Invitasjon til kurs i strategisk forretningsutvikling og innovasjon

Sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes arrangerer jeg et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart til høsten. (Du finner en brosjyre her (PDF, 3.4Mb).) Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss endel arbeid innimellom) i perioden september 2008 – april 2009. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknisk orientert utvikling, uten at det skal hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de ikke er teknisk orientert.

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald caller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med (og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs.) Selv kommer jeg til å stå for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling – samt at jeg er formelt fagansvarlig. Gitt mine forskningsinteresser om dagen, blir det nok endel søketeknologi, Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

image Det blir en utenlandstur også – i samarbeid med Accenture blir det besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler etc.), ta kontakt med BIs Lederutdanning (46 41 00 05, lederutdanning@bi.no).

Vel møtt!

En ny strategi for lærerstanden

Mitt siste innlegg i e24 argumenterer for at lærernes fagforeninger må tenke nytt – begynne å oppføre seg som representanter for kunnskaps- heller enn industiarbeidere. Skulle egentlig kommet neste uke, men Øystein Sjølie i e24 satte den inn etter at lignende signaler kom fra Akademikerne overfor Utdanningsforbundet på radio i dag.

Jeg tror tiden er overmoden for en revidering av hva det betyr å være lærer – og som debatten på dette innlegget viser, er det flinke lærere der ute som ønsker en annen tilnærming.

Jeg gjengir teksten til e24-innlegget nedenfor, men gå for all del over dit og les det – jeg håper det blir endel kommentarer, for dette synes jeg det er viktig å få en debatt om.

Les videre

Lite medievarsel

Audun Farbrot, BIs senior forskningskommunikator har skrevet en artikkel for forskning.no om mitt foredrag på Johan Throne Holst-konferansen.

Audun er forøvrig ansvarlig for å kommunisere BIs forskning til et videre publikum og gjør en meget god og viktig jobb der, ved enten å skrive selv eller ved å henge på folk som en klegg til de har skrevet noe som er publiserbart utenfor de relativt obskure kanaler vi akademikere har en hang til å komme ut i.

Bokhandlerne tar tak i fremtiden

Arild Bjørn-LarsenDet finnes knapt noen bransje som er så bakpå, rent teknologisk, som forleggerbransjen i Norge. Man (i hvert fall de fleste) stritter imot teknologiske nyvinninger og klynger seg til et etterhvert noe nedslitt kulturalibi, samtidig som det selges og utgis flere bøker enn noensinne. Og fremdeles gjøres alt på papir – jeg har nylig vært med på å skrive en bok og ble himmelfallen da korrekturen ankom på papir, med beskjed om at jeg måtte rette med penn og levere det tilbake via post eller fax (fax? Hvem har fax?)

Det er gledelig å se at denne tregheten ikke gjelder alle deler av bransjen. Dette er primært to steder: Det finnes en rekke små forlag som forsøker å etablere seg enten som raskere og mer dynamiske enn de store (og dermed med bedre service overfor den enkelte forfatter), og det finnes mange små forlag som drives med lave kostnader og meget spesifikke interesser – reelle kulturforlag, for å si det slik.

Det andre stedet er bokhandlerne, som i mye større grad er nødt til å være forutseende – de må forholde seg til markedet på en helt annen måte enn resten av bokbransjen. Som denne reportasjen viser, forsøker man å møte en digitalisering ved å se hvordan bokhandlerne kan bli utsalgssteder, dels gjennom opplæring, dels gjennom print-on-demand som direkte konkurrent mot Amazon (er i grunnen litt forundret over at ikke Finn.no har laget et bruktbokmarked ennå, forresten.)

Jeg har ikke lest rapporten ennå, men Arild Bjørn-Larsen har overvåket elektronisk handel i mange år (dels gjennom et BI-prosjekt om elektronisk handel ledet av Peder Inge Furseth) og er svært reflektert over mulighetene bokbransjen har til å klare en overgang mot en mer digital verden. Jeg synes tidsperspektivet – 3-5 år til "tipping point" – virker realistisk. Jeg er ikke overbevist om at lesebrett er tingen, medmindre de kommer som en slags overdimensjonert iPhone. Og problemet med eksemplarsalg er en klassisk disruptiv teknologi – forleggerne har et stort apparat til redaksjon og distribusjon av enkelteksemplarer, som er lønnsomt og ikke lett å bygge ned.

