Hvordan få kontroll i klasserommet?

Jeg har blitt bedt av Bjerke videregående skole (som har et visst samarbeid med BI, visstnok) om å holde et foredrag for lærerne med tema "Hvordan få kontroll i klasserommet". Jeg har tenkt å legge det opp ved å ta deler av min bok om case-undervisning, særlig de kapitlene som omhandler ren undervisningsteknikk og egen fremtreden, men også supplere med andre erfaringer. Dette innlegget er nærmest litt høyttenking rundt temaet.

Det der med kontroll i klasserommet er ganske interessant. Selv har jeg som regel ikke noe problem, men jeg er 193 cm høy, snakker flytende engelsk (og underviser på det språket, som regel), går med dress og foreleser for relativt utvalgte studenter som ønsker både å lære noe og å få en god karakter – ting de ikke kan få uten at de lar meg bestemme. Situasjonen er jo litt anderledes for en lærer med umotiverte eller kunnskapsløse elever som ikke ser på det som tilbys dem som relevant eller oppnåelig.

Det er et element av egen personlighet i det å ha kontroll i klasserommet, men jeg tror ikke det har så mye med fysikk, kjønn og fremtreden å gjøre. En av mine døtre hadde en liten, vennlig, og svært feminin lærerinne på barneskolen som bare trengte å komme inn døren i klasserommet for at klassen øyeblikkelig skulle falle til ro. (Med kontroll mener jeg ikke kadaverdisiplin – selv liker jeg livlige diskusjoner – men at læreren kan styre ting i riktig retning og være høyeste domstol). Men hvordan tenke gjennom dette systematisk?

Her er noen mulige innfallsvinkler:

  • En mulighet kunne jo være å ta utgangspunkt i Max Webers autoritetstypologi: Karismatisk, tradisjonell, og legal-rasjonell. Den første er grei å trekke på hvis man kan, og der finnes det mange tricks, men læreren skal jo ikke være bare sirkushest eller TV-predikant. Den andre er i ferd med å forsvinne, men det er fremdeles mye igjen (særlig hos innvandrerungdom, som kan være en grunn til at de gjør det bedre på skolen). Den tredje er den vi liker å forholde oss til, som et liberalt demokrati, der læreren er den som har autoritet fordi det er mest hensiktsmessig og i henhold til regler vi kan være enig om fremmer målet med klasseromsaktiviteten. Alle disse autoritetstypene er i sving og kan brukes av en lærer, men jeg tror man kan gjøre store feil ved å bruke feil type autoritet i feil situasjoner.
  • En annen mulighet er å tenke i retning av Kurt Lewins ledelsesklimatypologi: Autoritært, demokratisk og laissez-faire, en innfallvinkel som gjør at man kan snakke om stadier i autoritet. Jeg mener det er svært viktig å etablere autoritet tidlig i en relasjon til en klasse, for deretter å slippe opp innenfor de rammene man har etablert. Jeg har sett litt for mange lærere starte sine klasser med å forsøke å bli likt, lar elevene ta av i ulike retninger, for deretter å måtte foreta upopulære og autoritetsødeleggende innstramninger.
  • En annen mulighet er å ta utgangspunkt i hundepsykologi og flokkdynamikk: elever ønsker autoritet og vil finne den, enten hos læreren eller et annet sted, omtrent som en hund ønsker at eieren tar styringen. En hund har det bedre når den blir styrt, når den kjenner sin plass i flokken og slipper å forsøke å være leder, en jobb den ikke har forutsetning for. En eier som duller med hunden og lar den bestemme, utløser lederinstinkter uten lederegenskaper – og du skaper en hund som er utrygg og dermed ustabil (for ikke å snakke om at den legger seg til en masse uvaner). Det er litegrann som med uniform i det militære – det er slitsomt og man ser ut som alle andre, men på den annen side slipper man å tenke på hva man skal ha på seg om morgenen.
  • Det er vel ikke til å unngå at man må snakke litt om reaksjoner – hva man kan gjøre for å belønne eller straffe avvik fra det man ønsker elevene skal gjøre. Hvilke sanksjonsmuligheter råder man over – i klasserommet og i et kurs – og hvordan skal man bruke dem.
  • Og til slutt har jeg strukturen fra min egen bok: Forventninger, flyt og feedback. Og kan diskutere hvordan disse kan brukes for å skaffe seg kontroll over en klasseromssituasjon.

Hele diskusjonen forutsetter jo at man faktisk ønsker kontroll i klasserommet, så jeg bør vel bruke litt tid på å definere hva jeg mener med kontroll og hvorfor det kan være en fordel.

