Universitetets ende

Har fått flere tips om Mark Taylor’s artikkel End the University as We Know It fra New York Times. Selv er jeg nokså frustrert over spesialiseringen innenfor business schools, uten at situasjonen er så ille som det blir beskrevet her. Skulle gjerne blitt kvitt institutt- og avdelingsgrenser – kan ikke helt se hva godt de gjør, utover å forhindre at man trenger å forholde seg til hvert eneste spørsmål som kommer.

På den annen side holder jeg akkurat på og rekrutterer Ph.D-studenter. Jeg tenderer til å fortelle kandidatene at deres fremtidsutsikter, i alle fall finansielt, ikke er spesielt lystelige. Det skiller turistene fra de som ønsker en skikkelig reise, i alle fall.

Endringsforslagene er jeg stort sett enige i – skjønt i praksis gjøres mye av dette allerede, bortsett fra punkt 4 (mindre bokskriving) og 6 (kutt ut livslange stillinger). Dessverre er det slik at alle interne mekanismer driver karrierer mot spesialisering og skriving for små miljøer (noe en venn av meg kaller gjensidig mental masturbasjon), men flere og flere er i alle fall klar over problemet, rett og slett fordi miljøer utenfor universiteter og høyskoler (forskningssentre, private firma) i så mange tilfelle ligger foran den forskningen som gjøres på universitetene.

Journalistenes landsmøte forbyr laptoper

Det er ganske fornøyelig å se at det er laptopforbud på NJ-landsmøtet, men det er vel et symptom på hvor langt (eller rettere, kort) mange i den yrkesgruppen har kommet i sitt forhold til teknologien. Legg merke til bildet (som jeg naturligvis ikke kan linke til her, denslags gjør man jo ikke ustraffet*): En tykk plastperm med tynt innhold for hver konferansedeltaker. Pris ca. 50 kr pr snute, og de fleste av dem går rett i søppelbøtta. Slike permer ser man rett og slett ikke lenger på de fleste konferanser jeg går på – hvis de finnes, er det noe som brukes av spesielt interesserte. De fleste laster ned dokumentene fra en webside eller får dem på en minnepinne ved ankomst.

Selv har jeg tatt nesten alle notater på laptop siden tidlig 90-tall, og etterhvert som batteritid og kommunikasjon har blitt bedre bruker jeg den mye mer: Til å slå opp informasjon (når for eksempel en foredragsholder sier noe jeg vil sjekke), lagrer bilder jeg tar, søke i dokumenter for å finne ting kjapt, særlig hvis jeg er involvert i en debatt. Og jeg poster kommentarer og får tips fra folk via twitter og andre kommunikasjonskanaler.

Man kan jo spørre seg om møtelederen i dette tilfelle er redd for at ting skal gå for fort (ting går jo litt fort for mange journalister), at deltakerne skal kunne benytte seg av informasjon som ikke allerede er i lokalet. Skumle greier, det kunne jo tenkes at de kom med fakta  i stedet for meninger…

Vi har av og til denne diskusjonen innen akademia også, det finnes en hel rekke forelesere som forbyr (eller i alle fall ønsker at de kunne gjøre det) laptops i sine klasserom. Og jeg gir det samme svaret hver gang det kommer opp: "Hvis folk gjør noe annet enn å høre på deg, er det ikke et teknologisk problem du har."

Norsk Journalistlag, derimot, har et teknologiproblem, men det sitter inne i hodet til de som arrangerer konferansen.

*Jo, forresten, jeg gjør det likevel, det er jo i Journalisten.no’s interesse å bli sitert, ikke?

NONA and I

Og dermed har jeg meldt meg inn i NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier. Som forøvrig burde skifte navn fra "Norwegian Online News Association" til "Netheads of Norway Associated" eller muligens til "Associated Netheads of Norway", som gir et morsommere akronym….

(Jada, jeg er klar over at det finnes andre akronymmuligheter også. Men initiativet er prisverdig.)

Nettverksbygging for dinosaurer (presentasjon)

Her er presentasjonen fra foredraget Ragnvald og jeg holdt idag. Dessverre fikk vi ikke tatt opp lyden (det ser ikke ut til at Skype kan gjøre dette når man bruker video,) men det betyr jo bare at det er rom for forbedring her.