Men det hjelper ikke å stikke hodet i sanden – og det er oppmuntrende å se at i alle fall en del av bokbransjen både er villig til å ta tak problemstillingen, diskutere den, og ikke hoppe på en masse dommedagsprofetier trass i noe vanskelige fremtidsutsikter. 

Hagetrøbbel

Det er ikke så enkelt å være politiker, gitt. Som en amerikaner sa til meg en gang en eller annen politiker måtte gå for en dårlig bortforklart bagatell (lurer på om det ikke var Gary Hart): "We want our politicians hungry, and pure."

Av og til kan man jo lure på hvor representativ den mennesketypen er for nordmenn, eller for den saks skyld en hvilken som helst populasjon. Filtrerer vi rett og slett ut alt for mange mennesker fra politikken?

BIs forskningspris til Gabriel Benito

Det er svært hyggelig å kunne melde (før BIs egne websider) at Gabriel Benito (Wikipedia), min gode kollega og tidligere sjef, har fått BIs Forskningspris. Denne prisen deles ut hvert år, under forutsetning av at det finnes gode kandidater (den henger høyt), og i år gikk den til Gabriel for hans forskning innen internasjonal forretningsvirksomhet.

Gratulerer!

Frykten for de beste

I dag holder jeg foredrag på Johan Throne Holst-konferansen – temaet er "Frykten for de beste", faktisk inspirert av min kronikk i Aftenposten. Presentasjonen (i PDF-format) finner du her.

Interessant at denne tittelen faktisk har inspirert – Idar Kreutzer sa at han først var provosert av min tittel og deretter følte at han ikke kjente seg igjen. Jeg synes dette er utmerket – at han følte grunn til å undersøke og faktisk besvare kritikken. Et av problemene med å holde foredrag og skrive som jeg gjør, er at man ofte ender opp med å preke for koret – de som ikke vil ha utlendinger eller smartinger inn i sitt firma, deltar heller ikke på slike konferanser. Men synliggjøringen kan jo ha en effekt.

Hittil har det vært interessant – Idar Kreutzer, Arne Krokan (sjekk bloggen hans), Øyvind Martinsen, Ingrid Røynesdal (som nå snakker om mentoring innen musikk og idrett, i motsetning til næringsliv og utdanning, der tilbakemeldinger og oppmuntring er kortfattet eller fraværende.) Mentoring handler om komplimenter, kritikk og utfordringer – og mye av alt. Deretter Oana Ecatarina Man, BI-student fra Romania (utmerket foredrag om redsel og hvorfor man ikke skal la seg styre av den. Så er det en diskusjon med gode studenter ledet av Jens Petter Heyerdahl, og så undertegnede.

Oppdatering: TU skrev en liten sak her. Og DN.

Intens Ibsen

Kvelden har blitt benyttet til å se Et dukkehjem i Wessels gate, en intens versjon av stykket iscenesatt i Nora og Helmers leilighet på Folkemuseet, med Juni Dahr i hovedrollen. Det var bare 26 publikummere tilstede, trangt sittende på små klappstoler, og hele stykket foregår på bare en meter eller tos avstand fra skuespillerne. Det blir svært intenst – nesten så man blir pinlig berørt. Men duverden for en innlevelse, og for en prestasjon av skuespillerne, som ikke kan stole på avstanden til en scene eller omtak hvis man bommer på noe. Her teller selv den minste lille detalj i ansiktsuttrykk og stemme.

Jeg er ikke teaterkritiker, så jeg skal avholde meg fra noen dypere analyse, men det skapte i alle fall en meget nær og ekte opplevelse – særlig overgangen fra Noras tilgjorte personlighet og Helmers klønete gentlemannsfakter til at de to i hvert fall forsøker å snakke til hverandre. Det er egentlig ganske fantastisk at dette stykket ble skrevet i 1879, for det er stadig like moderne. Ikke rart skuespillet ble forbudt i England og bare spilt i Tyskland etter at Ibsen skrev en alternativ slutt, der Nora ikke går på grunn av barna.