Kommentarer/ideer/anekdoter/annet?

Oppdatering 13.8: Det gikk fint – hyggelig og responsivt publikum, mye mindre ideologisert enn jeg hadde fryktet. Og en rektor med vonde sko er absolutt å foretrekke. Presentasjonen (som PDF) finner du her.

Mopeder, miljøvern og meninger

I disse miljøverntider bør man spørre seg: Hvordan skal man komme seg frem og tilbake fra jobben på en måte som er både fleksibel og miljøvennlig? (Denne høsten kommer jeg til å være mye tilstede fysisk på jobben, ellers løser jeg dette med hjemmekontor etpar ganger i uken.) Legg til at jeg bor på et sted der bussen går en gang i timen (og på ettermiddagen, ikke i det hele tatt) samt at sykling til jobben (som jeg forsøkte for noen år siden) innebærer å ankomme badet i svette, siden Norge er et kupert land og jeg bor 300 meter lavere enn min arbeidsplass. (Og før noen begynner å mase om dusj på jobben og verdien av mosjon – jeg bruker dress på jobben, den kan ikke pakkes på en sykkel, og jeg liker også å ikke gå i de samme klærne en uke.) Kollektivt har også den ulempen at man blir lite fleksibel i forhold til handling, ærender, og transport av avkommet.

image Det ideelle ville selvfølgelig være noe a la en scooter, slik som en Honda C90, som har en moderne firesylindret motor og slipper ut minimalt med forurensing. Dessverre kan jeg ikke kjøre en slik en, for jeg har kun bilsertifikat, som de fleste av oss. Og jeg tror ikke jeg gidder en masse kjøretimer bare for å kunne putre meg frem i Oslotrafikken. Siden jeg veier nesten hundre kilo, er en 50-kubikks scooter ingen løsning – skal man være med i trafikken, bør man ha såpass aksellerasjon at man kan henge med køen. Og med 125cc kan man også ha en passasjer bakpå, eller bagasje.

Og her er det jeg begynner å lure: Hva med å fikse litt på sertifikatreglene, i miljøverns- og trafikksikkerhetens navn? En sjåfør med B-sertifikat kan idag kjøre moped med opptil 50cc, men hvis denne grensen ble hevet til 125 cc ville man åpne for scooter-trafikk på italiensk maner, med folk i dress, shorts, sommerkjoler, alt mulig annet, i stedet for at tohjuls transport skal være dominert av foroverlente førtiåringer med skinndress og hjelmer med fasettøyne. Tenk om 30% av de som står i kø inn til byen med Focus’en sin i stedet kom på en Vespa? Mindre kø, mindre forurensing, mindre behov for veiutbygging.

image Det samme gjelder i grunnen sykkel: I Norge, i motsetning til Danmark, ser sykkel ut til å være noe som er dominert av folk med 27 gear, hjelm, kondombukse og Birkebeinerkompleks. Man ser folk som sykler uten å spjåke seg ut, men de er enten på en bysykkel eller på Grünerløkka – og sistnevnte sykler vel mer for å vise seg frem enn for å komme frem, gitt Oslos begredelige sykkelveier og det faktum at folk som bor på Grünerløkka sjelden forlater stedet, for ikke å få sitt verdensbilde rokket. Med bedre sykkelveier ville man, i alle fall i sommerhalvåret, kanskje få en retur til sykkel som sivilisert transportmiddel og ikke bare mosjonsapparat. Men da må det bli behagelig å sykle, med få fortauskanter, trygge sykkelveier, parkeringsplasser, slutt på maset om hjelm og refleksvest (som slett ikke er så sikkert). Og mens vi er igang, hva med statlig tilskudd til el-sykler? Hvis jeg fikk litt push opp bakkene langs Akerselven, trenger jeg kanskje ikke scooteren heller?

Elbil er dyrt, og kjøp av elbil impliserer dessuten en hel masse forurensing i seg selv (produksjon, batteri). Faktisk tror jeg at min gamle Mercedes c180 netto produserer mindre forurensing de neste 5 årene enn om jeg kjøper en elbil ny. Brukt elbil er en mulighet – men utvalget er begrenset og tilbakemeldingene fra de jeg kjenner som har en nokså blandet.

I mellomtiden blir det ofte bil, dessverre, med kø, bompenger og forurensing. Eller hjemmekontoret, der jeg kan filosofere over oppfatningen av teknologi og hva den gjør med våre kollektivt pålagte begrensninger.