Professor Kaare Hagen har en glimrende kronikk i Aftenposten hvor han etterspør den rødgrønne skolepolitikken, og antyder at for i alle fall SVs vedkommende ser det ut til at det er et ønske om å gå tilbake til 70-tallet med mindre måling (og i hvertfall ingen publisering av resultatet), mindre bruk av karakterer, mer beskyttelse av lærere, mindre valgfrihet, mer enhet i enhetsskolen.
Den gode nyheten er at Kristin Clemet faktisk har fått til en masse bra saker i skolen og at hun er mer og mer populær blant lærerne – til og med Utdanningsforbundet går jo med på den nye regelen om minimumskarakterer for å få begynne med lærerutdanning. Jeg håper inderlig at hun får fortsette dette arbeidet etter valget, men av en eller annen grunn har skolepolitikken, som er Høyres sterkeste kort i valgkampen, ikke vært et tema. Det er nesten så man faller tilbake på en tradisjonell mistanke om at nokså rødgrønne journalister ønsker å unngå temaet, men en mer nærliggende forklaring er vel at opposisjonspolitikerne ikke vil på banen siden Høyre her har en sterk, klar og relativt populær politikk og de andre ikke.
Kaare Hagens innspill er i alle fall godt – Kristin Clemet ønsker en resultatbasert skole, og har klare punkter og konkrete tiltak som passer inn i en visjon. Motstanderne er uklare og snakker mest om metoder og prosessmålinger, men mangler klarhet. Hva mener de egentlig om skolen – ikke de enkelte politikere, men hva er egentlig det samlede rødgrønne alternativet?