EDB + Ergo = tja

(Spalte i e24.no, gjengitt her fordi jeg nå gjengir alt jeg skriver her.)

Jeg forstår ikke hvorfor noen kjøper aksjer i et konsulentselskap.

Et konsulentselskap selger i prinsippet kunnskap, og den mest verdifulle kunnskapen sitter i hjernen til (noen få) ansatte. (Den kunnskapen som ligger i rutiner og dokumenter, er mindre verdifull – ikke fordi den er mindre nyttig, men fordi den er lett å kopiere og derfor synker i verdi.) Disse få ansatte vil selge sin kunnskap så dyrt som mulig – og da blir det ikke mye penger igjen til noen eksterne eiere. Derfor ser vi at de fleste konsulentselskaper er organisert som partnerbedrifter, der eiere og toppledere (og topp problemløsere) er de samme personene.

Hvordan skal vi så tolke nyheten om at EDB Business Partner og Ergo, Norges to største IT-tjenesteselskaper, vil slå seg sammen? En konklusjon er i alle fall at disse selskapene ikke selger kunnskap, men tjenester – relativt standardisert, til få og store kunder. Hva i all verden blir igjen til eierne i en slik situasjon?

Både EDB og Ergo har en spesiell historie. EDB har en bakgrunn som intern IT-avdeling og standard tjenesteutfører for Telenor, norske banker og Norsk Hydro, samt en del innkjøpte, litt «hottere» konsulentselskaper som Avenir og Spring. Ergo er i all hovedsak Postens IT-avdeling, skilt ut som eget selskap for noen år siden. Begge har vært betydelig mer lønnsomme tidligere enn de er nå, en utvikling som skyldes finanskrise, mer kravstore kunder (en ny IT-direktør i Posten, for eksempel, fikk nedforhandlet kontrakten med Ergo betydelig i fjor), men fremfor alt at de tjenestene man leverer blir mindre og mindre unike, i hvert fall hva teknologien gjelder.

Både EDB og Ergo leverer i all hovedsak systemer og tjenester der fokus er på driftssikkerhet og kostnad – kundene betaler dem for at ting skal virke, holdes teknisk oppdatert, og at budsjetter skal følges. Samtidig er det et element av Manpower i bildet: Store, tradisjonelle norske bedrifter har et stivt arbeidsmarked – ansetter du noen, har du dem for resten av deres arbeidsliv – og det å ha folk inne som konsulenter gjør at man nok betaler mye mer pr. time, men kan la dem gå dersom det er nødvendig å kutte kostnader. Slik er det i teorien – men i praksis finnes det mange «konsulenter», både i EDB/Ergo og i mindre firma, som har hatt den sammen, ene kunden i 10-20 år.

Så hvis man investerer i EDB og/eller Ergo, hva er det man kjøper? Man får en andel i teknisk kompetanse og velorganiserte leveringsrutiner, ja vel, men først og fremst får man en andel i lange og lønnsomme kontrakter. Disse lange kontraktene har EDB og Ergo i mindre grad fordi de er eksperter på teknologi enn fordi de vet mer om hvordan kundene fungerer enn mange av kundene vet om seg selv. Massevis av kunnskapen om hvordan Posten, DnB NOR og Hydro fungerer sitter i EDB og Ergo – i form av hukommelse (hvorfor gjør vi det på denne måten igjen?) og i form av programlinjer og konfigureringsvalg i SAP og andre gamle ERP-systemer.

Problemet for ledelsen i EDB og Ergo er at veksten i store, trauste systemer er liten, at teknologien stadig blir billigere og raskere (nye systemer er i større grad web-basert, med åpen kildekode og/eller mer konsumentorienterte maskiner,) og at kundene blir proffere forhandlere. Hver gang det er et lederskifte hos kunden, skal den nye lederen markere seg, og kontraktsforhandlinger med IT-tjenesteleverandøren er jo et ypperlig sted å begynne. Samtidig endrer teknologien seg – de store utviklingsprosjektene lages i større grad som kjappe prototyper som skaleres opp, og litt lenger fremme ligger løsninger som at alle ansatte bruker Google Docs og velger sin egen PC fremfor å bruke standardmaskiner med programvare som må styres sentralt.

