Kvelden har blitt benyttet til å se Et dukkehjem i Wessels gate, en intens versjon av stykket iscenesatt i Nora og Helmers leilighet på Folkemuseet, med Juni Dahr i hovedrollen. Det var bare 26 publikummere tilstede, trangt sittende på små klappstoler, og hele stykket foregår på bare en meter eller tos avstand fra skuespillerne. Det blir svært intenst – nesten så man blir pinlig berørt. Men duverden for en innlevelse, og for en prestasjon av skuespillerne, som ikke kan stole på avstanden til en scene eller omtak hvis man bommer på noe. Her teller selv den minste lille detalj i ansiktsuttrykk og stemme.

Jeg er ikke teaterkritiker, så jeg skal avholde meg fra noen dypere analyse, men det skapte i alle fall en meget nær og ekte opplevelse – særlig overgangen fra Noras tilgjorte personlighet og Helmers klønete gentlemannsfakter til at de to i hvert fall forsøker å snakke til hverandre. Det er egentlig ganske fantastisk at dette stykket ble skrevet i 1879, for det er stadig like moderne. Ikke rart skuespillet ble forbudt i England og bare spilt i Tyskland etter at Ibsen skrev en alternativ slutt, der Nora ikke går på grunn av barna.

Med 31 varme grader i Oslo ble det temmelig tett inne i leiligheten også. Ifølge websiden er det fremdeles enkelte billetter igjen. Anbefales på det (bokstavlig talt) varmeste.