Med 31 varme grader i Oslo ble det temmelig tett inne i leiligheten også. Ifølge websiden er det fremdeles enkelte billetter igjen. Anbefales på det (bokstavlig talt) varmeste.

IT – drevet av knappe ressurser

(Publisert i Økonomisk Rapport 6/2008)

På lenger sikt er det imidlertid bare en faktor det er virkelig mangel på når det gjelder IT-utviklingen, skriver Espen Andersen, som tar for seg driverne bak IT-utviklingen.

IT – drevet av knappe ressurser

Hvordan vi organiserer vår informasjonsbruk har alltid vært preget av hva slags ressurser det har vært knapphet på til enhver tid. I fremtiden vil vår bruk av datamaskiner se forskjellig ut – og her kan Norge spille en rolle.

Teknologi former organisasjoner. Uten damp, jernbane og kanaler, ingen industrialisering. Uten telefon og heis, intet sentralt hovedkvarter i sentral skyskraper, separat fra produksjonen. Uten hengemapper, ingen memoer (og gjett hva elektronisk post er basert på?)

Hvordan vi organiserer vår teknologi, særlig informasjonsteknologi, er mer preget av hvilke mangler teknologien har enn dens muligheter. I datamaskinens barndom – frem til ca. 1990 – var datamaskiner kostbare og svært begrenset. Prosessering var dyrt, og mye krefter ble brukt til å få så mye nytte ut av hver enkelt datamaskin som mulig. Man fordelte omhyggelig tiden hver bruker kunne ha på hver maskin, til å begynne med ved at folk stod i kø, etter hvert med sentraliserte operativsystemer som delte datakraft ut til brukere etter behov og budsjett.

PCen, mot slutten av 80-tallet, gjorde prosessering billig. Hvis et program ikke gikk raskt nok, ble det stadig oftere mer økonomisk å kjøpe flere datamaskiner enn å bruke tid på å gjøre programmet raskere. Slik er det fremdeles: Mesteparten av datakraften i en PC går ikke til å beregne renter eller formattere tekst eller hva man nå skal bruke programmet til, men å gjøre programmet lett å bruke. Og mesteparten av tiden gjør PCer ingenting – for det meste står de rett og slett og venter på neste tastetrykk eller museklikk.

Da prosessering ble billig, ble kommunikasjon – eller rettere sagt kommunikasjonskapasitet – en kritisk ressurs. Internett er designet rundt denne begrensningen. For svært mye informasjonsbruk er det slik at man har prosesseringskraft på en lokal klient, som en PC eller en mobiltelefon, og informasjon på en sentral server. Mellom klient og server er det et tregt og til tider upålitelig nettverk – og denne trege kommunikasjonskanalen måtte utnyttes så mye som mulig. Det blir viktig å begrense mengden data som måtte suges ned gjennom det tynne nettverkssugerøret – og mye av tankevirksomheten rundt datamaskiner de siste 15 årene har gått med til å definere hva som skulle gjøres lokalt (presentasjon) og hva som skal gjøres sentralt (lagring og til dels prosessering).

Etter hvert som privatpersoners bruk av Internett har finansiert stadig raskere og bedre nettverk, er kommunikasjon i ferd med ikke lenger å være en kritisk ressurs. I de fleste urbaniserte strøk kan nå en privatperson få 100 Mbps via fiberkabler (i hvert fall hvis man er villig til å betale litt skikkelig), og mobilnettverket leverer opptil 3Mbps for en relativt rimelig penge. Man kan laste ned eller se direkte filmer og musikk, sende bilder av seg selv og andre rundt omkring i verden uten vanskelighet og med liten forsinkelse. Det finnes til og med internettsider som lar deg laste opp film fra mobiltelefonen mer eller mindre direkte. Programvareleverandørene har fulgt opp, og leverer i stadig større grad sin funksjonalitet rett over nettet, rett og slett fordi den høye hastigheten tillater det.

Med andre ord, prosessering og kommunikasjon er ikke lenger noe man trenger å tenke mye på. Hva er det da som holder igjen utviklingen, og som man må organisere seg rundt?