Konkurransen om utviklings- og driftsprosjekter blir også mer global – hvorfor ikke sette ut økonomisystemet til en velutdannet og billig inder fremfor en nordmann med 20 års ansiennitet, motvilje mot dokumentasjon og dragning mot hytta hver fredag lunsj? Bakom lurer også tjenesteoutsourcing – firma som tar over for eksempel kundeservice, og har egne systemer for det.

Skal EDB og Ergo tjene penger, må de enten selge mer avanserte løsninger til kundene sine, eller få ned kostnadene, fremst gjennom stordriftsfordeler. Det første klarer de ikke – nyvinninger innen IT- og tjenesteutvikling for store bedrifter kommer ikke fra store driftsselskaper, men fra mindre konsulentfirma som så blir kjøpt opp av de store. (Hvorpå gründerne forsvinner ut for å gjenta suksessen, men det er en annen historie.) Kostnadskutt klarer de, men da må de bli så store at de tåler å miste en stor kunde eller to, og samtidig være en leverandør ingen kommer utenom. Derfor ser vi en bransjekonsolidering – som vi også ser i resten av verden i markedet for IT-outsourcing og IT-tjenester.

Er det smart å slå sammen EDB og Ergo? Jeg tror det er den eneste veien for ledelsen i de to selskapene hvis de fortsatt skal demonstrere handlekraft og verdi for aksjeeierne. For kundene spiller det mindre rolle – de har flere alternativer enn før uansett, siden EDB og Ergo bare i begrenset grad har vært direkte konkurrenter. De store eierne, Telenor og Posten, vil faktisk få et enklere forhold, siden en lavere eierandel i et sammenslått selskap vil gjøre at man kan være en tøffere kunde.

Hadde jeg jobbet som en vanlig utvikler eller driftsperson i EDB eller Ergo, på den annen side, hadde jeg nok blitt litt bekymret, betalt fagforeningskontingenten prompte, og sørget for å holde meg teknisk oppdatert. Men jeg hadde ikke fått panikk – kostnadskutt ved sammenslåinger tar alltid lang tid og ender som regel opp med mye mindre endringer enn forespeilet, og slik blir det nok denne gangen også.

Og nei, jeg hadde ikke kjøpt aksjer i verken EDB eller Ergo. Skulle jeg gjort det, måtte det være fordi det sammenslåtte selskapet skulle vært en oppkjøpskandidat for et større, utenlandsk selskap (CSC eller EDS, for eksempel). Dit er det langt frem, både politisk, kostnads- og organisasjonsmessig. Skal det skje, må ledelsen i det nye selskapet vise til tøffe kostnadskutt og supereffektive leveringsrutiner, noe vi ikke har sett ennå.

Advertisements

Nøtt II: Frydefull setningsbygging

Jeg er stor beundrer av Stephen Fry, hvis talenter er for mange til å ramse opp her. I denne sammenhengen gjelder det språk: I tillegg til å ha skrevet en fabelaktig bok om diktning (The Ode Less Travelled) er han også konstruktør av nye ord, av palindromer (ord og setninger som kan leses begge veier, min favoritt er "Satan, oscillate my metallic sonatas", som virkelig må ha krevet litt tid og omtanke), og generelt en skribent som nyter å leke med ord.

Og fra ham har jeg rappet følgende lille språknøtt:

  • Er det mulig (på norsk) å lage en meningsfull setning som inneholder det samme ordet fem ganger etter hverandre?

Det er naturligvis det – jeg skal presentere en løsning etterhvert – men kommentarfeltet er herved åpnet for de som måtte ha lyst til å prøve. (Og ja, det er lov å leke seg med tegnsetting og lignende.)

Mens vi er igang: Det hadde vært utrolig morsomt om NRK hadde prøvd seg på å lage QI – en TV-serie som rett og slett er vanedannende i den grad at jeg herved advarer alle mot å gå på Youtube og søke etter QI-episoder, særlig de ekstra lange som rett og slett får deg til å kaste bort timevis av ellers produktiv tid mens du lærer masse unyttige opplysninger som ingen har bruk for, for eksempel på den briljante episoden med Emma Thompson der de morsomste delene ble klippet vekk.

Så ikke gjør det. Du er herved advart.

(Legger denne på Aftenposten også.)

Forleggeriets fremtid

Ken Auletta har en glimrende artikkel i The New Yorker om de utfordringer iPad og Kindle stiller forlagbransjen. Som jeg ofte har påpekt: Problemet for forleggere er at de er ingen merkevare – det er bare bransjefolk som vet hva de står for. Auletta siterer Tim O’Reilly: "With the possible exception of Harlequin Romance and Penguin paperbacks, readers have no particular association with any given publisher; in books, the author is the brand name." Man kan legge til O’Reilly til denne listen – Tim har virkelig forstått forleggeriets fremtid.

