Guillou rir igjen

Nettopp ferdig med en av årets påskekrimmer – Jan Guillous Tyvenes marked, om en serie avanserte innbrudd i rikmannshjem i Stockholm. Klassisk Guillou, med referanser tilbake til mange av hans andre bøker (serien om supermannen Hamilton, Ondskan og sikkert også andre). Morsom lesning, med vel forberedte spark til aktuelle hendelser og en forsiktig økning av persongalleriet med en kvinnelig politiinspektør som forelsker seg i en eks-oberst fra Fremmedlegionen som vi sikkert kommer til å høre mer fra i flere bøker.
Jeg liker best å lese Guillou på svensk, men den norske oversettelsen var ikke dårlig. Anbefales som uproblematisk og hyggelig påskelesning.

Posten skal frem (men ikke hjem)

Fikk nettopp en brosjyre fra Posten, med beskjed om at man flytter rundt på postkasser og utvider tidsfristene. Og det er jo utmerket.
Men det er en liten ting jeg aldri helt har forstått: Siden posten allikevel leverer ut post i min postkasse, hvorfor kan ikke det postbudet som leverer posten også ta med seg utgående brev?
Da jeg bodde i USA, satte vi bare utgående brev i dørsprekken, og postbudet tok dem med seg. Enkelt, billig, greit, særlig for enkeltmannsbedrifter, hjemmekontorer og funksjonshemmede. Øker postens omsetning og kundetilfredshet, praktisk talt uten økning i kostnader.
Men det er så mange ting jeg ikke forstår….

Haugen bok setter ny rekord

Min svigerfar ville gi meg en bok i gave, men hadde ikke tid til å gå i bokhandelen – så vi satte oss ned og bestilte Jan Guillous Tyvenes marked via Haugen Bok. Det gjorde vi i går, ca. kl. 1500.
Idag kl. 1045 kom jeg tilbake fra handletur og fant boken i postkassen. Levert, uten tillegg i prisen, på under 24 timer. Og det midt i en påskeuke hvor nesten alt annet har gått i dvale.
Dette er fremtidens distriktsbokhandel, og jeg kan bare berømme Morten Meyer for å forstå hvordan fremtidens bokmarked ser ut når de fleste av de som opererer i det (med solid unntak for en distriktsbokhandel i Volda) helt tydelig ikke har forstått det.
Hvis de bare åpner for muligheten til direkte linking og lager et Associates Program (og øker sin andel engelskspråklig litteratur), ser jeg for meg et både langvarig og intenst kundeforhold…..

Undergangen

Eirik viser til en meget interessant vurdering av «Der Untergang» i The Guardian. Jeg så filmen i går, og syntes den var storveies – den gjorde inntrykk på publikum i hvert fall, for det er sjelden det er så stille når rulleteksten går.
Såvidt jeg kunne forstå, er filmen så historisk korrekt som overhodet mulig – skjønt gutten som får medalje av Hitler og siden overlever sammen med Traudl Junge er, såvidt jeg vet, fantasi (jeg mener å huske at han døde to timer senere). The Guardian nevner at Hitlers kvakksalver-livlege mangler fra persongalleriet. En annen person som mangler (eller i alle fall ikke er nevnt på slutten av filmen) er Arthur Axmann, som organiserte Hitlerjugend i Berlin og dermed ble ansvarlig for en forferdelig nedslakting (han inspiserer Hitlerjugend i hagen utenfor bunkeren sammen med Hitler). Også Martin Bormann synes jeg blir litt borte i filmen, han døde (som nevnes i filmen) sammen med legen Stumpfegger (han som gir gift til Goebbels’ barn) da han forsøkte å ta seg ut av bunkeren sammen med bl.a. Axmann (som overlevde). Bormann var Hitlers stabssjef og fulgte ham i ett og alt. (Alt dette ifølge Antony Beevors utmerkede Berlin: The downfall 1945).
Jeg kunne forøvrig tenkt meg litt mer kontekst rundt selve krigsforløpet – noe som ikke kom frem var at mye av årsaken til at Berlin ble så desperat forsvart var ikke bare Volkssturm og Hitlerjugend som ble slaktet ned, men fanatiske utenlandske SS-tropper fra mange land (mange fra Frankrike, men også noen fra Norge) som ikke hadde noe annet sted å gå, visste at de ville bli skutt av russerne for sine myrderier i Russland, og derfor forsøkte å ta med seg så mange som mulig før de døde. En viktig motivasjon for noen av generalene i Wermacht var også å få sivilister og soldater over til vestfronten, slik at de kunne overgi seg til amerikanerne heller enn russerne.
Hva gjelder diskusjonen om filmens fremstilling av Hitler personlig, kan jeg ikke forstå kritikken om at filmen menneskeliggjør ham (noe den gjør). Nettopp en menneskelig fremstilt Hitler er mye mer skremmende enn et tegneseriemonster – og det er jo nettopp vekslingen mellom tilsynelatende normalitet og totalt forskrudd virkelighetsoppfatning (både for Hitler, Goebbels og deres koner, dompappen Eva Braun og monsteret Magda Goebbels) som er så skremmende.
At et slikt null klarte å overta makten i Europas største land viser i alle fall (se forøvrig denne artikkelen om Hitlers økonomiske metoder), som Traudl Junge sier på slutten, at man ikke kan unnskylde seg med at man intet visste, når det var mulig å finne ting ut.

