Om ikke spesielt samfunnsengasjerte journalister

Gunn Benjaminsen, journaliststudent, skriver på Vox Publica om journalisters almenkunnskaper og ser den berømte Respons-undersøkelsen mer som et resultat av dårlig norsk skole enn dårlig skolerte  journalister. Det kan hun ha rett i, men jeg tror ikke det å introdusere samfunnsvitenskaplige fag på journalisthøyskolen er tingen.

De tingene det spørres etter i undersøkelsen er almenkunnskap, ikke ting man trenger å studere samfunnsvitenskap for å kunne.  At man ikke vet at staten har overtatt ansvaret for sykehusene tyder på at man ikke leser i det hele tatt, ikke at man ikke leser samfunnsvitenskap. Og dessverre er det ofte slik at journalister leser ikke, de bare spør. (Det vet jeg, for jeg får endel telefoner fra journalister som spør om ting de er et kjapt søk eller en liten artikkel fra.)

Jeg tror populariteten til journaliststudiene for mange handler om at man har lyst til å havne på TV eller i avisen, jobbe med noe glamorøst, og at det oppfattes som et lett studium som gir inngangsbilletten til et kult liv på Gründerløkka. Jeg har bekjente innen pressen som sier at journaliststudier i Norge er et sine qua non for å få jobb i norsk presse (om man skulle ha utdannelse fra f.eks. Columbia University eller Harvard School of Government, så er det dessverre ikke bra nok), at det resulterer i at alle skriver og tenker likt, og at man kan komme seg gjennom studiet med tre ekstrajobber uten å anstrenge seg. I likhet med mange andre studier i Norge.

Problemet med journaliststudiet, tror jeg, er at det ikke skulle vært et Bachelor-studium. Journalist (eller i alle fall utdannet journalist) er noe man bør studere på Master-nivå, etter å ha tatt en Bachelor i et eller annet, som for eksempel samfunnsfag, litteratur eller økonomi. Velskrivende noksagt kan man bli rett fra videregående, men skal man bli analyserende journalist bør man ha et solid kunnskapsgrunnlag i bunnen først, for deretter å ta en ett- eller toårig Master hvor man setter sine kunnskaper inn i en større sammenheng, lærer å skrive skikkelig, og lærer å skille mellom fakta og overskrifter.

Mener nå jeg. Og lengter til den dagen journalistspirene har lest noe om emnet før de ringer. Eller i de minste har lest. Noe. Hva som helst….

8 thoughts on “Om ikke spesielt samfunnsengasjerte journalister

  1. Nå regner jeg meg sjøl for ekstremt lite allment oppdatert, og stor var min overraskelse da også jeg svarte bedre enn sjornalistene på spørsmålene.
    Eller i hvert fall på den interaktive utgava som ei av nettavisene hadde.
    Men jeg har fått inntrykk av at ganske mange aviser, og særlig de største tabloidene ikke har journalister som har journalisthøyskolen. Hvis du er en dyktig journalist i våre dager jobber du ikke i avis, du jobber med kommunikasjon i en av de store bedriftene.
    Rett gjerne på meg om jeg tar feil.

  2. Jeg har ikke noen tall for hva som skjer med journaliststudenter, men såvidt jeg vet begynner de fleste i aviser – og de foretrekker faktisk å jobbe i papiraviser (nettaviser blir sett litt ned på, i hvert fall for et år siden.) En av grunnene er muligens at prodktiviteten er mye høyere i nettaviser.
    Den gode journalist som blir mediearbeider i et stort firma finnes det mange eksempler på, men det er faktisk ikke så mange av de jobbene, og det er svært synlig når så skjer, ettersom det nesten alltid havner i avisen.
    Journalistyrket er i ferd med å profesjonaliseres, men ikke internasjonaliseres. Ennå. Som så mange andre steder i Norge, foretrekkes innenlandske utdanningsinstitusjoner fremfor internasjonale, nesten uansett hvor middelmådig den norske måtte være og hvor velansett den internasjonale måtte være.
    (Nå har jeg, som sagt, ikke tall på dette. Men jeg har etterhvert ganske mange bekjente i presse og medier, og de er nokså entydige på dette.)

  3. Enig i mye her, men er litt usikker på om man virkelig _må_ ha norsk journalistutdanning for å få jobb. En søker med Harvard-studier kombinert med en del journalistisk erfaring burde stå sterkt som kandidat til noenlunde seriøse norske mediebedrifter (men jeg kan jo ta feil). Journalistikk på masternivå? En god ide som absolutt bør vurderes. Man kunne ta det enda lenger: journalistikk som f.eks. halvannet års påbygging etter en fullført master. Norske medier hadde trengt flere biologer, samfunnsøkonomer, fysikere, medisinere — folk som kan møte kildene i øyenhøyde i en stadig mer kompleks verden.

