Jeg leser for tiden Henning Mankell’s Før Frosten, og blir nok en gang slått av at det blir mer og mer vanskelig å være kriminalforfatter, takket være teknologien. Henning Mankell er bedre enn de fleste, og klarer å bygge opp en spenning og en nokså plausibel bakgrunn for de forbrytelsene hans detektiv Kurt Wallander og datteren Linda (som har den egentlige hovedrollen i denne boken) forsøker å finne ut av.

Men når det kommer til de små scener, blir det vanskelig, og det er teknologien som skaper problemet. Uten å gå altfor nøye inn på handlingen, forfølger hovedpersonen en mistenkt ut på landet. Og her kommer problemet – for at det i det hele tatt skal bli noe spenning ut av det, må hun gjøre dette alene, uten mobiltelefon.

Midt under pågående etterforskning sier hun ikke at hun drar til noen, naturligvis. Hun forsøker å ringe sin far underveis men han svarer ikke. Hun mister telefonen ned mellom setene i bilen når hun prøver igjen, hun sender til slutt en tekstmelding som ikke indikerer hvor hun befinner seg rent fysisk, og registrerer så at telefonen nesten er utladet. (I tidligere Wallander-historier er det senior som har problemer med mobilen, mister den ut av bilvinduet, og så videre.) Vi går mot en virkelighet hvor alle (og i hvertfall politifolk) vil ha mobiltelefoner med kamera og GPS, hvilket vil si at de på et øyeblikk kan kringkaste nøyaktig hvor de er, kan se hvor de er på et innebygget kart, og kan ta og sende bilder til sine kolleger.

En moderne mobiltelefon (og en 30 år gammel kvinne med politiutdannelse vil ha en moderne telefon) har flere dagers normal brukstid og lades kjapt opp – med andre ord, sannsynligheten for at den skal være utladet på kritiske tidspunkt blir mindre og mindre.

Det blir vanskelig å være kriminalforfatter etterhvert….Jeg tipper en økning i kriminalromaner som foregår i gamle dager eller i de få områdene som er igjen uten mobildekning. Vi vil se historier om sabotasje mot mobilnettet, tyveri av mobiltelefoner, jamming – alt for å kunne benytte seg av det littarturtekniske verktøy som mangel på sanntidskommunikasjon er. Som min kone engang påpekte – en serie som «Heartbeat» (Med hjartet på rette staden, som NRK kaller den) ville ikke vært mulig idag, siden minst to tredjedeler av alle misforståelser, biljakter og leteaksjoner kunne vært fikset med en enkel mobiltelefonsamtale.

Akkja. Det er vel bare å vente på et teknologisk sofistikert publikum, slik at man kan begynne å legge inn teknologiske spissfindigheter (slik som hovedpersonen Randy Waterhouse’s arbeid med å skjule bevis og kryptere gamle meldinger i Neal Stephenson’s Cryptonomicon) som eget spenningselement.

Frem til da (og det er langt frem) blir man henvist til enten å diskvalifisere teknologien eller å tilkjenne den dårlig funderte egenskaper som kan utnyttes for å foreta eller etterforske kriminelle handlinger.