Foredrag med videoeffekter

I morgen (23 april) skal jeg holde foredrag sammen med Ragnvald Sannes, kl. 1400-1430 i rom B2-040 i BI Nydalen. Temaet er «Nettverksbygging for dinosaurer» – eller, litt mindre spisset, en introduksjon til Twitter, Facebook, Linkedin, blogger og annen moro som ungdommen holder på med. Vinklingen er hvordan man som noget satt person uten personlig erfaring skal forholde seg til disse tingene når man får ansatte som holder på med det – i arbeidstiden, for eksempel.

Møtet er egentlig internet, men hvis du har tid og lyst til å være der, så vær så god og vel bekomme – det er avklart, hils fra meg og si du fant invitasjonen på min blogg!

Selv er jeg ikke der, naturligvis – er i USA for tiden – men det blir videokonferanse. I sakens anledning har jeg skaffet meg et Logitech Quickcam kamera med videoeffekter til $99, som virkelig gir et lite piff til videokonferansen og dessuten har glimrende software for direkte oppladning til Youtube. Her er en liten test av videoeffektene:

Vi sees kanskje i morgen?

Beste innlegg i innvandringsdebatten hittil…

…finner du på Øyvind Strømmens blogg: Eidsvoldsmennenes meslinger (Via twit fra Eirik Newth.)

Jeg har alltid lurt på det der med norsk kultur – at de som roper høyest om å bevare den norske kulturen ikke ser at den a) er et resultat av innflytelse utenfra (sjekk bunadsmønstre, for eksempel: Sinclairsk rutemønster i Gudbrandsdalen og sigøynerskjerf til Valdresbunaden), og b) altfor sterk til at en liten minoritetsinnvandring skal kunne ødelegge den.

Jeg er også litt forundret over at de som hevder å representere norsk kultur, ikke er særlig kulturelle, mens de som virkelig er kulturelle ikke ser ut til å ha noe problem med innvandrere i det hele tatt. Samt at det som hevdes å være norsk kultur (innenlandsk bygdetradisjon) i virkeligheten bare er en del av norsk kultur – vi tenderer til å glemme kystkulturen, vesentlig fordi 1905 og alt det der krevde noe som var forskjellig fra verden rundt. Forøvrig ikke helt ulikt nazistenes bruk av "arisk" (en konstruksjon av et mytisk folkeslag) som en slags kulturbærer for deres verdensanskuelse.

Eller for å si det mer hverdagslig: Skal du hevde din bekymring for den norske kulturen, bør du avstå fra Grandiosa og ta frem Hardingfela. Litt konsekvens her, takk!

Institusjonelle blindtarmer

Reportasjen i Morgenbladet om avskaffelsen av Lagtinget minner om følgende lille historie fra BI, som såvidt jeg vet ikke har stått på trykk før, men som fortjener gjenfortelling:

BI har flyttet mange ganger etterhvert som institusjonen har vokst. Den ble stiftet på Vinderen i 1943, førte en noe omflakkende tilværelse med leide lokaler, blant annet i Pilestredet, inntil (tror jeg) 1978 tidlig 70-tall 1967, da det ble innflytting i egnede lokaler på Frysja i Maridalen. Der ble man ikke lenge, allerede i I 1981 1979 var det tid for flytting til Nadderud i Bærum. I 1989 flyttet vi til Sandvika (det husker jeg godt, jeg var nestleder i IT-avdelingen og hadde ansvaret for flyttingen av teknologien). I 2005 flyttet vi til vår nåværende lokasjon i Nydalen.

Selv var jeg student på Nadderud fra 1982 til 86. På Nadderud var starten på første forelesning alltid klokken 0835, et noe kronglete tidspunkt, siden forelesning pluss pause alltid var en time, og timeplanen dermed ble nokså komplisert, med alt forsinket fem minutter frem til lunsj. Etter lunsj det hele timer og halvtimer igjen.

Da vi flyttet til Sandvika i 1989 ble det naturligvis nødvendig å revidere timeplanen. En veteran i BI-systemet, T. W., fikk jobben med å gjøre dette. Hun stusset over de rare tidspunktene – hvorfor begynte egentlig forelesningene 0835? Hun mente de burde begynne 0830, men for å være på den sikre siden, innledet hun et detektivarbeid for å finne ut hvorfor man begynte 0835 før hun endret det – det kunne jo tenkes at det lå en fornuftig begrunnelse bak.

