblikk i hva som foregår rundt omkring i norsk næringsliv. Vi får oppdateringer på ny teknologi og mange livlige diskusjoner om hvordan man teknologi og teori kan brukes for å få til endringer. Men fremfor alt møter vi mange interessante mennesker – folk som vil gjøre ting bedre, ikke fordi de må, men fordi de kan. Det gjør dem faktisk til hva jeg tror er et mindretall i befolkningen – så kurset blir en møteplass for likesinnede.

En av studentene snakket om dette: Hun jobber i en større bedrift som tjener penger, ting er greit, men hun mener ting kan gjøres bedre. Derfor har hun startet et innovasjonsprosjekt, og har klart å påpeke steder i verdikjeden der bedriften kan levere bedre kvalitet og få mer fornøyde kunder ved å ta i bruk teknologi og endre hvordan man måler hva folk gjør. Vel og vakkert, men holdningen fra de fleste i organisasjonen er «hvorfor gjør du ikke bare jobben din – du får jo lønnen din?»

De fleste mennesker liker ikke endringer, og synes at hvis noe er godt nok, så er det godt nok. Og så er det dem som hele tiden tror at ting kan gjøres bedre, mer elegant, billigere, med større effekt, og jobber for å gjøre ting bedre selv om det ikke er nødvendig.

Det er en sykdom. Og jeg er litt stolt av at jeg har den, og finner en masse interessante mennesker som har den også. Mest av alt finner jeg dem på Strategisk forretningsutvikling og innovasjon, blant nåværende og tidligere studenter.

Og er det en sykdom, ønsker jeg å spre smitten!

Og med det – her er en liste over årets prosjekter, som vanlig (av opplagte årsaker) anonymisert. Den forklarer kanskje hvorfor jeg har det så morsomt på dette kurset:

  • en strategi for videreutvikling av en betalingsapp med stor markedsandel
  • en utvikling av en tjeneste for reservasjon og forhåndsbetaling av parkeringsplasser
  • en digital reiseassistent for kinesiske turister
  • en digital plattform for lokalisering og internasjonal handel med medisiner som er vanskelige å finne
  • en digital plattform for eiendomsutvikling
  • en digital strategi for en eiendomsmeglerkjede
  • en plan for å etablere et coworking space for oppstartbedrifter innen matproduksjon og jordbruk
  • en strategi for å organisere innovasjon i en regional sparebank
  • en markedsplattform for profesjonelle tjenester
  • en digital plattform for et boligselskap
  • utvikling av ny forretningsmodell og digital opplevelse for en avis
  • en app for håndtering av alle dine bankkonti (også i ulike banker)
  • en markedsstrategi for et nyutviklet produkt fra Think Outside AS.
  • en effektiviseringsstrategi for et kundesenter i en transportbedrift
  • en analyse av effekten av PSD2 for et stort forsikringsselskap
  • en plan for å skape et nettverk for folk som har vanskelig med å få jobb
  • en innovasjonsstrategi for et internasjonalt plantefirma
  • en plan for hvordan skape en innovasjonskultur i et byggevarefirma