Jill har et velskrevet innlegg om plagiering – jeg har mange meninger (og ikke så lite erfaring) med dette, men får i første omgang nøye meg med å være enig med henne, og heller skrive mer om det en annen gang. Internett øker problemet, men teknologien er også en kilde til en løsning.
Månedlige arkiver: mars 2005
Guillou rir igjen
Nettopp ferdig med en av årets påskekrimmer – Jan Guillous Tyvenes marked, om en serie avanserte innbrudd i rikmannshjem i Stockholm. Klassisk Guillou, med referanser tilbake til mange av hans andre bøker (serien om supermannen Hamilton, Ondskan og sikkert også andre). Morsom lesning, med vel forberedte spark til aktuelle hendelser og en forsiktig økning av persongalleriet med en kvinnelig politiinspektør som forelsker seg i en eks-oberst fra Fremmedlegionen som vi sikkert kommer til å høre mer fra i flere bøker.
Jeg liker best å lese Guillou på svensk, men den norske oversettelsen var ikke dårlig. Anbefales som uproblematisk og hyggelig påskelesning.
Posten skal frem (men ikke hjem)
Fikk nettopp en brosjyre fra Posten, med beskjed om at man flytter rundt på postkasser og utvider tidsfristene. Og det er jo utmerket.
Men det er en liten ting jeg aldri helt har forstått: Siden posten allikevel leverer ut post i min postkasse, hvorfor kan ikke det postbudet som leverer posten også ta med seg utgående brev?
Da jeg bodde i USA, satte vi bare utgående brev i dørsprekken, og postbudet tok dem med seg. Enkelt, billig, greit, særlig for enkeltmannsbedrifter, hjemmekontorer og funksjonshemmede. Øker postens omsetning og kundetilfredshet, praktisk talt uten økning i kostnader.
Men det er så mange ting jeg ikke forstår….
Forelesers mareritt
Jeg har, i løpet av mange forelesninger, hatt mine bommerter og lært av dem. Men ingen så ille som denne karen, som snakker om våpensikkerhet og klarer å skyte seg selv i benet med tjenestepistolen sin. Heroisk innsats etterpå, det ser nesten ut som om han gjorde det med vilje….. (Via Snopes.com).
Haugen bok setter ny rekord
Min svigerfar ville gi meg en bok i gave, men hadde ikke tid til å gå i bokhandelen – så vi satte oss ned og bestilte Jan Guillous Tyvenes marked via Haugen Bok. Det gjorde vi i går, ca. kl. 1500.
Idag kl. 1045 kom jeg tilbake fra handletur og fant boken i postkassen. Levert, uten tillegg i prisen, på under 24 timer. Og det midt i en påskeuke hvor nesten alt annet har gått i dvale.
Dette er fremtidens distriktsbokhandel, og jeg kan bare berømme Morten Meyer for å forstå hvordan fremtidens bokmarked ser ut når de fleste av de som opererer i det (med solid unntak for en distriktsbokhandel i Volda) helt tydelig ikke har forstått det.
Hvis de bare åpner for muligheten til direkte linking og lager et Associates Program (og øker sin andel engelskspråklig litteratur), ser jeg for meg et både langvarig og intenst kundeforhold…..
Undergangen
Eirik viser til en meget interessant vurdering av «Der Untergang» i The Guardian. Jeg så filmen i går, og syntes den var storveies – den gjorde inntrykk på publikum i hvert fall, for det er sjelden det er så stille når rulleteksten går.
Såvidt jeg kunne forstå, er filmen så historisk korrekt som overhodet mulig – skjønt gutten som får medalje av Hitler og siden overlever sammen med Traudl Junge er, såvidt jeg vet, fantasi (jeg mener å huske at han døde to timer senere). The Guardian nevner at Hitlers kvakksalver-livlege mangler fra persongalleriet. En annen person som mangler (eller i alle fall ikke er nevnt på slutten av filmen) er Arthur Axmann, som organiserte Hitlerjugend i Berlin og dermed ble ansvarlig for en forferdelig nedslakting (han inspiserer Hitlerjugend i hagen utenfor bunkeren sammen med Hitler). Også Martin Bormann synes jeg blir litt borte i filmen, han døde (som nevnes i filmen) sammen med legen Stumpfegger (han som gir gift til Goebbels’ barn) da han forsøkte å ta seg ut av bunkeren sammen med bl.a. Axmann (som overlevde). Bormann var Hitlers stabssjef og fulgte ham i ett og alt. (Alt dette ifølge Antony Beevors utmerkede Berlin: The downfall 1945).
