Pastafari er tingen

Edge.org, et nettsted for tanker om teknologi og fremtid (som av og til kan bli litt for intellektuelt snobbete for sitt eget beste) har publisert Daniel Dennetts «Show me the science«, et tilsvar til de som ønsker at skolebarn (akkurat nå i Kansas, men dette er i ferd med å spre seg til en rekke av de «røde» statene i USA) skal lære at Darwins utviklingslære er en teori det står mye strid om. Essayet er et glimrende innlegg mot kvakksalveri og mangel på vitenskaplighet i det hele tatt. Dennett har forøvrig skrevet en av de beste populærvitenskaplige bøkene om kognitiv vitenskap jeg har lest: Consciousness explained, hvor han går til rette med vår oppfatning om at bare fordi noe ser organisert ut, så må noen ha organisert det.
Et problem med dette er, som Dennett påpeker, at vitenskaplighet krever vitenskaplig metode, mens de som er for kreasjonisme (eller homøopati, magnetterapi eller for den saks skyld The Five Percent Community) ikke forholder seg til beviskrav i det hele tatt. Tvert imot sier de bare at «du kan ikke vite at dette ikke virker» og fortsetter som før, mens de skaffer seg institutter, utdannelser og lærebøker slik at de ser ut som det de forsøker å utkonkurrere.
Det ser ut til at vi mennesker trenger en oppfatning om at det er en hensikt med at vi er er til, og at ting vil bryte sammen i et umoralsk kaos uten en eller annen høyere autoriet, som holder oss i ørene og peker ut hvorfor. Det er greit nok på et personlig plan, men i samfunnsmessig perspektiv må vi kunne lære oss at statistikk ikke fungerer for enkeltpersoner. Og jeg har sett litt for mange mennesker med sykdommer bruke litt for mange penger på kvakksalvere til at jeg synes samfunnet bare kan la dette fortsette.

Jeg tror vitenskap og vitenskapeligheten må ta et blad av motstandernes bok – og gjøre slik som Pastafarianerne, som nå krever at i Kansas må skolebarna også lære om at det ikke er umulig at universet ble skapt av et Flying Spaghetti Monster, noe som har gitt seg utslag i utbredt spaghetti-spising overalt. Selv om dette er et klart parodisk fenomen, har de forsåvidt rett i at det er like vanskelig å motbevise dette som kreasjonisme.
Det er mange krav til vitenskaplighet, men et av hovedpoengene er at teorier skal fremsettes slik at de kan motbevises – falsifiseres – hvilket vil si at man ikke bare må påvise en sammenheng, man må også forklare hvorfor. Vitenskaplighet krever også at hvis teorien er motbevist, så forsvinner den. Problemet med religion forkledd som kvasi-vitenskap (som homøopati, kreasjonisme eller frenologi) er at uansett hvor mange ganger teorien er motbevist, fortsetter tilhengerne å hevde at teorien holder.
Når vitenskapsmenn har motbevist noe, er de ferdig med debatten. For kvakksalvere og religiøse fusentaster har den da såvidt begynt. Konsekvensene ser man i Kansas, og i godtroende menneskers helseutgifter og investeringsbudsjett. Kanskje på tide å starte en parodibehandling og søke Trygdekontoret om refusjonsrett?

Advertisements

Liten påminnelse…..

…om at det er møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe (men jeg skal love ikke å sjekke medlemskort) på BIs nybygg i Nydalen i morgen torsdag 1. september kl. 1700 (møt opp i resepsjonen litt før). Det blir (meget uformell) omvisning og diskusjon om bibliotek, teknologi og arkitektur i et meget spennende bygg – legg inn en kommentar under eller send en email til polyteknisk@polyteknisk.no om du kommer (eller bare møt opp, men det er greit å vite sånn ca. hvor mange…)
(se mer på PFITs hjemmeside)

Katrina

Wikipedia har, som vanlig, en interessant og kontinuerlig oppdatert side når noe skjer. Denne gangen er det orkanen Katrina, og det for meg mest interessant var dette diagrammet som viser hvor lite som skal til før New Orleans blir en vanndam.

Jeg var i New Orleans i fjor sommer på en konferanse – og fikk forklart av drosjesjåføren hvordan byen har pumpestasjoner for å tømme underganger og andre forsenkinger hver gang det har regnet.
Forøvrig – man har, her fra Norge, en tendens til å undervurdere været i USA. Jeg har hørt (og fortalt selv) mange historier om hvordan skolene i USA blir stengt når det kommer 2 cm snø, og så videre. Men jeg har aldri opplevd uvær som i USA, selv ikke på Vestlandet. Det er litt av en opplevelse med snøstorm i en stor by, hvor vinden blåser så hardt at man nesten ikke kan stå oppreist. Og det faller så mye snø at man ikke ser bilen sin i det hele tatt.
Så Katrina ser ut, hvis den ikke avtar i styrke, til å bli ganske dramatiske greier.