På kort sikt ser det ut til å være energi. Datasentre bruker enorme mengder elektrisitet, primært for kjøling. Vi kan løse dette ved å utnytte det faktum at det er mye mindre kostbart å flytte bits (data) enn elektrisitet (der man taper mye effekt i lange kraftlinjer.) Ved å legge datasentre til steder med god tilgang på strøm, fortrinnsvis i kaldt klima slik at behovet for kjøling reduseres, kan man spare energi. Både Microsoft og Google, for eksempel, har bygget et datasenter i Oregon nær en vannkraftverk, og vurderer å bygge tilsvarende sentre på Island.

Fremtidens firma vil ha sine datasentre – for mange av dem, delt med andre bedrifter – i det kalde nord, nær en stor elv eller høy foss. Det slår meg at her bør norske kraft- og industrikommuner på Vestlandet kjenne sin besøkelsestid – noen hundre tusen servere i en gammel industrihall på Vestlandet må da være en glimrende investering, slik bl.a. Helge Skrivervik har tatt til orde for?

Andre knappe faktorer man sliter med er metadata – det å sette ord på informasjon som er lagret i form av video og audio, slik at den blir søkbar . Her er det imidlertid stor utvikling, og mange oppfinnsomme løsninger som crowdsourcing, interpolering mellom informasjonskilder og bedre og bedre automatisert bildetolkning. Andre begrensninger er at Moore’s lov begynner å gå mot slutten etter hvert som informasjonskanalene i prosessorene blir så trange at elektronstrømmene ikke lenger oppfører seg pålitelig, og de begrensninger i prognostisering som ligger i kaotiske systemer, slik som vær og aksjekurser.

På lengre sikt er det imidlertid bare en faktor det er virkelig mangel på: Kunnskap (eller, mer presist, folk som er villig og i stand til å arbeide med informasjonsteknologi). Andelen av smarte folk er stort sett konstant i enhver befolkning, uavhengig av utdanningsnivået. Etterspørselen er økende, og vil fortsette å øke i overskuelig fremtid, for folk som forstår hva som er inne i boksen og kan gjøre noe for å utvikle, ikke bare fikse det. Altså må vi optimalisere vår teknologi rundt tilgjengeligheten på folk som kan utvikle og drive den.

De fleste av de personer som arbeider med å utvikle og optimalisere informasjonsteknologi har liten interesse av å bo i fjerne og kalde deler av verden, uansett hvor god tilgangen på elektrisitet måtte være. Men siden digital informasjon kan flyttes nesten hvor som helst, vil folk som arbeider med dem vil bli plassert på steder som tilbyr det de anser som å være det gode liv, enten det nå vil si Boston eller Bangalore, Silicon Valley eller Silicon Glen. De vil være relativt sentralisert (uansett videokonferanse, det hjelper å sitte tett sammen med mange andre eksperter når du skal utvikle nye ting.) Selv om de sitter i tett grupper (gruppert etter sine kunnskaper mer enn hvor kunder og teknologi er), vil de samarbeide med folk over hele verden. Tidssoner mer enn avstand vil bli noe man vil slite med – i mange tilfelle kommer man til å forholde seg til en felles tidssone, antakelig dominert av amerikansk østkyst. Forfatteren Cory Doctorow har skrevet en roman med tittelen Eastern Standard Tribe, som betegner nettopp denne gruppen mennesker.

Jeg tror mangel på kunnskap vil være med oss for alltid – samtidig som vi flytter tettere til Googles visjon av teknologi som organiserer all informasjon i hele verden, er det fortsatt en lang vei å gå. Menneskelig oppfinnsomhet og variasjon vil sikre at om vi noen gang kommer dit, vil denne teknologien være forskjellig a) svært forskjellig fra hva vi kan forestille seg nå, og b) vil ta mye lenger tid å utvikle og enda lenger tid for å bli tatt i bruk enn vi tror. Det er en god mulighet for at den vil konstrueres på dårlig engelsk, men bli brukt med automatisk oversettelse et eller annet sted mellom teknologi og bruker.