Jeg kunne forøvrig tenkt meg litt mer kontekst rundt selve krigsforløpet – noe som ikke kom frem var at mye av årsaken til at Berlin ble så desperat forsvart var ikke bare Volkssturm og Hitlerjugend som ble slaktet ned, men fanatiske utenlandske SS-tropper fra mange land (mange fra Frankrike, men også noen fra Norge) som ikke hadde noe annet sted å gå, visste at de ville bli skutt av russerne for sine myrderier i Russland, og derfor forsøkte å ta med seg så mange som mulig før de døde. En viktig motivasjon for noen av generalene i Wermacht var også å få sivilister og soldater over til vestfronten, slik at de kunne overgi seg til amerikanerne heller enn russerne.
Hva gjelder diskusjonen om filmens fremstilling av Hitler personlig, kan jeg ikke forstå kritikken om at filmen menneskeliggjør ham (noe den gjør). Nettopp en menneskelig fremstilt Hitler er mye mer skremmende enn et tegneseriemonster – og det er jo nettopp vekslingen mellom tilsynelatende normalitet og totalt forskrudd virkelighetsoppfatning (både for Hitler, Goebbels og deres koner, dompappen Eva Braun og monsteret Magda Goebbels) som er så skremmende.
At et slikt null klarte å overta makten i Europas største land viser i alle fall (se forøvrig denne artikkelen om Hitlers økonomiske metoder), som Traudl Junge sier på slutten, at man ikke kan unnskylde seg med at man intet visste, når det var mulig å finne ting ut.
Sportsbøker
Det er hjemmepåske i år, preget av oppussing, tiloversblevet sensur og en lei hoste/forkjølelse/etellerannet som ikke vil gi seg. Så det er ikke til å unngå at det blir endel lesing mellom strøkene.
I Norge er det ikke bøker som gjelder, selv om en samlet bokbransje for tiden forsøker å få det til å se ut som noe annet, som om bøker på en eller annen måte var noe annet enn underholdning. I Norge gjelder sport, og dermed sportsbøker. Bøker om sport er håpløse greier, selv de som forsøker å se et litt videre perspektiv enn andre (som f.eks. Kjetil Bjørnstad og Ole Paus i boken deres om fotball-VM i Frankrike).
Hvilket får meg til å lure – har jeg noensinne lest noe bra om sport, noe som har litterær verdi i seg selv? Kriteriet burde jo være at man ved å lese boken blir interessert i sporten, selv om man ikke var det før.
I farten kommer jeg på to stykker litteratur som absolutt oppfyller dette kravet. Det ene er et essay skrevet av David Foster Wallace, en post-moderne amerikansk forfatter med en fortid som tennisspiller på regionsmesterskapsnivå. Wallace besøker en profesjonell tennisturnering i Canada og beskriver kvalifiseringsprosessen – den alle spillere utenom de topseedede må gå igjennom – i fantastisk detalj, uten at det blir kjedelig et sekund. Essayet heter «Tennis Player Michael Joyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Discipline, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness.» Du finner det i boken A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again. I løpet av dette essayet forstår du tennis bedre (eller, i hvert fall tror jeg at jeg gjorde det) og du lærer noe om hvor mye som skal til for å bli en skikkelig tennisspiller og hvor komplisert strategi og taktikk for en profesjonell tennismatch er. (Denne boken anbefales også for de andre essayene – særlig tittelessayet, tilgjengelig på nettet i litt kortere form, en 97 siders skildring av et luksuscruise med 137 fotnoter, noen av dem med fotfotnoter. Hysterisk morsomt når det fungerer, og det er ikke alltid med DFW.)
