Norge var engang en av verdens største eksportører av is – og mye ble solgt til London. Isbransjen var avansert for sin tid – som synes av bildet, der isblokker sklir ned en «jernbane» et eller annet sted i Norge. Man hadde merkenavn (Wenham Ice, som reklamerte med at man kunne lese avisen gjennom en én fot tykk isblokk), man drev markedsføring (gjett hvem som fant opp å ha is i drinken) og man mangedoblet sin produktivitet for å møte konkurransen fra kunstig produsert is og andre former for avkjøling. Bransjen forsvant fort etter første verdenskrig, men selv etter annen verdenskrig kunne man visstnok fremdeles kjøpe isblokker i Oslo.

Og hvorfor nevne isbransjen her? Den er et godt eksempel på hva som skjer når en ny teknologi kommer – og hvordan bransjer i stedet for å satse på ny teknologi (for eksempel ved å investere i is-fabrikker) i stedet fortsetter å utvikle sin egen teknologi – for eksempel fant man på å rifle overflaten på isblokkene, noe som gjorde at de smeltet saktere. Og man klarte etterhvert å lagre isblokker i tre år. Men det hjalp ikke – kunstig is vant frem, bare for å bli konkurrert ut av store fryselagre, som igjen ble konkurrert ut av individuelle frysebokser.

Mer om dette i finner du i James Utterbacks briljante Mastering
the Dynamics of Innovation, en bok som burde være pensum for enhver næringspolitiker, til tross for at den kom ut så tidlig som 1994 og ikke inneholder et ord om Internett….