Den altomfattende teorien

Via Boingboing fant jeg dette interessante intervjuet med Brian Greene i Seed Magazine. Jeg har tidligere forsøkt å komme meg gjennom Greene’s bok The Elegant Universe men gikk meg litt vill i alle metaforene, og deler nok intervjuerens indre uro over at denne teorien ser ut til å passe nesten for godt – et tilfelle av at «hvis vi ikke hadde funnet dette ville vi måtte finne det opp». Problemet er at matematikken er for komplisert og metaforene ikke direkte nok – Greenes «maur på en hageslange» tilførte i alle fall ikke meg noe, men det er kanskje meg. Jeg kan forstå at string theory forklarer partikler som stående bølger (derav deres presise og ulike masser) men fikser ikke disse 11 dimensjonene som M-teori inneholder.
Av og til skulle jeg ønske jeg hadde tid og anlegg til å dykke ned i kildekoden for disse greiene – eller i alle fall håpe at noen – kanskje Bill Bryson – kan skrive en bok som gjør det litt mer intuitivt forståelig. Richard Feynman klarte det med sin QED og sin forklaring av Heisenberg og hvordan lys kan være både bølger og partikler.
Men vi kan jo vente på TV-serien som omtales her, spørs om noen norsk kanal kommer til å ta den inn.

2 tanker på “Den altomfattende teorien

  1. Jeg har lest boka, og er ikke enig i denne lettvinte (og akk så journalistiske) fremstillingen. Green er svært nøye med å påpeke at settet av teorier som i dag går under fellesbetegnelsen «M-teori» er ikke-falsifiserbare, og kan komme til å vøre det i all overskuelig fremtid. Likeledes bruker han mye tid på å dokumentere at teoriene man arbeider med idag har så vagt definerte konstanter at man i praksis kan få et hvilket som helst resultat. Som leser er jeg aldri i tvil om at «The Elegant universe» er en statusrapport fra en vitenskap i emning (liksom den langt mer velskrevne «Chaos» av Gleick), med alle de uklare postulater og blindgater som hører med.
    Intet menneske er mentalt i stand til å fatte 11 dimensjoner, men idag representerer teoriene som inkluderer dem vårt beste håp om å løse det grunnleggende problemet i moderne fysikk: misforholdet mellom kvantefysikken og relativitetsteorien. At M-teori også kan ha potensialet i seg til å forklare hvorfor standardmodellen for partikkelfysikk ser ut som den gjør, er heller ingen liten ting.
    Under alle omstendigheter er Green svært flink til å fremheve sine kollegers innsats. Ikke minst den sentrale rollen som Edward Witten spiller. Han spiller kanskje ikke på bongotrommer, men mannen står såvisst ikke tilbake for Feynman hva rå hjernekraft angår: http://online.itp.ucsb.edu/online/plecture/witten/

  2. Interessante foiler, skal sette meg til med audiofilen når jeg får et øyeblikk for meg selv (huset er kaos for tiden, masse jobb mellom alt støvet).
    Jeg er enig i at journalisten var litt lettvint, men problemet med teoretisk fysikk idag er vel at teoriene har blitt så esoteriske, samtidig som tilfeller som Bogdanov-brødrene (http://www.theregister.co.uk/2002/11/01/physics_hoaxers_discover_quantum_bogosity/) ikke akkurat styrker tiltroen til feltet. For meg virker det som om tiden fra forslag til aksept har gått ned, mens tiden fra forslag til forståelse har gått opp.
    Brian Greene virker som en meget solid forsker og gjør, som du sier, intet forsøk på å bli en slags vitenskaplig popstjerne. Og hans kommentarer om at folk forsøker å forbedre teoriene basert på metaforer heller enn matematikk understreker dette. Jeg husker noen håpløse sesjoner på IT-konferanser i USA for noen år side, med folk som skulle bygge nye organisasjonsteorier basert på lettvinte metaforer om kaosteori (som de ikke hadde lest, og i hvert fall ikke forstått).
    Nuvel, jeg vet ikke nok om dette til å kunne bedømme noe som helst. Men jeg husker i alle fall Swifts lille vers om hvordan tingene henger sammen:
    «So, the naturalists observe, the flea,
    Hath smaller fleas that on him prey;
    And these have smaller still to bite ’em;
    And so proceed, ad infinitum»

Det er stengt for kommentarer.