Den fremste sportsboken for meg er imidlertid Ernest Hemingways Death in the Afternoon, som er en skildring av tyrefektingens historie, strategi, taktikk og sosiologi fra en forfatter og journalist med en dyp, nesten religiøs aktning både for sporten og de som utøver den. Hemingway skildrer treningsopplegg, publikum, hva som skiller en god tyrefekter fra en meget god, rollene til de ulike deltakerne inne i ringen, og ikke minst skjebnen til mange av matadorene, som often går gjennom en krise når de blir voksne nok til å forstå hva de holder på med og hvor farlig det er. Selv ihuga dyrevernere kan få i alle fall en viss følelse med hvor dypt i spansk kultur tyrefekting sitter – selv om Hemingway på ingen måte holder skjønnmaler tyrenes skjebne.
Og dett var dett. Jeg er ikke sikker på om bøker om fjellklatring kvalifiserer som sportslitteratur, ellers hadde det vært fristende å ta med Jon Krakauer’s Into Thin Air, men ellers klarer jeg ikke å komme på noen. Forslag?
Orm Tostesson den Vidfarne…
….slår til igjen. Jeg snakker naturligvis om Frans G. Bengtssons Röde Orm, som jeg første gang leste som 14-åring eller noe slikt, og som det stadig er morsomt å plukke frem. Skikkelig røverhistorie, bokstavlig talt (Röde Orm er viking, både i vester- og østerled), og en underfundig humor. Anbefalt ferielesning.
Forfattere og teknologi
Jeg leser for tiden Henning Mankell’s Før Frosten, og blir nok en gang slått av at det blir mer og mer vanskelig å være kriminalforfatter, takket være teknologien. Henning Mankell er bedre enn de fleste, og klarer å bygge opp en spenning og en nokså plausibel bakgrunn for de forbrytelsene hans detektiv Kurt Wallander og datteren Linda (som har den egentlige hovedrollen i denne boken) forsøker å finne ut av.
Men når det kommer til de små scener, blir det vanskelig, og det er teknologien som skaper problemet. Uten å gå altfor nøye inn på handlingen, forfølger hovedpersonen en mistenkt ut på landet. Og her kommer problemet – for at det i det hele tatt skal bli noe spenning ut av det, må hun gjøre dette alene, uten mobiltelefon.
Midt under pågående etterforskning sier hun ikke at hun drar til noen, naturligvis. Hun forsøker å ringe sin far underveis men han svarer ikke. Hun mister telefonen ned mellom setene i bilen når hun prøver igjen, hun sender til slutt en tekstmelding som ikke indikerer hvor hun befinner seg rent fysisk, og registrerer så at telefonen nesten er utladet. (I tidligere Wallander-historier er det senior som har problemer med mobilen, mister den ut av bilvinduet, og så videre.) Vi går mot en virkelighet hvor alle (og i hvertfall politifolk) vil ha mobiltelefoner med kamera og GPS, hvilket vil si at de på et øyeblikk kan kringkaste nøyaktig hvor de er, kan se hvor de er på et innebygget kart, og kan ta og sende bilder til sine kolleger.
En moderne mobiltelefon (og en 30 år gammel kvinne med politiutdannelse vil ha en moderne telefon) har flere dagers normal brukstid og lades kjapt opp – med andre ord, sannsynligheten for at den skal være utladet på kritiske tidspunkt blir mindre og mindre.
Det blir vanskelig å være kriminalforfatter etterhvert….Jeg tipper en økning i kriminalromaner som foregår i gamle dager eller i de få områdene som er igjen uten mobildekning. Vi vil se historier om sabotasje mot mobilnettet, tyveri av mobiltelefoner, jamming – alt for å kunne benytte seg av det littarturtekniske verktøy som mangel på sanntidskommunikasjon er. Som min kone engang påpekte – en serie som «Heartbeat» (Med hjartet på rette staden, som NRK kaller den) ville ikke vært mulig idag, siden minst to tredjedeler av alle misforståelser, biljakter og leteaksjoner kunne vært fikset med en enkel mobiltelefonsamtale.