  4. …det bør for ordens skyld nevnes at jeg er tilknyttet journaliststudiet ved UiB og redaktør for magasinet der den omtalte saken er publisert. Dessuten; Univ. i Oslo har en masterutdanning i journalistikk.

  5. Som kjent er det mange veier til Rom. Tidligere var det ikke så mange som hadde journalistutdannelse i det hele tatt. Fremdeles er det slik at det ikke er nok å ha skolegangen. Flere av de som kommer inn på ungdomskvoten kommer seg ikke videre – fordi de ikke har en fot i en mediebedrift. Utfordringen med bransjen er ikke journalistene – men at bransjen er blitt noe for de unge, raske og de som behersker flere plattformer. Dybden er det fagpressen som nå tar seg av. Der vil du finne journalister som leser, Espen 😉
    Hilsen en halvstudert røver…

  6. Hei,
    interessante perspektiver, men det er et par punkter som jeg er veldig uenig i.
    1. Det er mange, faktisk svært mange, journalister som ikke har gått på journalistutdanning. Jeg vil faktisk gå så langt som å hevde at det er lett å få jobb som journalist dersom du har annen, relevant erfaring og beviselig kan skrive
    2. Et viktig poeng for en journalist er ikke å kunne noe om alt, men å stille de riktige spørsmålene. Når en journalist ringer til deg og stiller spørsmål, så er det for å få deg (en kunnskapsrik person) som kilde, og for å få gode sitater fra deg. Det medfører at journalister også stiller utrolig rare spørsmål. De kan også godt være fullstendig kunnskapsløse. Men det finnes som kjent ikke dumme spørsmål, men mange dumme svar.
    At mange journalister ikke har basiskunnskaper om samfunnslivet er selvfølgelig trist, og man skulle nok ønske seg et bedre nivå. Der er jeg helt enig med deg.
    Men at en journalist ringer deg for å få svar på et spørsmål som vedkommende kunne ha googlet seg frem til vitner bare om at journalister ønsker å finne en kilde som man kan hekte saken på. Det vitner jo faktisk om god, levende journalistikk!
    🙂

  7. Interessant at rekrutteringen til journalistyrket diskuteres. To dager før denne debatten brukte jeg nettopp utdanningsbakgrunnen til norske journalister som eksempel i en presentasjon av en nettjeneste vi holder på å utvikle for Kunnskapsdepartementet. Jeg har tall for ca 350 yrker. Her er en demo for hvilke utdanningsbakgrunn journalister og informasjonsarbeidere har.
    http://utdanning.no/wiki/images/a/a5/Utdno_yrkesbesk_journalist_stat.pdf
    Tabellen til høyre viser vanligste høyeste utdanning personer som er fast ansatt (har ikke tall på frilansere, ennå) og oppgir journalist eller informasjonsarbeider som yrke, av et datasett på 1,3 millioner nordmenn. (Arbeidskraftsregisteret)
    Som en ser, er journalistutdanningen ganske solekart på topp. Utenom denne, dominerer humanistisk/samfunsvitenskaplig utdanning og lærerutdanning. Naturvitenskap, teknologi, helsevitenskap og økonom-utdanninger er håpløst underrepresentert. Ikke rart Martin Ystenes kunne raljere i årevis med journalisters tilsynelatende totale inkompetanse på naturvitenskap.
    http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/sproyt/
    Hadde jeg hatt tilgang til data for antall års ansettelse/alder, kunne jeg gjort en kohortanalyse og dermed fjernet effekter som skyldes.
    Jeg er takknemlig for tips for hvordan nettjenesten som journalist-nettsiden er en demo på kan forbedres. Jeg antar at formidlere av statistikkunnkaper er overrepresenterte blant denne bloggens lesere 😀

  8. Harald,
    takk for kommentar – den ble dessverre liggende i spam-filteret en stund, men jeg så den. (skal legge inn en tekst om dette.) Jeg har rettet opp en lenke som kom ut feil.
    Hva gjelder figuren, så er den informativ, men du må rette opp noen av merkelappene – «Økonomisk-administrativ» forekommer i tre forskjellige varianter, «Rettstudiet» to ganger, og så videre. Og personlig ville jeg lagt markedsføring inn under øk-adm. Det interessante er jo at de to største gruppene er enten journalistikk eller bare videregående. Og så få teknologer…

Kommentarer er stengt.