I oktober 2003 var jeg rektor for en dag. Eller i hvert fall for noen få minutter. Det ble meget lærerikt og nokså deprimerende.

Det var musikk-korpsets skyld. Familiens yngste har begynt, men – til stor glede for foreldrene – akkurat dette korpset har nedlagt loppemarkedsveto. Penger må imidlertid skaffes, og dermed stilte far altså opp som statist for NRK.

Kanalen lager en serie i femten episoder, foreløpig kalt ”Skolen”, som kommer utpå våren 2004. Gjennomgående tema er en ungdomsskole, og i den episoden jeg var med på (nr. 9) skulle skolens rektor (la oss kalle ham Jensen) på et foredrag på BI. Statistene skulle spille andre rektorer – ca. 35 stykker. Vi fikk beskjed om å kle oss som rektorer på kurs – sånn passe halvpent – så jeg spadde opp noe traust og anonymt og stilte opp sammen med andre foreldre i halvsatt alder.

Vel framme fikk vi litt mer bakgrunn: Rektor Jensen har et problem, for hans skole har havnet nederst på Oslo-skolenes nye rankingliste og enkelte foreldre begynner å flytte barna andre steder. Siden pengene følger eleven, begynner økonomien å bli skral, og den negative spiralen lurer. Han deltar på et BI-seminar om merkevarestrategi, og det var her det ble deprimerende: Frem på scenen kommer foredragsholderen, superslank effektivt sminket kvinne i velpresset flaskegrønn buksedress og aggressive men svært vonde sko. Hun ruller i gang et Powerpoint-show og peser frem floskler om å bygge opp et merkevarenavn for å ”selge skolen sin” og at ”studentene er kundene deres”. Rektor Jensen reagerer med motvilje mot å selge matematikk-timer som om de skulle være kilowatt-timer, men opplever også en rektor-kollega som markedsfører sin skole med ”best i test”.

Nåvel. Det som gjorde meg så deprimert, var de uhyre enkle stereotypiene. Ikke bare pratet denne BI-foreleseren sprøyt, faglig sett, men fremføringen var så til de grader slik mange tror folk på BI er – med hyperenkle budskap og åleglatt presentasjon. Jeg har jobbet på BI siden 1985, og har faktisk til gode å møte en så arrogant foreleser, bortsett muligens fra meg selv. Vedkommende ville på BI holdt gjennom akkurat ett kurs, inntil kursevalueringen kom inn og det var klart for en rask retur til EuroBonus-loungen. Rektor Jensen var ikke mindre stereotyp – en koselig, ufarlig bamse som føler seg fremmedgjort av prestasjonsmåling og konkurranse, en edel taper overfor de nedbrytende markedskreftene. Ikke så unaturlig for en rektor, kanskje, men jeg har personlig erfaring for at nettopp slike bamser, i all sin ubesluttsomme snillisme, kan skape store problemer for elever og ansatte.

Så, klisjeene ser ut til å rå, og det underliggende politiske budskapet er nokså klart. La meg derfor våge meg på en synopsis av serien basert på de to minuttene jeg har sett: Man starter med å introdusere skolen og hovedpersonene – passelig balansert hva angår kjønn, hudfarge og funksjonshemninger. Deretter kommer problemene, gjerne i form av en skoledirektør med politiske ambisjoner og moteriktige kvalitetskrav, samt sisteplassen på den berømte rankinglisten. Denne plasseringen kommer naturligvis ikke av at noen har gjort en dårlig jobb, men fordi man har en sosialt belastet elevsammensetning eller har tatt en eller annen moralsk høyverdig beslutning av typen ”vi må hjelpe disse elevene/ha disse kursene/gi denne læreren en sjanse.” Legg til noen masete og illojale mobiltelefonforeldre med BMW og karriereplaner for barna, samt en traust og stabil kassadame som klassekontakt og hobbyfilosof. Skolen settes under press og den elskelige rektor Jensen må kjempe, men klarer til sist – dugnadsånd og demonstrasjonstog er greit å ty til her, men det er ikke så dumt å oppdage noe ufordelaktig om skoledirektøren heller – å få sikret at alt kommer tilbake til den lykkelige førsituasjon, muligens med ny gymsal og flere datamaskiner.

Vi får se. Men det hadde vært så morsomt med litt variasjon. Kunne vi ikke få treffe noen reelle, men litt mindre politisk korrekte figurer? Hva med den idealistiske nyuteksaminerte lærerskolestudenten, som blir mobbet til sykemelding av lærerværelsemafiaen fordi hun drar på overnattingstur med åttendeklassen uten å forlange overtidsbetaling? Hva med en elev som er flink på skolen men som holdes nede av klassekameratenes Jante-holdninger, godt backet opp av en lærer som ikke fikser matematikken selv? Hva om vi ble kvitt den elskelige dotten av en rektor og fikk inn en ny – gjerne en kvinne i fiks dress og vonde sko – som vet, akkurat som elevene, hvordan en mobiltelefon fungerer? Hun kunne jo begynne med å si opp – i stedet for nok en gang å forflytte – problemlærer Jørgensen hvis udugelighet har ødelagt elevers lærelyst siden 1981. Hva om vi traff noen foreldre som aksepterte, faktisk oppmuntret, en tankegang om at elever ikke er kunder, men produkt, og at skolen ikke er et solarium, men et helsestudio, hvor du ikke får mer igjen enn du er villig til å legge inn?

En sånn serie hadde skapt debatt og vært interessant, men den ville være lite politisk korrekt og strider med erfaringene og innstillingene til NRKs manusforfattere (som, tør jeg vedde en hatt på, har 20 år gammel lærerbakgrunn). På et litt dypere nivå (og jeg er klar over at dette er en digresjon) strider det med den bunnfaste norske oppfatning at ledelse ytes best av folk som påtar seg oppgaven motvillig, er født med lederegenskaper, og unngår ytre suksess fordi denne uvergelig må betales for i en eller annen form. Det norske ledelsesideal er i hovedsak basert på Lord Peter Wimsey, som praktiserer ledelse som en ”gifted amateur” – ubetalt, uanstrengt, ubegrenset, uten opplæring og fremfor alt uten konflikter.

Akk ja. Det er vel nokså markskrikersk å skissere en handling for en 15-episoders TV-serie basert på innspillingen av 2 minutter. Men skulle jeg treffe sånn noenlunde, sier jo det sitt om forfatternes innsats og originalitet. Hvis handlingen skulle vise seg å bli vesentlig annerledes, så kommer jeg til å bli svært overrasket og lover å kjøpe serien på video.

Men jeg tror ikke det vil skje. Til det var rektor Jensen så altfor elskelig. Og foreleserens sko så altfor vonde.

Oppdatering: Jeg traff ikke helt med handlingen (men det var ikke SÅ langt unna. Derimot traff jeg ganske godt med kvalitetsbedømmelsen.