Mopeder, miljøvern og meninger

I disse miljøverntider bør man spørre seg: Hvordan skal man komme seg frem og tilbake fra jobben på en måte som er både fleksibel og miljøvennlig? (Denne høsten kommer jeg til å være mye tilstede fysisk på jobben, ellers løser jeg dette med hjemmekontor etpar ganger i uken.) Legg til at jeg bor på et sted der bussen går en gang i timen (og på ettermiddagen, ikke i det hele tatt) samt at sykling til jobben (som jeg forsøkte for noen år siden) innebærer å ankomme badet i svette, siden Norge er et kupert land og jeg bor 300 meter lavere enn min arbeidsplass. (Og før noen begynner å mase om dusj på jobben og verdien av mosjon – jeg bruker dress på jobben, den kan ikke pakkes på en sykkel, og jeg liker også å ikke gå i de samme klærne en uke.) Kollektivt har også den ulempen at man blir lite fleksibel i forhold til handling, ærender, og transport av avkommet.

image Det ideelle ville selvfølgelig være noe a la en scooter, slik som en Honda C90, som har en moderne firesylindret motor og slipper ut minimalt med forurensing. Dessverre kan jeg ikke kjøre en slik en, for jeg har kun bilsertifikat, som de fleste av oss. Og jeg tror ikke jeg gidder en masse kjøretimer bare for å kunne putre meg frem i Oslotrafikken. Siden jeg veier nesten hundre kilo, er en 50-kubikks scooter ingen løsning – skal man være med i trafikken, bør man ha såpass aksellerasjon at man kan henge med køen. Og med 125cc kan man også ha en passasjer bakpå, eller bagasje.

Og her er det jeg begynner å lure: Hva med å fikse litt på sertifikatreglene, i miljøverns- og trafikksikkerhetens navn? En sjåfør med B-sertifikat kan idag kjøre moped med opptil 50cc, men hvis denne grensen ble hevet til 125 cc ville man åpne for scooter-trafikk på italiensk maner, med folk i dress, shorts, sommerkjoler, alt mulig annet, i stedet for at tohjuls transport skal være dominert av foroverlente førtiåringer med skinndress og hjelmer med fasettøyne. Tenk om 30% av de som står i kø inn til byen med Focus’en sin i stedet kom på en Vespa? Mindre kø, mindre forurensing, mindre behov for veiutbygging.

image Det samme gjelder i grunnen sykkel: I Norge, i motsetning til Danmark, ser sykkel ut til å være noe som er dominert av folk med 27 gear, hjelm, kondombukse og Birkebeinerkompleks. Man ser folk som sykler uten å spjåke seg ut, men de er enten på en bysykkel eller på Grünerløkka – og sistnevnte sykler vel mer for å vise seg frem enn for å komme frem, gitt Oslos begredelige sykkelveier og det faktum at folk som bor på Grünerløkka sjelden forlater stedet, for ikke å få sitt verdensbilde rokket. Med bedre sykkelveier ville man, i alle fall i sommerhalvåret, kanskje få en retur til sykkel som sivilisert transportmiddel og ikke bare mosjonsapparat. Men da må det bli behagelig å sykle, med få fortauskanter, trygge sykkelveier, parkeringsplasser, slutt på maset om hjelm og refleksvest (som slett ikke er så sikkert). Og mens vi er igang, hva med statlig tilskudd til el-sykler? Hvis jeg fikk litt push opp bakkene langs Akerselven, trenger jeg kanskje ikke scooteren heller?

Elbil er dyrt, og kjøp av elbil impliserer dessuten en hel masse forurensing i seg selv (produksjon, batteri). Faktisk tror jeg at min gamle Mercedes c180 netto produserer mindre forurensing de neste 5 årene enn om jeg kjøper en elbil ny. Brukt elbil er en mulighet – men utvalget er begrenset og tilbakemeldingene fra de jeg kjenner som har en nokså blandet.

I mellomtiden blir det ofte bil, dessverre, med kø, bompenger og forurensing. Eller hjemmekontoret, der jeg kan filosofere over oppfatningen av teknologi og hva den gjør med våre kollektivt pålagte begrensninger.

6 thoughts on “Mopeder, miljøvern og meninger

  1. Om jeg ikke husker helt feil kunne vi med vanlig førerkort for bil kjøre tohjuling opp til 100 cc fram til en eller annen regelendring som skulle harmonisere førerkortklasser internasjonalt.
    Ellers har noen franske sykler hatt en liten, løs hjelpemotor som henges under styret og driver forhjulet. Har alltid ønsket meg en sånn.
    En el-scooter er visstnok en nokså dyr sak.

  2. Elsykkel er definitivt noe som kunne bidra til å heve sykkelens status som transportmiddel (i Norge sykler 4% til jobben, i Sverige 12%, i Danmark 17%), og når det finnes innpå 100 millioner elsykler i Kina kan man trygt si at produktet har et marked…
    Elsykler er nå begynt å komme på markedet i Norge, til priser som ikke er helt uspiselige. Selv om reaksjonen blant syklister flest er at dette er noe for slappfisker, vil neste nummer av «Syklisten» har en test av de mest solgte merkene i Norge – et tegn på at holdningene kanskje er i ferd med å endre seg.
    I mellomtiden kan man jo se på tilbudet på f.eks. http://www.el-sykkel.no/
    Her kan du faktisk teste en elsykkel i Oslo: http://www.oslo-elsykkel.no/nyttig-info.html

  3. Det er vel mange land i verda der 125 cc er veldig vanleg, og då må det vel gå an å rekne seg fram til eit tal på kva me kan spare av co2-utslepp på dette tiltaket? Sikkert mykje interessant statistikk og forskning på dette. Fordelen med 125 cc framfor 50 cc er kanskje mindre partikkelforureining pga 4-takter vs. 2-takter.

  4. Pål: Tror ikke hovedeffekten ligger i fire vs. to takter (skjønt gammeldagse småmotorer slik man finner i India forurenser mye), men i at i stedet for å bruke et tonn metall og 15 kvadratmeter veiplass for å frakte en person eller to personer, bruker 100 og 3. Mer fleksibelt, med andre ord.
    Personlig transport har mye med frihet å gjøre – og en bil gir frihet (bortsett fra når den skal parkeres) på en måte som offentlig transport, sykkel eller elbil (skjønt den er i ferd med å bli bedre) ikke gjør. Med en nogenlunde skikkelig scooter innbiller jeg meg at den samme friheten kan finnes….

  5. Hvorfor ikke spandere en time nå og da på å ta førerkort klasse A, og kjøpe en skikkelig 2-hjuling? Evt. kan du jo fortsatt greie deg med en scooter selv om du da har lov til å kjøre tyngre saker.

  6. Tata Nano konstruktøren fekk ideen til denne bilen då han såg indiske familiar på scooter. Denne bilen forureinar ikkje noko serleg meir enn ein scooter heller. Kanskje det er løysinga? Den tosylindra versjonen er lanser i India, ein tresylindra kjem til Europa og sansynlegvis til USA gjennom Chrysler (he he). Den er 3 meter lang, så den tek opp ca. like mykje på gata parkert på tvers som ein stor amerikanske bil parkert på langs.
    «At that emission rate, doing 20,000 km a year each car will produce 600 kg of CO2: one hundred million of them on the roads would be less than 1 per cent of current emissions of over 6 Gtonnes.»
    No har den også passert europeiske krasj-testar, så dette må vel vere både fleksibelt, miljøvenleg og sikkert. Den forureinar omtrent som ein scooter.

Kommentarer er stengt.