Det er varmt i Boston for tiden. I dag har det vært 33 varmegrader, men nå er det nede på 20-tallet og det er dundrende tordenvær og vegger av regn ute, akkompagnert av brann- og sykebilsirener (det blir alltid en masse utrykninger når det er tordenvær, mest falske alarmer satt av på grunn av variasjoner i strømnettet.) Luftfuktigheten er 80 prosent og svetten renner – selv med air conditioning’en på fullt. Bikkja sitter nedslått under skrivebordet, klemt opp til bena mine, og prøver å gjøre seg liten for å komme unna tordenskrallene.

Varme er subjektivt. Da jeg flyttet til USA for å studere, 3. juli 1990, var temperaturen 40 grader og jeg tilbrakte nasjonaldagen sittende med vann til halsen i en innsjø i Connecticut mens jeg lurte på hva i all verden jeg hadde funnet på. Jeg var fattig student og hadde ikke råd til air conditioning verken i bilen eller leiligheten før jeg begynte å jobbe som konsulent 4 år etterpå, så det var bare å drikke vann og tenke på noe annet.

Man venner seg til varme: Seks år senere kom jeg hjem til Oslo etter et konsulentoppdrag i London. Det var 32 varmegrader på Fornebu og jeg sto i drosjekø med jakke på og tversover’n knyttet. Drosjesjåføren hadde fotballshorts og singlet og så på meg som jeg var et rart dyr.

Vi har merket på de norske gjestene vi har hatt her borte i sommer at man akklimatiserer seg – er det varmt og man ikke får sove, så får man bare slappe av og tenke på noe annet, bevege seg langsomt og drikke masse. Og tenke litt på hvordan det er for folk som ikke har muligheten til å bade eller dra på en shopping mall eller sette seg inn i en kjølig bil.

Men mest bør man kanskje tenke på dere hjemme i Norge, som sikkert ser på denne varmen som et luksusproblem…