Jeg har blitt bedt av Bjerke videregående skole (som har et visst samarbeid med BI, visstnok) om å holde et foredrag for lærerne med tema "Hvordan få kontroll i klasserommet". Jeg har tenkt å legge det opp ved å ta deler av min bok om case-undervisning, særlig de kapitlene som omhandler ren undervisningsteknikk og egen fremtreden, men også supplere med andre erfaringer. Dette innlegget er nærmest litt høyttenking rundt temaet.
Det der med kontroll i klasserommet er ganske interessant. Selv har jeg som regel ikke noe problem, men jeg er 193 cm høy, snakker flytende engelsk (og underviser på det språket, som regel), går med dress og foreleser for relativt utvalgte studenter som ønsker både å lære noe og å få en god karakter – ting de ikke kan få uten at de lar meg bestemme. Situasjonen er jo litt anderledes for en lærer med umotiverte eller kunnskapsløse elever som ikke ser på det som tilbys dem som relevant eller oppnåelig.
Det er et element av egen personlighet i det å ha kontroll i klasserommet, men jeg tror ikke det har så mye med fysikk, kjønn og fremtreden å gjøre. En av mine døtre hadde en liten, vennlig, og svært feminin lærerinne på barneskolen som bare trengte å komme inn døren i klasserommet for at klassen øyeblikkelig skulle falle til ro. (Med kontroll mener jeg ikke kadaverdisiplin – selv liker jeg livlige diskusjoner – men at læreren kan styre ting i riktig retning og være høyeste domstol). Men hvordan tenke gjennom dette systematisk?
Her er noen mulige innfallsvinkler:
- En mulighet kunne jo være å ta utgangspunkt i Max Webers autoritetstypologi: Karismatisk, tradisjonell, og legal-rasjonell. Den første er grei å trekke på hvis man kan, og der finnes det mange tricks, men læreren skal jo ikke være bare sirkushest eller TV-predikant. Den andre er i ferd med å forsvinne, men det er fremdeles mye igjen (særlig hos innvandrerungdom, som kan være en grunn til at de gjør det bedre på skolen). Den tredje er den vi liker å forholde oss til, som et liberalt demokrati, der læreren er den som har autoritet fordi det er mest hensiktsmessig og i henhold til regler vi kan være enig om fremmer målet med klasseromsaktiviteten. Alle disse autoritetstypene er i sving og kan brukes av en lærer, men jeg tror man kan gjøre store feil ved å bruke feil type autoritet i feil situasjoner.
- En annen mulighet er å tenke i retning av Kurt Lewins ledelsesklimatypologi: Autoritært, demokratisk og laissez-faire, en innfallvinkel som gjør at man kan snakke om stadier i autoritet. Jeg mener det er svært viktig å etablere autoritet tidlig i en relasjon til en klasse, for deretter å slippe opp innenfor de rammene man har etablert. Jeg har sett litt for mange lærere starte sine klasser med å forsøke å bli likt, lar elevene ta av i ulike retninger, for deretter å måtte foreta upopulære og autoritetsødeleggende innstramninger.
- En annen mulighet er å ta utgangspunkt i hundepsykologi og flokkdynamikk: elever ønsker autoritet og vil finne den, enten hos læreren eller et annet sted, omtrent som en hund ønsker at eieren tar styringen. En hund har det bedre når den blir styrt, når den kjenner sin plass i flokken og slipper å forsøke å være leder, en jobb den ikke har forutsetning for. En eier som duller med hunden og lar den bestemme, utløser lederinstinkter uten lederegenskaper – og du skaper en hund som er utrygg og dermed ustabil (for ikke å snakke om at den legger seg til en masse uvaner). Det er litegrann som med uniform i det militære – det er slitsomt og man ser ut som alle andre, men på den annen side slipper man å tenke på hva man skal ha på seg om morgenen.
- Det er vel ikke til å unngå at man må snakke litt om reaksjoner – hva man kan gjøre for å belønne eller straffe avvik fra det man ønsker elevene skal gjøre. Hvilke sanksjonsmuligheter råder man over – i klasserommet og i et kurs – og hvordan skal man bruke dem.
- Og til slutt har jeg strukturen fra min egen bok: Forventninger, flyt og feedback. Og kan diskutere hvordan disse kan brukes for å skaffe seg kontroll over en klasseromssituasjon.
Hele diskusjonen forutsetter jo at man faktisk ønsker kontroll i klasserommet, så jeg bør vel bruke litt tid på å definere hva jeg mener med kontroll og hvorfor det kan være en fordel.
Kommentarer/ideer/anekdoter/annet?
Oppdatering 13.8: Det gikk fint – hyggelig og responsivt publikum, mye mindre ideologisert enn jeg hadde fryktet. Og en rektor med vonde sko er absolutt å foretrekke. Presentasjonen (som PDF) finner du her.
Tversover 
Jeg var befal ved en operativ avdeling i Forsvaret, og filosofien hos oss kunne nok beskrives som kulepunkt to. Ultraautoritær de første par månedene, slik at alle forstår hva som er rollene, (og alle lærer seg å vaske rommene, kle seg og oppføre seg mot romkamerater). De neste månedene en rolig nedskalering, innføring av demokrati og etterhvert lassez-faire, som jo gir bedre læringsmiljø og -lyst. Dette fungerte svært godt for oss, men det kan selvsagt skyldes en karismatisk troppssjef (ikke meg). Hadde likevel en sterk følelse av at det er teknikk, ikke magi.
Faglig dyktighet er imidlertid en viktig forutsetning for systemet. Lærerne må kunne det de underviser i. Det gjelder særlig oss med en moderat utviklet karisma.