Akkja. Det er vel bare å vente på et teknologisk sofistikert publikum, slik at man kan begynne å legge inn teknologiske spissfindigheter (slik som hovedpersonen Randy Waterhouse’s arbeid med å skjule bevis og kryptere gamle meldinger i Neal Stephenson’s Cryptonomicon) som eget spenningselement.
Frem til da (og det er langt frem) blir man henvist til enten å diskvalifisere teknologien eller å tilkjenne den dårlig funderte egenskaper som kan utnyttes for å foreta eller etterforske kriminelle handlinger.
Lettskremt vestkant
Så Vestkantungdom (eller kanskje helst deres foreldre) velger heller privatskole enn skammen ved å måtte trekke til Østkanten. Professor Nordli Hansens undersøkelse (i Tidsskrift for Ungdomsforskning) bekrefter noe jeg visste anekdotisk. Kristin Clemet sier, fornuftig nok, at argumentet mot skolesoner er valgfrihet, siden utjevning ikke ser ut til å fungere.
«Jeg synes det er rart at venstresiden er så lite opptatt av at østkantelevene fratas et gode de åpenbart ønsker», sier Nordli Hansen. Jeg kan ikke annet enn å erklære meg så enig, så enig. Mellom bornerte vestkantfruer som ikke tør kjøre bil øst for Sinsenkrysset og ideologisk orienterte skolepolitikere som mener at alle er like bare vi ikke ser for nøye etter, blir det vanskelig å få til endringer.
Men jeg har stor tro på ungdom fra Oslo Øst som vil opp og frem. Bare de slipper til.
Gravskrift over det avteknologifiserte 60-tallet
Erling Fossen har en glimrende kanonade mot teknologi-naive og bakstreverske politikere kalt Rødgrønn avmakt i Dagbladet idag. Virkelig noe som lysnet opp en formiddag preget av endeløse sensurbunker og begynnende selvangivelse.
Det er virkelig helt fantastisk hvor mye penger og tid vi bruker på å sørge for at intet endrer seg her i landet. Og hvilke gammeldagse og verdensfjerne ideologier som ligger bak.
Nordlige refleksjoner
Jeg har i løpet av det siste halvannet året hatt gleden av å holde et kurs kalt «Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling» for 13 mennesker fra Finnmark – folk fra næringsliv, offentlig forvaltning og halvstatlige utviklingsselskaper. Kurset har omhandlet hvordan man kan utvikle firmaer, og hvordan man kan bruke teknologi til å konkurrere.
I løpet av denne tiden har jeg lært meg å respektere en gruppe mennesker som forsøker å skape fremdrift og fremgang innenfor en landsdel med mange utfordringer – noen av dem skapt av natur og avstander, men også noen egenproduserte. Jeg har fått plassert en hel del steder på mitt noe mangelfulle mentale Norgeskart. Og jeg har rukket å gjøre meg endel refleksjoner rundt hva som holder Finnmark tilbake hva gjelder næringsutvikling – ting som i hvert fall ifølge min ubeskjedne mening må endres, om Finnmark skal kunne utvikle seg som en levedyktig region, uten bruk for statlige overføringer. Så her er min noe uærbødige liste med påstander man kanskje bør tenke over i en videre diskusjon om Finnmarks fremtid. Når jeg tenker meg om, er ikke listen så altfor dårlig når man skal tenke over enhver form for forretningsutvikling heller:
Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Bedrifter startes for å tjene penger. Hvis de tjener penger, blir det arbeidsplasser av det. Hvis de tjener gode penger, blir det solide, langvarige arbeidsplasser. Startes derimot bedriften for å skape arbeidsplasser, så vil man skaffe seg et fremtidig pengesluk med folk som sitter og tvinner tommeltotter i påvente av at prestisjetapet skal bli mindre enn utgiftene. I dette ligger også at de bedrifter man skaper ikke vokser fortere enn markedet tilsier – og at man har mer fokus på lønnsomhet enn vekst.
