Utdanning i USA er annerledes enn i Norge – noe er bedre, noe er dårligere. Gitt at Norges befolkning utgjør 1.57% av USAs, er naturlignok variansen i alle dimensjoner betraktelig større – men det går an å gjøre lokale sammenligninger.

For tiden er datter nummer tre senior (avgangsstudent, første år college tilsvarer omtrent siste år videregående i Norge, i hvert fall i aldersklasse) på Brookline High School, den syvende beste high school i Massachussetts. Siden staten Massachussetts har omtrent 6,5 millioner innbyggere skulle altså Brookline High (som er offentlig) være sammenlignbar med en god norsk videregående skole – byen er relativt velstående uten å være søkkrik, og har innbyggere i alle inntektsklasser og samfunnslag.

Etter noen måneder er det klart for meg at denne skolen – med sine 1740 elever – går langt utenpå de fleste videregående skoler i Norge. Spesielt er forskjellen stor innenfor naturfag og matematikk, der nivået er betraktelig høyere – jeg vil anslå omtrent et år foran – det man kan finne i en norsk videregående. All undervisning I USA er nivådelt – man har vanlig undervisning, “honors” (et nivå opp, og det man trenger for å kunne bruke faget inn mot universitetsstudier) og Advanced Placement, som er universitetsnivå-fag tatt på high school. Samtlige lærere har fagrettet universitetsutdannelse innenfor sine fag – i mange tilfelle også doktorgrader, tildels fra svært kjente universiteter. Arbeidstempoet i alle fag er høyt – lekser hver dag, prøver hver fredag – og det er stor fokus på problemløsning, eksperimenter og egenrapportering. Hver elev har en “guidance counsellor”, en person som hjelper dem å velge rett klasse, holder orden på fravær og spesielle behov, og er personen man går til hvis man trenger hjelp med noe utenom skolen eller på tvers av fagene.

Den største forskjellen jeg opplever er likevel organiseringen av lærernes arbeidssituasjon – og deres rolle. Lærernes jobb er å undervise fag, ganske enkelt. I amerikanske high schools har hver lærer sitt klasserom – det er elevene som flyttes rundt. Lærerne “eier” klasserommet og setter sitt personlige preg på det – kjemilæreren, for eksempel, har vært på Brookline i 25 år, samler på plakater som viser det periodiske system fra hele verden, og har dekorert klasserommet med dem. Mellom og etter timer sitter gjerne lærerne i klasserommene (som også er deres kontor) og er tilgjengelige for elever som har spørsmål eller trenger hjelp til lekser og annet. (Dette systemet har man i grunnskoler også – en lærer følger ikke en klasse fra 1. til 6. klasse, for eksempel, men får ny klasse, f.eks. en 3. klasse, hvert år. Det betyr at læreren blir ekspert på akkurat dette alderstrinnet, samt at skoleledelsen kan styre elever etter læremønster, fagnivå og sosiale faktorer inn mot den læreren som passer best. Noen lærere er gjerne flinkest med flinke elever, andre best med de som trenger litt hjelp.) Oppfølgingen av elevene er svært tett, og tilbakemeldinger med poengsummer og kommentarer legges inn i et online system der vi som foreldre kan logge oss inn og sjekke hvordan ting går.

Lærerne legger opp sine egne løp, og på det første foreldremøtet var det sterk fokus på hvordan hvert enkelt fag er lagt opp. Kreativiteten er imponerende. For eksempel har to av lærerne, i fransk og fysikk, et undervisningsopplegg der man bruker minst mulig tid på klasseromsundervisning i klasserommet – i stedet bruker man den tiden til å løse oppgaver, enten på egen hånd eller i grupper, og læreren kan da gå rundt og hjelpe. Klasseromsundervisningen foregår i stedet ved at læreren har laget videoforelesninger som elevene har som hjemmelekse, gjerne i små 5-10 minutters porsjoner lagt ut på Youtube, enten som filmer der læreren står foran en tavle og snakker, eller ved å bruke Powerpoint og andre verktøy og med en stemme i bakgrunnen. Fordelen for elevene er at disse videoene kan man stoppe og kjøre om igjen hvis det er noe man ikke får med seg. Det er mer jobb for læreren å lage hver video, men på den annen side kan mange av dem brukes igjen året etter.

Jeg har snakket med en del av lærerne om hvordan de ledes og evalueres. Felles for dem alle er at skolens ledelse i svært liten grad legger seg opp i hva som foregår i klasserommet. Sålenge du leverer og elevene lærer det de skal (og de testes fortløpende, også vurdert mot andre skoler) kan du gjøre som du vil. Veiledning skjer innenfor hver enkelt faggruppe, mellom kolleger, med “department chairman” i en slags mentorrolle. Alle de fem lærere jeg spurte, understreket denne uavhengigheten som et kjempepluss – og Brookline er en skole dit lærere ønsker å komme, delvis på grunn av denne uavhengigheten og respekten for lærerrollen.

Jeg vet lite om budsjetter og lærerlønninger. Klasserommene er slitne, datautstyret er mye dårligere enn i Norge, og skolebøkene (som er gratis og deles ut som klassesett) kan være opptil 10 år gamle (dvs. innenfor naturfag.) Men tilgangen til kjemikalier og utstyr til laboratorier er god, og det er stor fokus på at elevene faktisk skal utføre tildels avanserte eksperimenter, ikke bare lese om dem. Jeg vet ikke hvordan det er med tilgang på datamaskiner for elevene – man har noen klassesett, men de fleste har egen datamaskin (og noen av dem tar den med på skolen.) En forskjell fra norsk skole er at det legges vekt på å kunne jobbe fort, særlig i matematikk og fysikk – i AP fysikk får elevene typisk hjemmelekser med 60 oppgaver som skal løses i løpet av tre uker, i tillegg til vanlige hjemmelekser.Høyt tempo og tykke bøker gjør at det blir mye lekser, gjerne 3-4 kvelder i uken med konsentrert jobbing. Dette kommer antakelig til å bli litt lettere etterhvert, siden mange på “senior year” etterhvert får mye å gjøre med å skrive søknader til college og ta SAT-prøver og dermed får mindre tid til hjemmelekser, noe lærerne vet om og tar hensyn til.

Vi er, i alle fall så langt, svært fornøyd med skolen. Og når datter nummer tre engang kommer hjem igjen, kommer i alle fall matematikkmuskelen til å være velutviklet…