Sportsbøker

Det er hjemmepåske i år, preget av oppussing, tiloversblevet sensur og en lei hoste/forkjølelse/etellerannet som ikke vil gi seg. Så det er ikke til å unngå at det blir endel lesing mellom strøkene.
I Norge er det ikke bøker som gjelder, selv om en samlet bokbransje for tiden forsøker å få det til å se ut som noe annet, som om bøker på en eller annen måte var noe annet enn underholdning. I Norge gjelder sport, og dermed sportsbøker. Bøker om sport er håpløse greier, selv de som forsøker å se et litt videre perspektiv enn andre (som f.eks. Kjetil Bjørnstad og Ole Paus i boken deres om fotball-VM i Frankrike).
Hvilket får meg til å lure – har jeg noensinne lest noe bra om sport, noe som har litterær verdi i seg selv? Kriteriet burde jo være at man ved å lese boken blir interessert i sporten, selv om man ikke var det før.
I farten kommer jeg på to stykker litteratur som absolutt oppfyller dette kravet. Det ene er et essay skrevet av David Foster Wallace, en post-moderne amerikansk forfatter med en fortid som tennisspiller på regionsmesterskapsnivå. Wallace besøker en profesjonell tennisturnering i Canada og beskriver kvalifiseringsprosessen – den alle spillere utenom de topseedede må gå igjennom – i fantastisk detalj, uten at det blir kjedelig et sekund. Essayet heter «Tennis Player Michael Joyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Discipline, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness.» Du finner det i boken A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again. I løpet av dette essayet forstår du tennis bedre (eller, i hvert fall tror jeg at jeg gjorde det) og du lærer noe om hvor mye som skal til for å bli en skikkelig tennisspiller og hvor komplisert strategi og taktikk for en profesjonell tennismatch er. (Denne boken anbefales også for de andre essayene – særlig tittelessayet, tilgjengelig på nettet i litt kortere form, en 97 siders skildring av et luksuscruise med 137 fotnoter, noen av dem med fotfotnoter. Hysterisk morsomt når det fungerer, og det er ikke alltid med DFW.)
Den fremste sportsboken for meg er imidlertid Ernest Hemingways Death in the Afternoon, som er en skildring av tyrefektingens historie, strategi, taktikk og sosiologi fra en forfatter og journalist med en dyp, nesten religiøs aktning både for sporten og de som utøver den. Hemingway skildrer treningsopplegg, publikum, hva som skiller en god tyrefekter fra en meget god, rollene til de ulike deltakerne inne i ringen, og ikke minst skjebnen til mange av matadorene, som often går gjennom en krise når de blir voksne nok til å forstå hva de holder på med og hvor farlig det er. Selv ihuga dyrevernere kan få i alle fall en viss følelse med hvor dypt i spansk kultur tyrefekting sitter – selv om Hemingway på ingen måte holder skjønnmaler tyrenes skjebne.
Og dett var dett. Jeg er ikke sikker på om bøker om fjellklatring kvalifiserer som sportslitteratur, ellers hadde det vært fristende å ta med Jon Krakauer’s Into Thin Air, men ellers klarer jeg ikke å komme på noen. Forslag?