Det elegante universet


The elegant universe er en TV-serie fra USAs glimrende ikke-kommersielle TV-kanal PBS. Den er basert på Brian Greene’s The Elegant Universe og er i tillegg tilgjengelig over Internett. Elegant innpakning og pedagogisk fremstilling av kompliserte ting – virkelig noe for skolebruk overalt, særlig fordi den også gir inntrykk av spenningen med å forsøke å forklare de helt basale sammenhenger i universet.
Det er å håpe at NRK kjøper inn dette programmet. At de i det hele tatt kjøper masse fra PBS. I mellomtiden kan man jo kose seg med strengeteori og multidimensjonale universer vianettet.
(Via Stefan Geens)

Dannelse kontra utdanning

Nok en glimrende kronikk om utdanning i Aftenposten, denne gang av Tord Larsen med tittelen «USAs vern mot fagidioter«. I USA er den fireårige bachelorutdannelsen i hovedsak en dannelsesreise, man velger en yrkesfokus først på Master-nivå.
Jeg er i hovedsak enig med Larsen om de gode aspektene ved det amerikanske systemet – for eksempel er det et problem i Norge at folk velger yrkeskarriere etter gymnaset, og ofte på meget sviktende forutsetninger (kjærester, formeninger om hvor mye penger ulike yrkesgrupper kommer til å tjene). Dagens stormløp av ungdom som gjerne vil studere media er muligens et uttrykk for at man ønsker seg en mindre spesifisert utdannelse (hvis det da ikke, igjen, er et yrkesvalg fordi man ønsker å være som de som er på TV).
Samtidig skal man være klar over at USAs tradisjonsrike «liberal arts degrees» er under sterkt press – for eksempel er det en stor økning i at ungdom innenfor en tradisjonell liberal arts velger hovedfag i economics, og kommer ut med en slags siviløkonomutdannelse. Det er også færre skoler som forlanger et core curriculum, slik at det bak en liberal arts degree kan skjule seg ting som er svært yrkesrettet, f.eks. mot læreryrket (gjerne fulgt av en halvsuspekt Ed. D. grad).
Som så mange ting, er liberal arts et fantastisk konsept, som ved de beste universitetene og colleges i USA produserer intellektuelt nysgjerrige og læringsdyktige studenter. Men det finnes også mange eksempler på dårlige opplegg, med sære fag, manglende intellektuelt nivå, og skoler som i hovedsak er fire års foreldrebetalt fest, moro og sportsevenementer før alvoret starter i Graduate School. USA har også i mye sterkere grad enn i Europa kvalitetsbaserte (eller i alle fall multivariable) rangeringer av universiteter, noe som gjør at det spiller mindre rolle hva du har studert enn hvor du har studert.
Den generelle utviklingen med lengre utdanninger, manglende prestasjonsbasert segregering i videregående skole, og fallende faglig nivå (delvis på grunn av utvidede fagområder) kommer til å lede oss også i Norge mot bredere grunnstudier og senere spesialisering. Mange studenter på BI, f.eks., velger oss fordi de dermed får seg en utdanning som ikke båssetter dem altfor tidlig. Media, samfunnsvitenskap, jus og i gamle dager NTH har også hatt en slik funksjon – et sted for smarte unge mennesker å lære vel så mye om seg selv som å forberede dem for en yrkeskarriere.
Men liberal arts som egen, stor fagretning i Norge har jeg liten tro på – rett og slett fordi vi er for nytteorienterte. Som Tord Larsen påpeker. Anbefales.

Hvor er skolepolitikken?

Professor Kaare Hagen har en glimrende kronikk i Aftenposten hvor han etterspør den rødgrønne skolepolitikken, og antyder at for i alle fall SVs vedkommende ser det ut til at det er et ønske om å gå tilbake til 70-tallet med mindre måling (og i hvertfall ingen publisering av resultatet), mindre bruk av karakterer, mer beskyttelse av lærere, mindre valgfrihet, mer enhet i enhetsskolen.
Den gode nyheten er at Kristin Clemet faktisk har fått til en masse bra saker i skolen og at hun er mer og mer populær blant lærerne – til og med Utdanningsforbundet går jo med på den nye regelen om minimumskarakterer for å få begynne med lærerutdanning. Jeg håper inderlig at hun får fortsette dette arbeidet etter valget, men av en eller annen grunn har skolepolitikken, som er Høyres sterkeste kort i valgkampen, ikke vært et tema. Det er nesten så man faller tilbake på en tradisjonell mistanke om at nokså rødgrønne journalister ønsker å unngå temaet, men en mer nærliggende forklaring er vel at opposisjonspolitikerne ikke vil på banen siden Høyre her har en sterk, klar og relativt populær politikk og de andre ikke.
Kaare Hagens innspill er i alle fall godt – Kristin Clemet ønsker en resultatbasert skole, og har klare punkter og konkrete tiltak som passer inn i en visjon. Motstanderne er uklare og snakker mest om metoder og prosessmålinger, men mangler klarhet. Hva mener de egentlig om skolen – ikke de enkelte politikere, men hva er egentlig det samlede rødgrønne alternativet?

Den slitne kjempen

Kjetil Johansen (som har mye interessant på sin blogg) kommenterer en glimrende artikkel i Guardian om at vi kan se begynnelsen til sluten på USAs verdenshegemoni. Samt at dette ikke nødvendigvis er en god ting – USA er, for alle sine feil, en viktig faktor i å sikre at liberale demokratier består rundt omkring i verden, uansett om dette involverer militærmakt eller ikke.
Men tankegangen er interessant – særlig setningen «China and India are to the United States today what Germany and America were to Britain a hundred years ago», som jeg finner å være en interessant, om en noe unyansert historisk sammenligning.