Å være strategisk er å være anderledes. Jeg pleier å fortelle mine studenter om Claude Shannon og hans tese om at et utsagns informasjonsinnhold er omvendt proporsjonalt med sannsynligheten for å motta det. Eller, med andre ord, at strategi er å ta valg, og å gjøre noe som ikke er det samme som alle andre. For Finnmarks vedkommende er dette et spørsmål å utnytte det unike ved Finnmark – ikke ved at man har naturressurser (det er ikke unikt, og krever dessuten kapital som gjør at profitten havner utenfor landsdelen). I stedet må man se på det som virkelig er unikt – det at man har spredt bosetning (som krever utvikling av samhandlingsteknologi), en posisjon mellom Russland og Europa (tenk deg Kirkenes som Nordkalottens Singapore), og en natur man ikke finner andre steder.
Misunnelse er lite lønnsomt. En av de tingene jeg virkelig må riste på hodet over, er hvordan politikere og folk generelt i Finnmark er villige til å torpedere nærmest ethvert initiativ som kan føre til at noen andre enn dem selv kan tjene penger eller på annen måte oppnå fremgang. En dypt institusjonalisert «Skit i Finnmark, leve Mehamn/Vadsø/Vardø/Karasjok/Hammerfest/velgdittegetsted»- holdning gjennomsyrer enhver diskusjon om tiltak. Jeg har sett i hvert fall fem forretningstiltak strande på endeløse diskusjoner (eller i hvert fall bekymring om at nå kommer det til å bli bråk) om hvor ting skal lokaliseres. Kautokeino og Karasjok har hver sin samiske videregående skole (med 3 elever per lærer). Hvert nes har et rådhus. Turismeplaner torpederes fordi bussen ikke stopper på den lokale kafeen. Finnmark trenger å redusere antall tettsteder og heller få noen få som er bærekraftige. Og bare så det er klart – dette er ingen tragedie, men en sunn og naturlig utvikling.
Når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt. I dagens teknologifiserte samfunn kan folk – i hvert fall kunnskapsarbeidere – jobbe hvor som helst i verden. Det betyr at det ikke lenger er arbeidsplasser som skaffer innbyggere – skal man oppnå vekst, må folk kunne ha et liv der man bor også. Det betyr gode skoler, barnehage, muligheten for å dyrke sine interesser og et samfunn som er tolerant overfor folk som er anderledes og samtidig interessant nok til å tiltrekke seg nye mennesker. Kunnskapsarbeidere lever av penger og må tjene dem, men de lever også av ros og ære, og må få anledning til å både få og nyte begge deler lokalt for å trives. Lokalisering av kunnskapsbedrifter skjer ikke på grunn av skattelette eller politisk velvilje. Man flytter dit det finnes kunnskap – med andre ord, kunnskapsbedrifter klynger seg sammen, de liker ikke å være alene.
Som en av studentene påpekte: Det ser ut til at Finnmark i større grad en andre steder har problemer med «kvinnelige» verdier og intellektualitet (eller rettere sagt at intellektualitet blir sett på som umandig og noe som man ikke bør befatte seg med). Fordi mange reiser ut for å utdanne seg og blir ute etter endt utdannelse blir man etterhvert hengende igjen med en befolkning som ønsker om å gå tilbake til en industriell fortid, i stedet for å ta jobben med å skape mange små ting som sammen kan ha fremtiden for seg.
På en eller annen måte har man fått for seg at næringsinitiativ er avhengig av godkjennelse av en lokalpolitiker eller fem. Politikere har imidlertid en annen agenda – ikke minst vil de gjerne tilbake til fremtiden, til en tid da politikere betydde noe.
Det er litt synd at man begynner å snakke om å starte opp igjen Syd-Varanger – jeg tror Kirkenes spesielt og Finnmark generelt trenger å gjøre små ting, rettet mot et globalt marked. Ikke store ting hvor markedsforståelse utover råvareprisutvikling ikke er relevant. Dette gjelder forsåvidt for resten av landet også, men behovet er mindre prekært der enn i Finnmark.
Det burde lysne, også uten midnattssol. Men da må kulturliv sees på som et sine qua non, utdannelse sees på som en maskulin dyd, og salg og markedsføring gjennomføres ut fra hva kunden, ikke en selv, vil ha.
Tversover 