Tror dette er relevant for skolen, selv om autoriteten må etableres på en litt mer sivilisert, for å bruke det uttrykket, måte. Det er utrolig mye lettere å slippe litt opp enn å stramme inn.
Dette er en videregående skole, og da bør du vel ta med noe om bruk av pc i klasserommet? Den største innvendingen mot digitale læremidler og bruk av pc går nettopp på at lærerne mister kontrollen.
Jeg er lærer i videregående skole og har som vanlig gode intensjoner før skolestart. Jeg skal planlegge godt hvordan jeg skal møte klassene mine, jeg skal være passe streng og passe hyggelig, virke motiverende, samtidig klargjøre faglige forventninger, lage normer sammen med elevene i forhold til hvordan de skal sitte, hvordan de skal bruke PC-en (og ikke bruke den), jeg skal huske på alle god tips fra forelesere vi har hatt på planleggingsdager og fra all den pedagogiske litteraturen jeg har lest.
Likevel vet jeg at det kan skjære seg. Ikke fordi jeg er en dårlig lærer. Jeg får vanligvis folk med meg, både barn, ungdom og voksne. Jeg er en hyggelig person, godt likt av de fleste og er heller ikke spesielt rar eller unormal. Det kan skjære seg fordi jeg skal forholde meg til en krevende gruppe ungdom mange timer i uka. En gruppe der mange kanskje har en helt annen agenda enn å gjøre det bra i faget. De skal imponere medelever, finne ut hvem de er, teste grenser, få nye venner, kjærester, være russ, tjene penger på ekstrajobben osv. De er individer med en myriade av agendaer og tanker i hodet og jeg er et menneske som tross alle gode intensjoner og planer kan bli slått ut av at noen sier: «Norsk har jeg aldri likt. Alt er kjedelig i det faget». «Jeg likte den læreren vi hadde i fjor, jeg». «De forslagene du kommer med høres like kjedelige ut alle sammen» eller «Jeg går her bare for å være russ». Dersom jeg i tillegg har sovet dårlig, hatt en tøff dag i privatlivet eller fått en sur kommentar fra en kollega slik at energien ikke er på topp, kan det skjære seg.
Her er vi ved kjernen av utfordringen. Du kan planlegge, lese teorier og bestemme deg for hvordan det skal være i klasserommet ditt, men så lenge både jeg og elevene er mennesker, kan det skjære seg, og det er da en må kjenne seg selv og sine reaksjoner. Som lærer opptrer en i et spenningsfelt av relasjoner mellom en profesjonell lærer, en privatperson og en elev som av og til er mest elev og som av og til ikke er det. Det er i dette spenningsfeltet det er utfordrende å operere. Her må en bruke seg selv, ofte spontant, men samtidig gjennomtenkt, ellers kan konsekvensene bli skumle. En må være sikker på seg selv, stå for noe, være ærlig, kunne vise at man er sårbar og tørre å by på seg selv. Dette er vanskelig og alle tips til hvordan operere i dette spenningsfeltet vil bli mottatt med åpne armer. Det er det lille ekstra det dreier seg om. Det er det som skiller suksess fra fiasko:-)
Einar: Takk for tips – hadde faktisk glemt den detaljen. Som jeg ofte sier, hvis elevene surfer i stedet for å høre på deg, er det ikke et teknologisk problem du har….
Marianne: Takk for langt og godt innlegg! Jepp – avstanden mellom ideal og virkelighet er der og blir der, og man må jo forholde seg til den (for eksempel burde jeg ha svart litt før….) Jeg tror at med en relativt sterk struktur, nok arbeidsmengde (i mitt tilfelle, litt for mye, slik at studentene også lærer å velge ut hva som er viktig), diskusjonsbasert undervisning, samt god feedback, så lager man seg et sikkerhetsnett som gjør at enkeltforelesninger som skjærer seg eller enkeltelementer i klasserommet ikke får så stor betydning. Men det er klart, ting går jo ikke alltid på skinner uansett hvor godt man planlegger.
Spennende å lese innlegget ditt Espen. Jeg har selv sittet på den andre siden av bordet og vært student i ett av dine kurs ved handelshøyskolen BI. Siden BI sitt evaluerings system ikke gir godt rom for utfyllende feedback tenkte jeg at dette var en fin anledning.
Først vil jeg si at forelesningene dine med case undervisning var noe av det beste, men samtidig noe av det mest krevende jeg har vært med på i undervisnings sammenheng. Måten man forbereder seg på er annerledes enn det men vanligvis er vant til. For det første har man, som du sier i innlegget, mye å gjøre før forelesning. Samtidig ligger det en litt skrekkblandet fryd i hodet både før og under timen; hva kommer til å bli diskutert, hva er viktig å forberede seg på, hva hvis jeg ikke har svarene osv. Men fryden kommer under undervisningen. Slik case/diskusjonsbasert undervisning gjør forelesningene relevante, spennende, krevende og veldig lærerike.
Samtidig må jeg si at det å ha en foreleser som kjenner faget sitt, snakker god engelsk (!), og ikke minst klarer å krydre med relevante eksempler har mye å si kvaliteten for slik type undervisning. Det samme har også det at en lærer/foreleser har kunnskapen og orket til å bruke relevant teknologi i undervisningen. Din bruk av Wiki teknologi, youtube, blogger var også med på å gjøre kurset spennende samtidig som det hele var lærerikt. Dette er noe andre forelelesere/lærere med hell kan benytte seg mer av.
Vel, ikke mye å klage på i den tilbakemeldingen… Takker og bukker!