Et år i Boston–et frem- og tilbakeblikk

Jeg har nå akkurat en uke igjen av mitt opphold hos Center for Information Systems ResearchMIT i Boston. Tiden er inne for litt refleksjon – hva har jeg lært av oppholdet her borte, og hva kommer jeg til å gjøre annerledes når jeg kommer hjem igjen?

Først og fremst, det har vært et interessant, om enn slitsomt, år. Jeg har fått gjort mindre av ting jeg trodde jeg kom til å gjøre, men har hatt positive overraskelser om ting jeg ikke ante at jeg kom til å få være med på og lære av. Endel mindre helseproblemer for meg (ikke noe alvorlig, men ting som har tatt tid og til tider ført til mindre arbeidskapasitet) og en komplisert skolesituasjon for datter nummer tre kommer på minussiden, men gjensyn med venner fra jobb og privat, undervisningsoppdrag for Harvard Business School og, ikke minst, samtaler med faculty og ledere fra mange spennende organisasjoner har definitivt kommet på plussiden. At min kone fikk meg til å lære West Coast Swing var udelt positivt.

Det har også vært et år for å tenke gjennom hva man holder på med, og hva man har lyst til å gjøre videre fremover. I 2010/11 underviste jeg så mye på BI at det tilsvarte 2.5 fulle stillinger. Jeg liker å undervise, og er flink til det, men det er ikke noe man får uttelling for, hverken i karriere eller (i noen særlig grad) i penger. Samtidig er jeg ikke konsentrert nok til å skrive mange og lange akademiske artikler i små tidsskrifter som leses kun av andre akademikere. Men jeg liker å skrive kronikker, essays og praktisk orienterte forskningsrapporter, og jeg liker å se inn i fremtiden og forstå hva teknologien vil bringe, og føre diskusjoner om dette med praktikere.

I amerikansk akademia – i hvert fall ved de bedre skolene, som Harvard og MIT – har man lang erfaring med og setter pris på folk som ligger i grenselandet mellom teori og praksis, og man tar undervisning og annen formidling adskillig mer alvorlig enn i Europa. I Norge er det mindre kontakt (og kontakt på et lavere nivå) mellom næringsliv og forskere. Dette er delvis et spørsmål om størrelse – store internasjonale bedrifter har strategiske staber, også innenfor støttefunksjoner, med oppgave å følge med forskningsfronten – og delvis et spørmål om kultur og historie, på begge sider av forholdet. Forskningssentrene CISR og Center for Digital Business er gode eksempler her: CISR har ca 80 sponsorer og tett samarbeid med dem – jeg satt i møte i hele går med to representanter for en av de større sponsorene, hvor vi forsøkte å utvikle et rammeverk for å forstå implikasjoner av total digitalisering på ulike typer bedrifter – og CDB har publisert nettbøker som driver den offentlige debatten og endrer folks oppfatning om hva teknologi er og hvordan den virker.

Når jeg kommer tilbake til Norge kommer jeg til å forsøke å skape et slikt miljø der, delvis i samarbeid med CISR. Om dette kommer til å skje innenfor BI (for eksempel ved en mer utadrettet versjon av mitt nåværende forskningssenter), via et eget selskap, eller i samarbeid med en kommersiell partner vet jeg ikke ennå, men jeg ser på alternativer og er åpen for det meste.

Når dette skrives, er det 27 grader, fin luft og strålende sol ute. Boston og Cambridge viser seg fra sin beste side. Jeg kommer til å savne byen og menneskene. Så gjenstår det å se om jeg kan ta mer enn bagasjen min med meg hjem.

Advertisements

Hvis du ikke har noe å skjule…

Rick Falkvinge har skrevet et glimrende essay som totalt nedsabler argumentet om at “hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å være redd for.” Les originalen, men her er hovedpoengene, fra de opplagte til de mer prinsipielle:

  1. Reglene kan endre seg. Selv om du stoler på myndighetene i dag, er det ikke sikkert du vil stole på neste regjering.
  2. Det er ikke du som bestemmer om du har noe å være redd for. Du kan tenkes å oppføre deg mistenkelig uten at du gjør noe galt – og dermed uskyldig bli utsatt for etterforskning (som er en belastning i seg selv.)
    1. Dette forutsetter at overvåkningsdataene er korrekte – noe de ofte ikke er.
  3. Enkelte lovbrudd bringer samfunnet videre. For 40 år siden var homoseksulitet ulovlig – med dagens overvåkningsmuligheter ville man aldri fått homsefrigjøring.
  4. Det er en menneskerett å få være i fred. Vi trenger å vite at ingen ser oss. Ganske enkelt, og svært viktig.

Varmt

image

Det er varmt i Boston for tiden. I dag har det vært 33 varmegrader, men nå er det nede på 20-tallet og det er dundrende tordenvær og vegger av regn ute, akkompagnert av brann- og sykebilsirener (det blir alltid en masse utrykninger når det er tordenvær, mest falske alarmer satt av på grunn av variasjoner i strømnettet.) Luftfuktigheten er 80 prosent og svetten renner – selv med air conditioning’en på fullt. Bikkja sitter nedslått under skrivebordet, klemt opp til bena mine, og prøver å gjøre seg liten for å komme unna tordenskrallene.

Varme er subjektivt. Da jeg flyttet til USA for å studere, 3. juli 1990, var temperaturen 40 grader og jeg tilbrakte nasjonaldagen sittende med vann til halsen i en innsjø i Connecticut mens jeg lurte på hva i all verden jeg hadde funnet på. Jeg var fattig student og hadde ikke råd til air conditioning verken i bilen eller leiligheten før jeg begynte å jobbe som konsulent 4 år etterpå, så det var bare å drikke vann og tenke på noe annet.

Man venner seg til varme: Seks år senere kom jeg hjem til Oslo etter et konsulentoppdrag i London. Det var 32 varmegrader på Fornebu og jeg sto i drosjekø med jakke på og tversover’n knyttet. Drosjesjåføren hadde fotballshorts og singlet og så på meg som jeg var et rart dyr.

Vi har merket på de norske gjestene vi har hatt her borte i sommer at man akklimatiserer seg – er det varmt og man ikke får sove, så får man bare slappe av og tenke på noe annet, bevege seg langsomt og drikke masse. Og tenke litt på hvordan det er for folk som ikke har muligheten til å bade eller dra på en shopping mall eller sette seg inn i en kjølig bil.

Men mest bør man kanskje tenke på dere hjemme i Norge, som sikkert ser på denne varmen som et luksusproblem…