Når jeg kjøper en norsk bok, har jeg som regel ingen anelse om hvem det er som har utgitt den. Unntakene er folk som Erling Kagge og Vidarforlagets Gunnar Totland og Elisabeth Skjervum Hole (og muligens Tronsmo bokhandel) som klarer å etablere en merkevare ut fra hva de gjør for forfattere og lesere. For meg virker norske forlag – med nevnte unntak – som nybegynnere innen markedsføring, uten kunnskaper om hvem som egentlig kjøper produktene deres og hvorfor de gjør det. En bisarr innkjøpsordning som sikrer solide inntekter til hovedaktørene i bransjen nærmest uavhengig av hva de bestemmer seg for å gi ut forsterker skillet mellom produsent og konsument.

Bransjen som helhet griper enhver anledning til å utsette vanskelige avgjørelser – det siste er at man forventer at politikerne skal avklare moms-spørsmålet før man tør å stikke en forsiktig stortå ned i det ukjente dypet kalt elektroniske bøker – og løper desperat etter gjenværende markedsrester som Narvesen-kiosker og Smart Club. De begynner å minne om platebransjen, som kjøpte dansebandforlag og bensinstasjonskanaler, ikke fordi det var der de hadde lyst til å selge, men fordi det er bare var den tradisjonelle forretningsmodellen fremdeles fungerte.

Så her er min spådom: Om syv år vil Aschehoug og Gyldendals viktigste aktivum ikke være deres bokkatalog og forfatterkontrakter, men deres eiendommer rundt Sehesteds plass. Utenlandske aktører vil ha overtatt markedet for elektroniske bøker, og bransjen vil spille sin tid på å opplyse om sin egen bavaringverdighet, i kraft av sin kulturelle og ytringsfrihetsfremmende betydning. I mellomtiden vil folk lese det de vil og publisere sine ytringer på Facebook og blogger uavhengig av hva norske forleggere måtte mene.

Vanskelig å svelge? Vel, for fem år siden ble jeg æreskjelt av IFPIs daværende direktør, eks-AKP(ml)-kjempen Sæmund Fiskvik, fordi han ikke ville ha noe av at en eller annen oppkomling fra noe så lite relevant som BI fortalte ham hvordan han skulle gjøre jobben sin. Nå vakler EMI, artistene tjenger penger på konserter i stedet for platesalg, og plateselskapsansatte med fantasilønninger er en saga blott.

For å sitere Cory Doctorow: Teknologien gir og teknologien tar. Ferdig med det.

Nøgne Ø lanserer sake

Nøgne Ø (her representert ved brygger Kjetil Vikiun (t.v.) og min gode venn Tore Nybø,) går ikke bare fra seier til seier i ølbrygging – nå lanserer de også sake, en drikk alle som har vært på japansk restaurant kjenner til.

Denne delikatessen lanseres på tirsdag – og produksjonsprosessen beskriver Kjetil Jikiun slik:

Sake refereres ofte til som "risvin", men er teknisk sett mer som et "risøl uten karbondioksid".  Det er den mest kompliserte drikk man kan lage.  Produksjonstid etter de tradisjonelle metodene som vi har valgt å bruke er ca 2 måneder, med flere biologiske og kjemiske prosesser som foregår parallelt  Nøkkelord under produksjonsprosessen, er kontroll.  Kontroll på temperatur, fuktighet og pH må være i fokus absolutt hele tiden.  Pga risens konsistens og prosessenes kompleksitet kan ikke disse prosessene utføres av automatiske systemer eller prosessorstyring som i øl og vinproduksjon.  Vi snakker altså om 100% håndverk.  Ettersom sake består av sarte og elegante smaker, er alle ledd i produksjonen kritiske mht å unngå å få usmak på den ferdige saken.  Her er til og med detaljer som hvilken type treverk som har vært brukt i rommene saken fremstilles i, av stor viktighet.

Dette er første gang sake brygges kommersielt i Europa – og hvis du vil lese mer kan du spore opp helgens DN, som i magasinet D2 har noen sider (ikke på nett ennå i alle fall) med gode bilder og flere detaljer om produksjonsprosessen.

Gratulerer!