Og godt er det, for jeg tror teknologi som fungerer smertefritt er et problem i seg selv. Som Jonathan Zittrain sa på en konferanse nylig: "På randen av kaos ligger suburbia" – en ren, velfungerende teknologi, som fordi den skal fungere for de mange blir tett kontrollert av de få, som ønsker å forhindre at de smarte videreutvikler den. Menneskelig oppfinnsomhet trives under imperfekte omstendigheter, der feil kan bli utnyttet eller overvunnet, og hvor det ligger forretningsmuligheter for de som har energi og initiativ til å søke dem.

Måtte det alltid finnes knappe ressurser og mangelfull infrastruktur slik at vi sikrer fortsatt innovasjon!

Om ikke spesielt samfunnsengasjerte journalister

Gunn Benjaminsen, journaliststudent, skriver på Vox Publica om journalisters almenkunnskaper og ser den berømte Respons-undersøkelsen mer som et resultat av dårlig norsk skole enn dårlig skolerte  journalister. Det kan hun ha rett i, men jeg tror ikke det å introdusere samfunnsvitenskaplige fag på journalisthøyskolen er tingen.

De tingene det spørres etter i undersøkelsen er almenkunnskap, ikke ting man trenger å studere samfunnsvitenskap for å kunne.  At man ikke vet at staten har overtatt ansvaret for sykehusene tyder på at man ikke leser i det hele tatt, ikke at man ikke leser samfunnsvitenskap. Og dessverre er det ofte slik at journalister leser ikke, de bare spør. (Det vet jeg, for jeg får endel telefoner fra journalister som spør om ting de er et kjapt søk eller en liten artikkel fra.)

Jeg tror populariteten til journaliststudiene for mange handler om at man har lyst til å havne på TV eller i avisen, jobbe med noe glamorøst, og at det oppfattes som et lett studium som gir inngangsbilletten til et kult liv på Gründerløkka. Jeg har bekjente innen pressen som sier at journaliststudier i Norge er et sine qua non for å få jobb i norsk presse (om man skulle ha utdannelse fra f.eks. Columbia University eller Harvard School of Government, så er det dessverre ikke bra nok), at det resulterer i at alle skriver og tenker likt, og at man kan komme seg gjennom studiet med tre ekstrajobber uten å anstrenge seg. I likhet med mange andre studier i Norge.

Problemet med journaliststudiet, tror jeg, er at det ikke skulle vært et Bachelor-studium. Journalist (eller i alle fall utdannet journalist) er noe man bør studere på Master-nivå, etter å ha tatt en Bachelor i et eller annet, som for eksempel samfunnsfag, litteratur eller økonomi. Velskrivende noksagt kan man bli rett fra videregående, men skal man bli analyserende journalist bør man ha et solid kunnskapsgrunnlag i bunnen først, for deretter å ta en ett- eller toårig Master hvor man setter sine kunnskaper inn i en større sammenheng, lærer å skrive skikkelig, og lærer å skille mellom fakta og overskrifter.

Mener nå jeg. Og lengter til den dagen journalistspirene har lest noe om emnet før de ringer. Eller i de minste har lest. Noe. Hva som helst….

Den ikke spesielt norske modellen

Kristin Clemet har en glimrende kronikk i Aftenposten der hun avliver myten om at det var Arbeiderpartiet som skapte den norske velferdsstaten – som ble til i en dialog og som hadde sett helt anderledes ut hvis Arbeiderpartiet hadde fått rå grunnen alene. I tillegg viser hun at den norske modellen hverken er spesielt norsk eller spesielt vellykket – selv om den utvilsomt er norsk og vellykket.

Det interessante med Kristin Clemet er at hun bruker fakta når hun diskuterer – så også her. Det begynner å bli så sjeldent i politisk debatt (der debattene gjerne er om et enkelt faktum, som så tolkes ivei) at det nesten virker upolitisk. At ikke Clemet er Høyres statsministerkandidat overgår min forstand, men så er jeg ikke politiker heller.

Nå skal det også sies at tidligere borgerlige regjeringer har hatt en tendens til mytemaking de også: Kristelig Folkeparti ved d’herrer Høybråten og Bondevik forsøkte å gjøre ærlighet, moral og toleranse til spesielle kristne verdier i forrige regjeringsperiode. Moralen kom ikke inn i verden med kristendommen (eller noen annen religion) og velferdsstaten kom ikke inn med Arbeiderpartiet.

Enkelt og greit.