Og det gjorde det. Det hadde seg slik at mange studenter kom med bussen – en bestemt buss som ankom BI klokken 0830 presis. Derfor var mange studenter litt sene inn til første forelesning, og da utviste skolen fleksibilitet og endret starten på første forelesning til 0835. Utmerket – og dermed var det klart for å endre starten i Sandvika til 0830, siden problemet med bussen ikke fantes der.

Det var bare en liten hake ved saken. Det var ikke til Nadderud bussen ankom klokken 0830. Det var til Frysja (buss nummer 18 fra Vippetangen, forøvrig.) Med andre ord, fra 1981 til 1989, inkludert hele min studenttid, begynte forelesningene fem minutter over halv fordi bussen kom halv der vi var før.

Derfor er jeg ikke oppgitt over at Lagtinget har eksistert i 100 år uten å ha en reell funksjon. De fleste organisasjoner fortsetter å gjøre ting lenge etter at årsaken til at de blir gjort er forsvunnet. Og BI er tross alt mer dynamisk enn Stortinget – vi holdt bare på i 8 år for lenge.

Og det er jo alltid en trøst.

(Tittelen? Vel, blindtarmen er en slik sak som henger igjen i kroppen uten at man egentlig vet hvorfor den er der – en rest etter tidligere tiders funksjonalitet, skjønt jeg har hørt at den muligens er en lagringsplass for visse typer bakterier som kroppen bare trenger i sjeldne tilfelle. Omtrent som tepperestene som lagres i Lagtingets presselosje. Man vet jo aldri når man kan få bruk for ting…..)

Hvordan gjøre offentlige websider finnbare

(Noe som, naturligvis, forutsetter at de som publiserer disse sidene faktisk ønsker å bli funnet): Vanessa Fox har meget praktiske råd for å gjøre offentlige websider finnbare gjennom ganske enkle tiltak. Det slår meg at sidene også blir lettere å vedlikeholde hvis man følger disse rådene.

Men hvorfor er det viktig å øke offentlig finnbarhet? Svaret er at der offentlige portaler ikke fungerer, kan man finne ting raskt og effektivt med søketeknologi. Og det er mye lettere å be departementer og kommuner å gjøre sine sider søkbare enn å slite med å få dem til å bli enige om å innordne seg i et eller annet hierarki – for ikke å snakke om å innordne seg en bestemt design.

X må inn i skolen!

Ingar, eldstedatterens tidligere historielærer, har en ikke ueffen blogg hvor han i dag bruker endringer i engelsk skoles historiepensum til å ta et oppgjør med allverdens pedokraters (fantastisk ord!) behov for å gi skolen ansvaret for absolutt alt:

Om det er rusproblemer, incest, rasisme, trafikkulykker, spilleavhengighet, båtføreopplæring, overvekt, mobbing, spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, vold mot kvinner, HIV/Aids, konfliktløsning, mangel på søvn, mangel på mosjon, mangel på frokost, mangel på frukt, mangel på en hobby, mangel på farsrollemodeller, mangel på venner, tobakksforebygging, ensomhet, nettvett, islam, meditasjon, yoga, skismøring, sykkelferdigheter, integrering, tannstell, diskriminering, homofili, entreprenørskap, medisinering, resirkulering, kroppsfiksering, dyrehold – ja hva det enn skulle være, så er alltid universalsvaret: "Dette må inn i skolen!".

Og dermed blir det ikke plass til den grunnkunnskapen som burde danne fundamentet for, ja, nettopp, håndtering av disse problemene. Som til forveksling ligner det å ha et liv.

Anbefales!

Ting går fortere, i følge sosiologene

Ikke bare går verden fortere, i følge sosiologen Hartmut Rosa, men det har den gjort lenge. Politikken er ikke lenger rådende for hva som kommer til å skje i verden, i stedet er det vitenskap, forretningsliv og teknologi som setter premissene.

Bortsett fra når vi får en finanskrise og politikken blir viktig igjen. Vi lever i en pendelverden, ganske enkelt.

Men nå har jeg ikke tid til å blogge mer om dette. Les Benigers briljante The Control Revolution: Technological and Economic Origins of the Information Society hvis du vil ha en virkelig god innføring i vekselvirkningen mellom tilbud og etterspørsel når det gjelder teknologiens utvikling. Og, for den saks skyld, politikkens.